Erindring

Hjortemåne

Det var fullmåne. En kveld i oktober.
Jeg var på ufrivillig hjortejakt, med en plaget mann.

DATO: 18.10.2013 / FOTO: Jørn H. Moen & Tilman Wischuf

Det dogger på vinduene i den gamle pickupen. Luften er tett, det ligger en svak eim av noe klamt og ubestemmelig i den innestengte lufta. I tillegg er det en mer definerbar lukt; sur, halvgjæret vin. Jeg tørker doggen av frontruta og vinduet på min side. Venter.

Han sitter i passasjersetet og drikker. Ikke tett, men jevnt og sakte. Fyller Statoil-koppen med vin fra plastkanna som han henter bak forsetet. På golvet ligger ammunisjon og mellom beina har han rifla. Ladd, men sikret. Tror jeg.

”Kan vi ikke gå ut av bilen?” spør jeg. Igjen. Jeg får ikke mye svar nå heller. Bare et lavt ”Nei, vi venter. Vær stille!”. Han har en trøtt advarsel i stemmen. Orker ikke å høre på mine ønsker om å komme ut av den tette bilen. Eller mine innvendinger mot hele prosjektet. Jeg tror han egentlig ikke vil ha meg der.

••

Tre uker tidligere, i slutten av september, var jeg på vandring gjennom et fremmed fjellområde. Satte opp teltet ved et stort vann. Jeg så at det sto en lavvo på den andre siden og hadde jeg ikke gått rett på den perfekte leirplassen, hadde jeg vandret videre. På høyfjellet føles det alltid for tett med et telt en halv kilometer unna.

I kveldinga kom en mann ruslende med fiskestang. Huskiene mine varsler ikke, men hadde jeg sett på dem, hadde jeg visst at noen nærmet seg. Han kom stille, jeg hørte ham ikke før han var tett på. Han lå en uke på samme sted og fisket i området. Slik ble vi kjent.

Det er fullmåne. Ennå ikke helt skyfritt, forrevne skyer blåser foran månen og gjør at mørket og lyset veksler i mosaikk. Det er trolsk og betagende. Vi står parkert på en avsides grusvei. På min side av bilen ser jeg, når jeg tørker av doggen, rett inn i tett lauvskog. Han tørker stadig av vinduet på sin side, opptatt av å ha klar sikt.

”Kan vi ikke i alle fall åpne opp vinduet på gløtt?” prøver jeg. Oppgitt nå. Litt redd. Og med en stor klump av ubehag i magen. ”Nei”, svarer han, men åpner det likevel på gløtt, mens han hviskehveser til meg at jeg skal sitte og tie stille.

På hans side av bilen har vi utsikt over ei lita eng, ennå grønn, mot skogen bak. Alvedans gjør konturene diffuse. Han har sluttet å drikke nå. Er helt rolig. Virker skremmende edru, med tanke på de alkoholmengdene jeg mistenker at han har innabords. Jeg merker plutselig en endring hos ham. Ikke mye, det er bare som en anelse, som et luktstreif i luften. En ørliten endring i pusterytmen? Han løfter og avsikrer rifla med et lite klikk og sveiver vinduet sakte, sakte ned. Jeg tør ikke røre meg, redd for å pådra meg mer irritasjon eller sinne. Han vrir litt på seg og hviler løpet på vinduskarmen, huker seg sammen og lener seg bakover mot meg. Jeg trykker meg opp mot døra på førersida og vil bort. Så ser jeg dem. Bare noen titalls meter fra oss kommer de ut på enga. Synet tar nesten pusten fra meg. Det er så vakkert! I det mørke lyset fra månen står de, alvedansen er som en bølgende tåkesjø rundt beina deres. De ser vaktsomt mot oss, men liksom uten å se oss.

Så smeller det.

Dagen før satt vi i øsende regnvær på en holme i fjorden. Helt, helt stille! På sjøfugljakt. Jeg var kliss våt gjennom mitt dyre gore-tex-antrekk. Den grønne jaktponchoen jeg hadde over for å kamuflere de fjellsikre fargene hjalp heller ikke mye mot regnet. Jeg tror ikke den hadde så mye å si for kamuflasjen heller. Det var ikke én sjøfugl på skuddhold. I løpet av sju av mitt livs kjedeligste, våteste og kaldeste timer.

