Bergtatt

Nedtelling til den ultimate fjellopplevelsen

Hva kan man gjøre når suget etter fjell blir for sterkt og tur er en umulighet?
Man kan la underbevisstheten diske opp med de lekreste eventyr.

DATO: 23.03.2014 / AV: Henrik H. Svensen / FOTO: Henrik H. Svensen

1. DRØMMER OM FJELL

Ungene er levert i barnehagen og jeg sitter i bilen på vei til pendlertoget. Isen i ytterkantene av frontruten er i ferd med å slippe taket og den saktegående trafikken gjør det mulig å kaste stjålne blikk mot vest. I løpet av et sekund heves jeg over Drammen, jeg overser mørke, skogkledde åser og fokuserer intenst på skinnende fjell og vidde. Blefjell treffer som en knyttneve før utsikten forsvinner bak en husrekke. Den støyende viften skrus ned et par trinn og køen trekker meg videre mot tog og jobb.  
Samme natt var jeg tilbake. Omhyllet av en varm dyne var lette rykninger i øyelokkene det eneste tegn til liv.  Jeg var høyfjellets konge.
Jeg stirrer på fjell så ofte jeg kan. Tar bilder, noterer kanskje, leter etter nye innfallsvinkler. Aller best liker jeg å betrakte fjell fra avstand. Jeg føler meg ikke hjemme helt oppe i høyden og drar sjelden på toppturer. Jeg er en kikker. Fjellklatrerne og tindebestigerne er fjellverdenens herskere og er laget av noe helt annet enn meg. De gir oss halsbrekkende detaljer og intense fortellinger om liv og død i ekstremtopografiens rike. Klart vi lar oss fascinere av Mallory og Herzog, Krakauer og Messner.
Det finnes en trøst for de som er opptatt av fjell og ekstreme høyder, men som sliter med å komme seg særlig høyere enn tregrensen. Trøsten er å drømme. Drømme om fjell. Gjerne om dagen, men helst om natten. For da bringer dyp søvn frem de utroligste ting fra underbevisstheten. Du kan slå deg opp som ekspedisjonshelt, spasere i utilgjengelige fjellkjeder eller være mesterhjernen bak en dristig bestigning. Du kan komme til topps uten å risikere liv og lemmer og uten å fremstå som egoistisk fordi du prioriterer to uker med klatretau og skjeggete kamerater til fordel for familien. Det eneste du trenger å gjøre er å fylle hodet med de rette historiene.
Jeg pusset tennene, tømte hodet for inntrykk og la meg til rette i sengen. Øyenlokkene gled igjen uten at jeg merket det.
Der.
Jeg var på tur.

2. EN KOSEDRØM

Jeg sliter. Veldig. Med flere tusen høydemetre igjen til toppen er det fristende å kaste inn både stegjern og dunvotter og returnere til basecamp. Men de andre i følget pisker meg videre så det knaser i forfrosne tær. Ah, den som kunne skru tiden tilbake til 1964 og latt Arne Næss lede bestigningen!
Kortversjonen er som følger: Språkprofessor Georg Morgenstierne og klatreren Eric Shipton anbefalte Tirich Mir som et klatremål til Arne Næss i 1948. Næss og Arne Randers Heen reiste til Himalaya i 1949 for å rekognosere. Året etter forlot ekspedisjonen Norge. Den 22. juli ble toppen besteget etter en del problemer med rutevalg.
Ekspedisjonen var utfordrende sosialt sett også. Samholdet var ikke bra. Dessuten viste det seg i etterkant at hovedtoppen i fjellmassivet lå et lite stykke mot vest (7708 meter: 16 meter høyere enn den som ble besteget). Arne Næss ville tilbake for å forsøke en annen rute opp til vesttoppen. Dette ble målet for en ny ekspedisjon i 1964.
Tirch Mir er ingen hvemsomhelst. Næss mente at fjellet var ”fryktinngydende, endog i Himalayas fjellverden”, mye takket være det 2450 meter høye Sydstupet. Dessuten var fjellet egnet for klippeklatring, noe Næss hadde brukt som kriterium når fjellet igjen ble valgt.
Arne Næss definerte 1964-ekspedisjonen som en ”trivselstur”. Kravet var ufravikelig, som han selv påpekte. En av deltakerne, den 26 år yngre Ralph Høibakk, husker at han tenkte ”Din gamle tulling, den der går jeg ikke på.” Men det virket. Trivselen var stor. Kunne det ha noe med Arne Næss’ lederstil å gjøre? Høibakk forteller at Næss kunne være borte «...nær sagt i dagevis. Da lå han alene med sovepose og Spinoza og filosoferte.”
Med Spinoza i sovepose er det ikke overraskende at Arne Næss mislikte slitet som ofte kjennetegner ekstreme klatreekspedisjoner:
”Himalaya-litteraturen beretter om store og vedvarende lidelser, sjelelige legemlige… Ja, strabasene har til og med fått mange til å se på fjellet som en fiende. Ekspedisjoner er blitt et angrepsforetagende hvor fjellet kjemper imot, ofte med lumske våpen, for til slutt å beseires. Dette står for meg som en slags blasfemi.”
Med denne grunnholdningen ble fjellet mer som en venn enn en fiende som skulle beseires.
Toppen ble nådd 26. juni 1964.

