Grønn november

Hva ville Arne Næss ha gjort?

Vi dro til Tvergastein for å lære om økofilosofi. Og fant en ny strategi i klimakampen.

DATO: 30.10.2015 / AV: Simen Tveitereid / FOTO: Lars Verket

- Arne gikk aldri samme veien to ganger. 
Filosof Per Ingvar Haukeland setter kursen vilkårlig oppover, rett ut i myr og lyng, uten å ense stier. Hallingskarvet ligger i tåke, en sen ettermiddag i oktober. Snart kommer skumringen. Men det er ingen hast å spore. Ti menn med sekker vandrer mot Mekka, for det enkle friluftsliv og den norske hyttekultur. Tvergastein.
Hva skal vi der? Ingen vet helt. Et seminar i Arne Næss´ ånd. Lære om økofilosofien, dypøkologien, økopsykologien. Og hva en økofilosofisk livsstil kan bety i hverdagen.   
Selv lurer jeg: Vil det skje noe om jeg sitter i stolen til Arne Næss? Der han så lenger enn noe annet sted og alltid måtte tilbake. Vil en dypere innsikt kunne oppstå, selv etter kun to dager her? En ny forståelse, forankret i det lange livs far, som han kalte Hallingskarvet, og i Tvergastein, i bøkene der inne, i vedovnen og vanene til Norges vismann.
Hva ville han ha tenkt, om klimaendringer og veien videre? Han ville ha slåss. Med boksehansker og et lekent smil? Eller med vitenskapelige fakta og streng rasjonalitet?

Klyvende opp steinur, stiger brått noe sort og spist ut av tåka. Det er mønet på hytta, 1505 meter over havet. Ved døren står det et skilt til turgåere.
"Arne Næss har tilbragt til sammen 14 år av sitt liv og skrevet mange av sine bøker her. Han sa at det var vanskelig å tenke små tanker på et sted som dette, og vi håper at utsikten kan inspirere oss alle til å være like åpne for et liv i samsvar med naturen".

Men vi må sette opp telt, med stive fingre og våte bukser, i mørket, i null grader. Hva er dette for en gjeng mennesker? Som vil sove på nysnø og bære med seg egen mat på seminar. En idrettslærer som leser Gandhi, en museumsbestyrer fra Hardanger som hadde bryllupsreise på Hallingskarvet, en psykolog som sier han ikke holder ut tanken på å sitte 20 år til inne på et kontor, han må ut!
Noe søkende har vi felles. En lengten etter en endring, kanskje. 
Inne i hytta fyres det, men forsiktig. Ovnen har skjøre vegger og brenselet består hovedsakelig av gamle planker. I stua er en propanovn slått på. Der kommer en BI-forsker bærende på flytende kapital, to bøtter vann, hentet i bekken.Vannet varmes på et gassbluss i det trange overvintringsrommet, det eneste rommet med noe isolasjon, her skrev han, her sov han, innimellom to køyer er 90 fyrstikkesker stablet, merket sikkerhetsnål, lisser, kork, magnet. Hver ting har sin plass og sin verdi. Ved den ene veggen står stablet noen plankebiter, med lappen "fredet". De skulle ikke brennes, for så lenge Arne Næss så den stabelen følte han seg trygg, kunne ikke fryse i hjel, den var et symbol på rikdom. Dessuten vakker å se på.  
Varmt vann og tørre sokker er i hvert fall rikdom nå.  
Arven fra Arne Næss kan ikke læres bort på et seminarrom på Blindern, den må oppleves, er seminarets tanke. Den må leves i praksis. Her. Der hver handling får sin mening. Hvor du hugger hull i isen for å hente vann. Hvordan du lokker døren, så den går ordentlig igjen.
- Stedet gir en sensitivering, sier BI-forskeren med vannbøttene, Per Espen Stoknes.
Han er økonom og psykolog og deler et klima-professorat på BI med Jørgen Randers.  Sitter i Tvergastein-stiftelsens styre og er en av seminarlederne. Å være her er å vekke sansene til live, mener Stoknes.
- Måten du legger flisa inn i ovnen på. Måten du trår på steinene. Selvfølgelig kunne vi isolert hytta, satt inn nye vinduer og en bedre ovn, men da ville noe gått tapt, sier han.
Tvergastien ville mistet sin betydning som korrektiv til kulturen, til hyttepalassene på Ustaoset, fire kilometer under oss.  