Han drakk ikke. Satt bare helt rolig, konsentrert. I et par timer. Eller kanskje bare en. Reiste seg så opp og rørte litt på seg, skiftet kanskje til et annet sittested, sjekket hagla og satte seg. Helt rolig. Tilfreds. På slutten av dagen tok han båten og freste rundt etter fuglene. Fikk ned en skarv. Jeg satt igjen på holmen, ville ikke være med på ulovlig jakt.

Men tilbake i huset hans på kvelden spiste jeg skarvebryst. Prøvde meg på seige lårstykker også, fordi jeg ikke ville kaste mat, men måtte gi ham rett; det var ikke akkurat kyllingmørt.  Åh, for en dobbeltmoral! Bare for å prøve å beholde en god stemning, fjerne klumpen i magen eller overdøve magefølelsen min, som ikke lenger bare hvisket til meg, men begynte å skrike: ”Dette er ikke bra!” Men jeg ble, både den kvelden og dagen etter.

Vi spiste skarv og han drakk. Først etterpå har jeg skjønt hvor mye. Han, den store, tøffe mannen var ridd av angst. Det var to ting som gjorde ham rolig, jakt og alkohol. Og begge deler skjedde delvis i det skjulte. Var det beroligende å drepe? Eller var det spenningen før skuddet som paradoksalt nok ga ham fred for angsten? 

Da vi våknet om morgenen var det fremdeles regn. Jeg ville ikke på mer sjøfugljakt, sa han kunne dra aleine, så ville jeg gå tur i stedet. Men han dro ikke, holdt seg inne, uroen lå som et strålefelt rundt ham. Jeg gikk ut og kom tilbake i kveldinga. Det var i ferd med å lette ute. Han var opprømt. ”Fullmåne! Det blir klarvær i natt!”

Litt før midnatt kjørte vi utover. Jeg ville ikke, men ville heller ikke at han skulle kjøre, jeg hadde begynt å skjønne hvor mye han hadde drukket. Så jeg var sjåfør.

Etter smellet blir det helt stille. Jeg hører ingen ting, bare gjenlyd av drønnet. Hører ikke rallingen til hjorten som faller, kaver, kommer seg på beina, løper noen skritt og faller igjen. Hører ikke den feiende ”svisj”-lyden i vått gras når resten av flokken hiver seg rundt og forsvinner inn i skogen. Hører ikke bildøra som blir revet opp og smelt igjen eller lyden av ham som løper mot det døende dyret. Hører ikke det triumferende skriket som sprenger seg ut av strupen hans – eller kanskje skriker han slett ikke. Det ser bare slik ut, der han løper, med rifla veivende i den ene hånda høyt over hodet.

Hørselen min kommer tilbake, etter noen minutter eller lengre tid. Jeg veit ikke. Jeg veit bare at jeg er skikkelig redd. Redd for å bli oppdaget. Klumpen i magen får meg nesten til å spy. Jeg vil bare vekk! Jeg vil ikke være med på tjuvjakt, egentlig ikke jakt i det hele tatt, kjenner jeg. Samtidig er det en brutal skjønnhet over hele scenen; dyret som faller ned i tåkesjøen i måneskinnet. Og jeg kommer meg ikke vekk før jeg også hjelper til.

Nå går det fort. Han stikker kniven i strupen på hjorten, hånden hans blir svart av blod. ”Snu bilen og sett på lyktene slik at vi ser”, kommanderer han. Buken blir snittet og tarmene velter ut. Hjertet blir skåret fritt og delt, hodet med geviret skåret av. Alt skjer konsentrert og i taushet. Jeg fester et tau i hengerfestet på bilen, det andre rundt hjortens bakbein. Jeg kjører litt framover med hjorten bak. Så løsner vi tauet, jeg rygger. Tauet, litt kortere nå, festes på nytt og jeg kjører framover. Slik kommer dyret bort til bilen. Hode og hjerte blir slengt på planet, men hjorten klarer vi ikke å løfte. Den blir raskt delt i to over bakryggen, uflådd. Vi bukserer de to delene opp på bilen, legger over en presenning og kjører.

••

Den natten henger en flådd hjort i to deler ved siden av sengen jeg ligger i. Det drypper litt blod ned på gulvet, der jeg skal sette føttene neste morgen. Vinduene på soverommet står på vidt gap for å sikre at det blir kaldt nok. Slik skal de stå åpne til kjøttmodning er sikret med 40 døgngrader. Om morgenen tråkker jeg barbeint i blodet, dytter skrottene til side og går ut. 

SLUTT