(Arne og jeg forlot følget, dro ned til basecamp og diskuterte en bok. Jeg skrellet en appelsin.)

3. LENGSEL ETTER SKJØNNHET

Teltturen med kona fortonet seg som en drømmeferie, med nydelig vær, flatt turterreng og godt vennskap. Plutselig dukker en massiv fjellvegg opp i det fjerne. Stemningen blir dårligere etter hvert som vi nærmer oss. Ved foten av fjellet er krangelen i full gang.
Den natten våknet jeg og gikk ut i det matte måneskinnet og stirret på fjellet. For en skjønnhet! Fjellet trakk i meg, hvisket, antydet. Jeg famlet meg fremover, lett snublende opp røysen, som besatt av tanken på en forening med naturen.
Hva drev meg? Hva gjør høye fjell til uimotståelige skjønnheter? Er det spisse former, hvite breer eller naturens råskap? Briten Leslie Stephen, 1800-tallets klatrende filosof, kan hjelpe med svaret.
Leslie Stephen var en rolig og noe innadvendt person som ble interessert i fjell under en vennetur til Alpene på 1850-tallet. Fjellklatring og tindebestigning ble raskt hans store interesse ved siden av hans intellektuelle sysler. Stephen var essayist, litteraturkritiker, og forfatter av verker innen sjangrene idéhistorie og filosofi. I dag er han best kjent som redaktør av et stort biografisk oppslagsverk (Dictionary of National Biography) og for sin datter, Virginia Woolf.
Stephen elsket Alpene. Fjellklatringen ga ham en bekreftelse på at han faktisk dugde til noe, en mulighet til å vise verden at han blomstret under den harde kampen for å overleve i møtene med ekstreme fjell. Han var også opptatt av historien til hvordan Alpene ble bosatt. Fjellene fikk et moralsk skjær ved at de hadde fungert som et tilfluktssted for de som, i sin avsky mot de aggressive kreftene i storsamfunnet, hadde trukket seg tilbake til fjellene. Der fant de ro og fred.
I Stephens verden var fjellene tilholdssted for de nøysomme og frie menneskene som bevisst søkte andre verdier enn folk i lavlandet. Gjennom generasjoner var denne moralske essensen, som først var til stede blant fjellfolk på et tidlig stadium i historien, blitt rendyrket. Og den kunne smitte over på de som besøkte Alpene for å dyrke enkelheten og isolasjonen i fjellene. Tindebestigerne, med andre ord. Fjellturen kunne rett og slett gjøre deg til et bedre menneske. Om ikke dette var nok, så var Charles Darwin og utgivelsen av Artenes opprinnelse i 1859 med på å understreke viktigheten av overlevelse og mestring. Tindebestigning og darwinisme gikk sammen som hånd i hanske. Vanskeligheter i fjellet ble tester på klatrerens evne til å overkomme prøvelser, til å overleve. Hver utfordring som løses gir muligheten til å brynes med enda større prøvelser. Harde ruter blir positive utfordringer, siden klatreren kan få demonstrert sin evne til å beseire naturen. Ikke rart Leslie Stephen var begeistret. Fjellverdenens skjønnhet lå i kombinasjonen av det ytre og det indre: utsikt, stillhet, fysiske prøvelser og en styrket moral.

(Neste natt var jeg tilbake i røysa. Underbevisstheten presset frem et valg. Kona eller fjellet?)