Økosofi i solveggen.
Om morgenen ligger hyttene pakket i tåke. Sennepsgass, kalte Zappfe den, tåken over sivilisasjonen. Men vi svever over skyene, og Skarven står klar og mektig bak oss. Inne i hytta er det fem grader, men ingen vilje til fyring, for sola vil snart komme. Og det gjør den. Og det er helt vindstille. På 1500 meter. I oktober. Ingen har opplevd det før. Alt er helt annerledes enn i går kveld.
Per Ingvar Haukeland spenner opp en snor langs solveggen for tørking av sko og klær, bringer kjeler med varmt vann og snakker om økosofi T.
I 1969 fikk Arne Næss ideen om å starte et kurs på universitetet om mennesket og naturen, sammen med Sigmund K. Setreng. Det var begynnelsen på den norske økofilosofien. Næss utviklet den til økosofien, som betyr naturvisdom. Alle mennesker kan ha hver sin personlige økosofi, for det handler om den enkeltes relasjon til natur. Derfor la Næss til en T, for Tvergastein. 
- Hva ser dere her vi sitter nå? spør Haukeland.
Vi ser langt, ser med lang sikt. Helt til Gaustatoppen i sør, den sklir ut og inn av skyene. Vi ser bredt. Den som sitter lengst til venstre av oss ser lenger vest, mot Hardangerjøkulen, og beveger vi oss 100 meter bort ser vi noe annet. Om en time ser vi kanskje ingenting. 
Utsikten skal illustrere to av økosofiens p-er; pluralisme og possibilisme. Filosofiens to siste p-er er pragmatisme (det gir ingen mening kun å snakke om ting, om det ikke får betydning for hva vi gjør) og positivisme. Å dyrke det positive, tenke på hva man kan gjøre, i stedet for alt man ikke kan klare. Dvele ved livets egenverdi. Verden går tilsynelatende skeis, med klimakrisen som worst case, men det er ennå mulig, det finnes et håp, ville Arne Næss si: Men det avhenger av at DU gjør noe i dag.

Vi skal gå. Selvfølgelig. For det er gjennom kroppen vi får tilgang på natur, og det er i møte med noe utenfor vi finner oss selv, vårt større selv. Med øko-psykologiens metode søker du ikke alle svar i ditt eget indre. Du har ikke selv alt ansvaret for å velge slik at mening oppstår (eksistensialismen), det finnes en mening der ute. Blåbærlyngen en ettermiddag i august er mening.
Noe sånt.  

Sommerfugl i fjellveggen.
Vi samles et sted Arne Næss kalte den hengende hage. Noen få kvadratmeter med fjellgress, i skråningene over Tvergasteintjønn. En bergknapp holder seg fast og strekker seg mot høstsolens siste varme, slik vi gjør. En sommerfugl flyr opp, en fjellvåk fanger en rype.
Det dype naturmøte skjer ikke på et seminar, ikke på oppfordring en lørdag formiddag. Å være en del av naturen...Hva betyr det? Selve spørsmålet røper splittelsen, som ifølge øko-psykologien skaper lidelse både for naturen og for mennesket. Men ved å oppdage vårt økologiske selv kan vi heles. Det finnes i det som vi identifiserer oss med, det vi kan føle en delt identitet med. Dette stedet og dette landskapet er en del av meg. Hvis det blir ødelagt, går noe i meg i stykker.
Det kan høres mystisk ut. Nærmer seg besjeling av naturen, vår rasjonelle hjerne steiler. Men kan du føle dypt for noe som ikke har en sjel? Kan du bli grepet av naturen om du bare ser den som noe utenfor deg selv, et det, aldri et du?
Og er det mer mystisk å dele identitet med natur enn et land, et Norge, eller en gruppe av landsmenn eller folk i en bestemt bydel?