4. FJELLTUREN SOM SKRIKER ETTER PSYKOANALYSE
Sekken er blytung. Støvlene er våte og toppen er ikke engang i nærheten av å være synlig. Timer senere kryper jeg på alle fire mot toppunktet. Bare en meter igjen nå. Plutselig var toppen borte og jeg var tilbake der jeg hadde startet. En gang til: Oppover, oppover, nesten fremme, borte.
Denne drømmen må tolkes. Men hvordan? Jeg lette etter svar i bok som handler om et skjult fjell. Et imaginært fjell.
Franskmannen René Daumal ble regnet som en av Frankrikes mest lovende forfattere tidlig på 1900-tallet. I boken med den besnærende tittelen Mount Analogue: En fortelling om et ikke-euklidsk og symbolsk autentisk tindebestigningseventyr tar Daumal oss med på en tur vi sent vil glemme. Han legger ut på leting etter et skjult fjell.
Boken starter ved at historiens forteller mottar et brev fra en viss Pierre Sogol. Denne Sogol insisterer på et møte etter å ha lest en artikkel om fjells symbolske verdi som Fortelleren hadde publisert i tidsskriftet han var redaktør for, Revue des Fossiles. Der skrev han om fjellenes rolle i de mytiske tradisjonene i forskjellige kulturer, og om fjellenes rolle som bindeledd mellom jorden og himmelen: ”De høyeste toppene berører evighetens sfære, og basen forgrenes ut i et mangfold av åser til de dødeliges verden”.
Etter å ha beskrevet fjellenes symbolikk i de mest kjente mytologier, tar han for seg egenskapene til det symbolske fjellet par excellence, eller Mt. Analogue som han kalte det. De to viktigste egenskapene til dette fjellet var at det måtte være uoppnåelig for vanlige mennesker, men at fjellets base til samme tid var tilgjengelig og bebodd. Fjellets eksistens skulle altså være kjent for befolkningen i nærheten, men umulig å bestige.
Mt. Analogue var mer enn et mytologisk fjell. Hvis fjellet er et bindeledd mellom jord og himmel, må det også eksistere som en reell fysisk størrelse. Dette høyst fysiske fjellet, konkluderte Fortelleren, må være høyere enn Mount Everest og altså uoppdaget. Selv på 1930-tallet var dette svært usannsynlig, og Fortelleren trodde egentlig ikke på det.
Brevet fra Sogol var kort og konsist. Etter å ha lest artikkelen om Mount Analogue, forstod han at han ikke lenger var den eneste som trodde på dets eksistens. Sogol skrev at de måtte treffes snarest for å forberede en ekspedisjon. Det hellige fjellet måtte oppsøkes.
Fortelleren ble mildt sagt forbløffet over Sogols tro på det oppdiktede og allegoriske fjellet, og følte ubehag over at noen hadde tatt hans fantasier på alvor. I en sinnstilstand karakterisert av en blanding av nervøsitet og forventning, dro Fortelleren for å møte Sogol en søndag formiddag.
Sogol var en relativt høy og tynn, men spenstig mann, med en stor mørk bart og krøllete hår. Fortelleren fikk assosiasjonen til en innestengt og sulten panter da de håndhilste. Sogol jobbet som oppfinner i fire forskjellige bedrifter, med målsetningen om å finne opp ”det umulige”. Dette resulterte naturlig nok i at han måtte gi privattimer som klatreinstruktør for å få endene til å møtes.
De snakket løst om fjell og fjellklatring, og Sogol la ut om sin fortid som religiøst søkende i klostre i fjerne strøk i Asia. Deretter gikk samtalen over til Mt. Analogue. ”Dette stedet eksisterer”, poengterte Sogol, ”Det vet vi begge to. Derfor vil vi oppdage det. Hvor? Det er et spørsmål om utregninger. Jeg lover at i løpet av et par dager vil jeg ha funnet den geografiske posisjonen ganske nøyaktig. Og vi er klare til å reise umiddelbart, ikke sant?”
Sogol virket så overbevisende at Fortelleren til slutt fant ut at prosjektet var fullt ut gjennomførbart.
Fortellerens kone ville være med, og de startet pakkingen allerede samme kveld. Uken etter var det igjen klart for et møte – denne gang med flere mulige deltakere på ekspedisjonen. Sogol presenterte sine teorier om fjellets fysiske karakteristikker. Hvorfor var det ingen som hadde oppdaget fjellet? Svaret lå i rommets kurvatur rundt fjellet, hevdet Sogol. Med referanse til Einsteins teorier ga han en plausibel fysisk forklaring på hvorfor fjellet ennå var uoppdaget.
Et opplagt problem var hvordan de skulle finne fjellet når alle andre hadde oversett det. Det måtte være mulig å finne et hull i det imaginære skallet som omga fjellet, forklarte Sogol. ”I et gitt øyeblikk på et bestemt sted, kan enkelte mennesker (de som vet hvordan og som ønsker å gjøre dette) komme inn”.
Sogol fortsatte sin utlegning, og tok opp løsningen på det neste problemet. Ved hjelp av solen ville en åpning til skallet dannes. Et hull ville skapes ved soloppgang og solnedgang hver dag. Ved å være vendt nøyaktig mot øst eller vest ville døren være åpen noen minutter av gangen. Det var da de skulle slå til. Ved å gjøre beregninger av fordelingen av kontinentenes masse, fant Sogol svaret på det mest kritiske av alle spørsmål: Mt. Analogue måtte ligge et sted i det sørlige Stillehavet. Etter å ha klarlagt disse spørsmålene tok ekspedisjonen form. Av de opprinnelig 12 personene som møtte hos Sogol denne søndagen, ble åtte med da ekspedisjonen tok av i retning Stillehavet med skipet Impossible.
Dagene og ukene gikk, og Impossible seilet på kryss og tvers i Stillehavet på jakt etter åpninger i kurvaturen rundt øyen. Uker ble til måneder og ventingen var en stor prøvelse. Tiden gikk med til å fortelle historier og å finpusse utstyret. Leseren får ikke vite nøyaktig hva som skjedde når ekspedisjonen lykkes med å komme seg gjennom kurvaturen, før Impossible plutselig befinner seg i en havn ved en landsby. Mt. Analogue var innen rekkevidde.
Etter å ha forberedt bestigningen i lengre tid, satt de av sted i grålysningen. De forlot havnebyen i stillhet. Med et følge på ti esler og femten bærere, forventet de å være borte i flere år. Terrenget endret seg, de kunne ikke lenger se fjellets topper, og mens de vandret innover de skogkledde åsryggene slo det Fortelleren at det var underlig at de hadde funnet øya så lett. Det virket som om de var ventet.
Øyas ubestridte ledere var fjellguidene, og de styrte med jernhånd etter uvanlige regler. Nøkkelen til makten lå i deres besittelse av såkalte peradamer, en type krystaller som var svært sjeldne. Fjellguidene fungerte som en overklasse som kun beskjeftiget seg med fjellet. Ekspedisjonen kunne ikke være mer enn en dag i hver leir oppover fjellsiden, det var ikke lov å skyte dyr for føden og alle overtredelser ble straffet hardt. Årsaken var at fjellguidene mente at naturen var i fullkommen balanse, der selv det minst dyr hadde en viktig rolle i helheten. Etter beskrivelsen av straffen til en guide, som ved et uhell hadde ført til en jordrottes død, stopper boken midt i en setning.
René Daumal hadde blitt avbrutt av en venn som kom på besøk. Han rakk verken å fullføre setningen eller boken før han døde i 1944, kun 36 år gammel. Ifølge hans kone, Véra, hadde han likevel tittelen til bokens siste kapittel klar:
”Og du, hva leter du etter?”

(Jeg ser for meg at denne drømmen kan gå i reprise utover i uka. Jeg blir aldri en fjellguide og får heller aldri vite hva som skjer til slutt i historien. Jeg ruller ned igjen. Og igjen. Et mareritt?)

5. DRØMMEN SOM BRAST

Såre fingre kiler seg fast i en sprekk og jeg drar meg litt nærmere toppen av granittveggen. Ingen har tidligere klart å bestige det fryktinngytende stupet. Nå vil jeg bli historisk. Hadde det ikke vært for en tynn sone med oppsmuldret fjell et par meter lenger oppe, vel og merke. Boltene løsner og småstein svever som i sakte film nedover mot bunnen av dalen. Bestigningen må avbrytes og i basecamp søker jeg trøst i bok utgitt i 1923. Fjellklatreren Carl Wilhelm Rubensons bok.
Carl Wilhelm Rubenson var en av underdogene i Himalaya. I 1907 klatret han og kompanjongen Ingvald Monrad Aas mot toppen av Kabru (7412 meter). De måtte gi seg femti meter under toppen. Ingen hadde tidligere vært så høyt over havet. Høyderekorden bestod i bare to år, da italieneren Duke av Abruzzi nådde 7500 meter på Chogolisa i Karakoram.
Etter Den første verdenskrig satset britene hardt på Everest. De rekognoserte områdene omkring fjellet og testet oksygenflasker i 1921. Flere klatrere klarte å bryte den magiske 8000 meter-grensen for første gang. Britene sendte nye klatreekspedisjoner til fjellet i 1922, 1924, 1933, 1936, og 1938. Det diskuteres fortsatt om de sagnomsuste klatrerne George Mallory og Andrew Irving nådde toppen av Mt. Everest i 1924 før de omkom.
Mens britene trappet opp sine ekspedisjoner i Himalaya, fokuserte Rubenson på norske fjell. Først i 1922 reiste han tilbake i Himalaya. Han tok med seg kona. Etter mye kos og sightseeing i India gjorde han et halvhjertet forsøk på å bestige det 6000 meter høye Amarnathfjellet. Det var et dårlig valg. Fjellet var oppsmuldret og råttent.
Toppforsøket ble utfordret av hyppige steinsprang etter hvert som morgensolen varmet skråningene. De mørke fjellsidene var overraskende ustabile, og nedbrytningens krefter var til å ta og føle på.