Arne Næss skapte begrepet dypøkologi, i motsetning til grunn økologi eller reform-økologi, som typisk vil peke på grønn teknologi og reformer som viktigste vei ut av en økokrise. Vel å bra, vil Næss si, men uten en dypere innsikt kan grønt ende opp som en ny fiks ide, på lang sikt trenger vi en systemendring og en revolusjon - i tankegangen. En ny måte å erfare verden på, der en økologisk livsstil kommer av indre motivasjon, ikke av mote eller plikt. Der vern av naturen er vern av ditt selv.  
Ved gjentatte ganger å stille spørsmål på stadig dypere nivåer - om hvordan og hvorfor -  vil vi kunne komme på sporet av de grunnleggende verdier.
- Man kan ikke vedta ildsjeler på naturens vegne, gnisten til endring og engasjement blir til i et dypt møte med naturen, sier Per Ingvar Haukeland.
Vi drikker vann fra en renne under isen i en fjellsprekk, hører steiner som faller. På avstand er Hallingskarvet vakker, nærmere blir fjellet brutalt, helt nær åpner det seg, med små blomster, lav og fargenyanser. Nede ved Tvergastein beveger noen prikker seg, latteren klinger som en underlig lyd.

Vi skal gå, men helst hver for oss. Arne Næss kom sjelden alene til Tvergastein, han likte best å ha med en venn eller en partner, helst et hyttemenneske, som kunne være stille og som kunne samtale. Men ute på tur skulle to gå hver for seg. Han utforsket mikro-naturen, livet som finnes selv blant en kvadratmeter stein. Eller han kunne løpe og rulle ned steinura, Ura-sprinten kalte han det, for å kjenne naturen som en forlengelse av kroppen.     
- Vi sees klokken seks. Da har vi varmet vann. 
Maten her oppe skal kunne tilbringes kun med varmt vann. Det var en beskjed på forhånd. Arne Næss spiste stort sett blodpudding på boks, da han fikk et godt kjøp på to paller etter krigen (det er ennå to bokser igjen). Jeg vegrer meg mot rett i koppen-produkter og har tatt med en ferdig bacalao, som må varmes i gryte. Jeg har forkjølelse i kroppen og får sove inne i natt, jeg føler meg som han som prøver å sikre seg en fordel, innrette seg litt bedre enn resten. Jeg føler meg som selve problemet. 

Hva nå? En vending.
Om kvelden, i det svake lyset fra en enslig parafinlampe, diskuterer vi de norske naturfilosofene. Næss, selvsagt. Zappfe og Sigmund Setreng. Per Ingvar Haukeland snakker om Zappfes manglende tro på mennesket. Det biologisk overutrustede vesen. Vårt evolusjonære fortrinn, hjernen, blir også vår undergang. Den gir oss trangen til å søke mening, i en meningsløs verden. Og jo mer vi tenker at vi kan mestre og kontrollere, jo større fare for å brekke nakken i prosessen.  
- God bless them. Men det de har oppnådd er å bli marginalisert, sier Per Espen Stoknes. BI-forskeren med vannbøttene.
- Selvfølgelig har Næss & co inspirert mange. Og de må gjerne si at hvis folk bare får tenkt dypt og lenge nok så vil de til slutt komme etter. Ja, de kan snakke om degrowth og ha så rett de bare vil - but it doesnt work!
- Arne blåste litt i det der. Han brukte plastski, han spiste en hamburger, sier Per Ingvar Haukeland.
- Han var motstander av det rigide. Ikke vær for prinsippfast, det sliter deg ut, sa han.
Et sted skriver Arne Næss om tendensen til dogmatisme i den første grønne bevegelsen på 70-tallet: Man skulle sykle, man skulle ikke fly. Unngå enhver sport som krevde bruk av teknisk utstyr. Etc, etc. Arne Næss likte ikke strenge leveregler. Med årene stadig mindre. Han bekjente seg til en indiansk bønn:
"Måtte Store Ånd gi meg visdom slik at jeg ikke kritiserer min nabo før jeg har gått tusen mil i hans mokasiner".
Likevel var en av pilarene i dypøkologien mer vekt på livskvalitet enn stadig høyere levestandard. Å dvele mer ved egenverdiene, alt som har verdi i seg selv, var målet. Når folk jager og maser for å skaffe seg ting, er det et hinder, ikke en hjelp, på veien mot målet. Nedsatt forbruk var ikke et poeng i seg selv, for Næss, men en konsekvens av å prioritere det som har egenverdi. Og en vei til dypere glede og mer frihet.