Den ene stenblok efter den anden løsnet opunder toppen og kom trillende med vældige brak, gjorde saa et flot kast i luften, slog mot fjeldsiden igjen saa det smaldt som kanonskud, sprang i tusen stykker og haglet nedover… Tættere og tættere kom salverne, tilslut var det en eneste sammenhængende skytning der oppe.

Rubenson maktet ikke å komme opp på en fjellrygg som ledet mot toppen. De vendte om og småløp nedover den løse fjellsiden.
Ekteparet reiste videre.

(Hvor viktig er det egentlig å beseire granittveggen? Forsøker jeg igjen? Jeg slites mellom ytterpunktene, mellom berømmelse, nederlag og død. Konsekvensen er et krøllete og svett laken.)

6. DEN EKSISTENSIELLE DRØMMEN

Jeg ligger på ryggen på verdens tak, ser universet dreie om sin akse og føler med ett at jeg forstår de store sammenhenger. Skapelse, utvikling, verdens retning og menneskehetens uunngåelige skjebne. Ja, det er slik det henger sammen! Du verden for en innsikt et opphold i fjellet kan gi. På veien tilbake til den lille tømmerhytta snubler jeg i en skitten liten stein og slår hodet. Stillhet. Jeg våkner opp med en følelse av at jeg har glemt noe viktig. Et eller annet som hadde med menneskehetens fremtid å gjøre. Men hva? I uker og måneder forsøker jeg å huske. Jeg leser Kerouac. Kanskje han kan hjelpe?
Jack Kerouac tilbrakte 63 dager som skogvokter i fjellkjeden Cascades (USA), på toppen av den 1860 meter høye Desolation Peak. I romanen Dharmagjengen, som utkom tre år senere, i 1959, skriver han om oppholdet.
Vi får møte Kerouacs alter ego Ray Smith og den energiske buddhistvennen Japhy Ryder. Hovedtemaet i boken er søken etter en mening med tilværelsen, gjennomsyret av Ryders innsikt i buddhismen. Da Ryder forlot San Francisco for å studere buddhisme i Japan, fulgte Smith hans råd om å dra nordover til Cascades for å søke stillheten på toppen av Desolation Peak. Smith skulle jobbe som skogvokter og bo i en liten hytte på selve toppen.
Den første natten tok han på seg varme klær og en poncho, og gikk ut av hytta for å meditere på verdens tak. ”Her var virkelig den Store Sannhetsskyen, Dharmamega, det ultimate målet”. Dagene var fylt av utsikt, skyer, mat og meditering. Mot slutten av sesongen, etter 55 dager, så Smith/Kerouch seg i speilet, på sitt lange hår, brune hud og blå øyne. Han var lykkelig. Livet på fjelltoppen og blikket fra oven hadde gjort noe med ham. ”The vision of the freedom of eternity was mine forever.”
Kerouacs karakter Japhy Ryder er formet etter poeten Gary Snyder. Flere av Snyders bøker har fjell som bærende element, med titler som Mountains and rivers without end, og Danger on peaks. Snyder er særlig fascinert av Sierra Nevada og isbreenes påvirkning på landskapet: ”I feel the whole Sierra Nevada are full of the ghosts of the ice fields that used to cover them. That was only 10 000 years ago. It’s recent.”
Fjellkjeder, tinder, geologi og landskap blir symboler på evigheten. Og resten av verden? Den blir ubetydelig, uvesentlig:

Whatever the number say, snowpeaks are always far higher than the highest airplanes ever get. I made my petition to the shapely mountain, “Please help this life.” When I tried to look over and down to the world below – there was nothing there.