De gamle norske naturtenkerne er døde. Og de som lever, som Nils Faarlund og Erik Damman, er aldrende. Nå er det vår tur. Hva nå?
- Vi må velge en ny strategi. En som går med, ikke mot, den menneskelige natur, sier Per Espen Stoknes.
Han er lei dommedagsprofetier. Rett nok mener han at samfunnsøkonomer deler en form for kollektiv galskap, men han forsøker å snakke deres språk. Han holder foredrag for departementer, om alternative nasjonalregnskap og klima-kommunikasjon. I år har han gitt ut boken What We Think About When We Try Not To Think About Global Warming, på amerikansk forlag. Han har lansert den i USA, skal til California for å holde workshops og møte Schwarzenegger, er invitert til et eliteuniversitet i Beijing for å snakke om grønn vekst.  
Utgangspunktet er klimaparadokset: Vi vet mer og mer om klimaendringene, men bryr oss mindre. Tross stigende sikkerhet i FNs klimarapporter sier mennesker i rike, vestlige land seg stadig mindre bekymret. I Kina og i India, i Bangladesh og i Colombia, og i flere andre land i Asia og Amerika, sier mellom 80 og 90 prosent av befolkningen at de er bekymret eller svært bekymret for klimaendringer. I Norge som i andre i-land har tallet sunket til under 50.
Hva er forklaringen?

Å flyte som en ugle.
Ifølge Per Espen Stoknes kolliderer klimasaken med menneskets psykologiske barrierer. Vi bryr oss om det nære. Klimatrusselen er langt unna, i tid og i rom, den skjer på grønlandsisen og tundraen i Sibir. Dertil er den abstrakt og komplisert. Dreier seg om p.p.m-nivå i atmosfæren, havstigning som kanskje kommer, temperaturer innen et århundre.
- Når tok du sist en beslutning for de neste 80 år? spør Stoknes.   
Kanskje vet vi hva vi burde gjøre, men gjør noe annet. Dette skaper et ubehag. Ved å tro på skeptikere eller skyve problemet unna, unngår vi skyldfølelse. Benektelse gjør oss i stand til å leve som før. Og faktisk kunnskap har begrenset effekt, vi forsvarer verdiene vi allerede har; verdier spiser fakta til frokost.
Men er vi mennesker uunngåelig kortsiktige og egoistiske? Blir selv våre egne barns fremtid for fjernt? Under hvilke betingelser vil mennesket handle langsiktig klokt, hva skal til?
Per Espen Stoknes sitter nå i Arne Næss-stolen. Ute ser vi kun tåke, seminaret er snart over, vi vil gjerne gå hjem med løftet hode og nytt håp. 
Stoknes forteller om et møte med to ugler, under en lang tur i den nord-svenske villmarka Sarek. To ugler han fikk se fly gjennom luften en sensommernatt. De fløt så lydløst og elegant, fullstendig i ett med sine omgivelser.
Slik liker han å se for seg vår personlige omstilling. Det skal være enkelt, det skal ikke føles som en kamp, men som å finne flyten. 
- Mennesker kan handle langsiktig, hvis vi tror at andre gjør det samme. Vi må utnytte kraften som ligger i det sosiale. Forskning har vist at dersom én i nabolaget får seg elbil eller solcellepanel, så øker sannsynligheten for at andre gjør det samme ti ganger, sier Stoknes.  
Vårt konkurranseinstinkt og behov for å sammenligne oss med andre har så langt fyrt opp under økt forbruk. Kanskje kan det vris mot grønne aktiviteter og ting, dersom kule folk gjør det samme.
Klimasaken trenger en ny innramming. Det er vanlig å snakke om omstilling som en stor kostnad, men hva om vi tenker på den som en forsikring. Alle synes forsikring er fornuftig, selv om huset sjelden brenner. Vi bør snakke om helse. Helse slår alltid! Pollenallergi tar av med varmere klima, det blir mer flått, mer salmonella. Sykling og grønnere kosthold er bra for helsa, altså en vinn-vinn-situasjon. Vi må snakke mer om mulighetene. Om smarte nye veier, om bedre byer, om renere luft.
Så må vi utnytte vanens makt, i form av såkalt nudging, dulting på norsk. Som å innstille alle printere til automatisk å skrive ut på begge sider. Som å servere mat på mindre fat, for å begrense matavfallet. Du skal ikke trenge å aktivt velge det rette. Når du bestiller flybillett kan klimaavgiften automatisk inkluderes i prisen - trykk her om du ikke vil betale klimakvoter.
Folk må få tydelige signaler, feedback på det de gjør. Hvor mange sykler har passert her i dag? Hvordan har mitt økologiske fotavtrykk vært denne måneden, til forskjell fra i fjor - det kan nettbanken fortelle deg.
Dernest må vi lage bedre klima-fortellinger, som kan virke samlende.
- "Nå skal vi bygge landet. By og land hand i hand". Det var det store nasjonale narrativ etter krigen. Det er noe slikt vi trenger nå, sier Stoknes. Han antyder tre fortellergrep:
1. Grønn vekst. Skape mer verdier, men med mindre bruk av ressurser.
2. Forvalter-historien. Vi forvalter jordkloden på vegne av dem som ikke har stemme, barn og de ufødtes retttigheter. (Når en milliard katolikker tar pavens budskap på alvor betyr det noe). 
3. Livskvaliteten. Vi har nok. Hundrevis av undersøkelser viser at det er lenge siden videre økning av levestandard i vestlige land betød økt lykkenivå.  

Men har denne klimastrategien noe med økofilosofi og Arne Næss å gjøre ?  

Being.
Boka til Stoknes har tre deler. Thinking (om klimaparadoksets barrierer), Doing (om hva vi kan gjøre) og Being (væren).
Det vi gjør står svakere om det ikke er forankret i måten vi er tilstede i verden på. Positive strategier er nødvendig, mener både Stoknes og Næss - for å spille på lag med menneskers behov for glød og flyt. Men optimisme alene, skriver Stoknes, kan skli over i ønsketenkning og føre til fornektelse.
Symptomer på klimakrise leder til dypere undersøkelse av våre verdier og livsstil, nettopp i tråd med Arne Næss og dyp-økologiens metoder. Og da vil skillet mellom mennesket og naturen, sentralt for utviklingen av vestlig individualisme, fremstå som et blindspor. Som også har ledet til et begrep som miljøvern. En setning som "vi må bry oss om miljøet", sier at miljøet er noe distansert som krever vår hjelp. Men naturen er ikke noe som omgir oss, der ute. Vi er med! Vi er involvert. Når fiskene blir borte på grunn av overfisking. Når elvene tørker ut. Når luften blir vond å puste inn. Det er vi som forkludrer vårt selv.  

Det går vakkert i hop, for ti mennesker på Tvergastein. Men kan folk flest begynne å tenke som indianerhøvdinger? Kanskje kan mennesker dultes i klimavennlig retning, kanskje kan solcellepanel bli en hit i nabolaget, men vil milliarder kunne endre grunnleggende tankesett?  
- Jeg prøver å unngå resonnementer av typen ‘hvis bare alle tenkte som oss…’ Snarere er det slik at nye idéer synes å spre seg nesten på egen hånd. Stadig flere oppdager at 1900-tallets teknologi- og tankesett skaper like mye problemer som de løser. Smarte teknologier som mobiler, hus, sol-energi, og el-sykler virker også tilbake på oss og endrer hvordan vi lever og tenker. Ti mennesker som dybdeborer alene monner lite. Med mindre vi husker at vi står i tjeneste for et sett av mye større og dypt menneskelige idéer, som er i full gang med å endre mange kulturer over hele verden, både uten, men særlig med vår hjelp, sier Stoknes.

Når han har snakket ferdig sier flere: Det var godt å høre på. Du ga meg et håp. 
Museumsbestyreren fra Hardanger sier han vil starte en byttering av friluftsutstyr, idrettsskolelæreren som leste Gandhi sier: Man må blåse liv i gløden, for ikke å fryse ihjel. 
Alle får ta et bilde av seg selv, sittende i stolen til Arne Næss. Jeg prøver stolen, uten å ta bilde. Utsikten er fenomenal, men det kommer ingen ny Innsikt. Men etterpå, ute i gangen, der veggene mangler panel, der klatreutstyr og ski, Ibsens samlede verker og National Geographic tilbake til 1919 står ved siden av Arne Næss samling av kjemiske grunnstoffer, dukker en setning opp i hodet mitt. En slags oppsummering, som jeg tror har noe for seg, uten at jeg er helt sikker på hva den skal bety:
Spør ikke hva du skal gjøre med klimaendringene, men hva klimaendringene skal gjøre med deg. 

SLUTT