(Innsikten kom tilbake en natt. Den handlet om at vi mennesker kan styre vår egen skjebne og skape en god fremtid så lenge vi bryr oss. Bryr oss om Jorden og andre mennesker. Det var en god drøm og jeg våknet med et smil om munnen. Det litt alternative innholdet appellerte til en yngre og mer radikal versjon av meg selv. Nok en grunn til å smile.)

7. MOTIVASJONENS FJELL

Jeg er rådvill og har egentlig glemt hva jeg gjør her i det hutrende kalde fjellandskapet. Sekken er full av steinprøver, været trøstesløst og slegga tapt under en elvs strie strøm. Inspirasjonen og drivet er borte og jeg fatter ikke hvordan forskningen min skal komme videre. Jeg trenger en ny giv, og det fort. Hvorfor i all verden hadde jeg ikke valgt å gjøre feltarbeid i umiddelbar nærheten til lange strender og sydende fortausrestauranter?
Hva er det som trekker forskere til fjell? Mange ekspedisjoner, særlig på den tiden da utforskningen av Himalaya fortsatt var i sin barndom, hadde med seg både geologer og geografer. Siden hovedmålet var å komme til topps, er beretningene fra ekspedisjonene preget av klatring, kameratskap, ulykker, død, seier eller nederlag. Det er ikke mye rom for det vitenskapelige. Derfor vet vi lite om hvilke inntrykk de enorme fjellene har gjort på de som har reist til Himalaya i vitenskapens tjeneste – eller hvorfor de i det hele tatt ble med. Jeg har snakket med to av verdens ledende fjellforskere om hva de husker best fra ekspedisjonene sine til Himalaya. Hva sitter de igjen med?
Peter van der Beek (Nederland/Frankrike) jobber med å forstå Alpenes topografiske utvikling på en tidsskala av millioner av år. Han har også forsket i Himalaya, og jeg lurte på hva som har gjort sterkest inntrykk.
- Annapurna er nok det flotteste fjellet jeg har sett. Står man i Indusdalen, stiger Annapurna over 7 kilometer til værs foran deg. Det er et utrolig mektig fjell. Jeg må tilbake dit.
Landskap og høyder er like fascinerende for en forsker som noen annen, og kan være en viktig motivasjon til å drive forskning i fjellkjeder. Geologi og klatring er en uslåelig kombinasjon – for de som brenner for det.
- Du må virkelig like fjellene for å jobbe der. Det er hardt arbeid, men belønningen er stor. Fjellene gjør at man får satt livet og verden i perspektiv. Når man står foran et fjell i Himalaya kan man ikke annet gjøre enn å undre seg over hva som måtte befinne seg på toppen. Hvordan er forholdene der oppe? Hvordan er utsikten?
Peter Molnar (USA), en av de store fjellforskerne siden tidlig på 1970-tallet, er mer opptatt av fjellenes skjønnhet enn av fjellenes vitenskapelige sider. Molnar sporer fascinasjonen for fjell til da familien dro på ferie til Rocky Mountains. Han var ni år og ble så hektet at han endte opp med å bruke hele karrieren på å forstå hvordan fjellkjeder er blitt dannet.
- Fjellenes skjønnhet reiser seg høyt over alle andre landskapstyper, og i dag er det fjellene i seg selv som tiltrekker meg, ikke først og fremst de vitenskapelige spørsmålene om fjell. Jeg har reist til fjellene, betraktet dem, og alltid lært nye ting. Mange forskere ser på turer av den typen som bortkastet tid så lenge man ikke kommer hjem med nye data.

(Jeg glemte drømmen med det samme jeg våknet. Likevel dukket opplevelser fra barndommen plutselig opp, lys levende. Jeg tenkte på den første overnattingen i snøhule, pulketurene i skogene på Østlandet, den uendelig lange turen opp til snaufjellet bak hytta. Jeg var fem år.)

8. DRØMMEN DU ØNSKER ALDRI TOK SLUTT

En vidde omkranset av fjell, to møtende stier. Der, midt i krysset, ser jeg en person som tilsynelatende venter på noe. Vi hilser, utveksler erfaringer og praten går løst. Vi har mye til felles, viser det seg. Jeg spør om veien videre, og personen skal i en annen retning enn det jeg hadde tenkt meg. Hva skal jeg svare når det samme spørsmålet stilles meg? Dropper jeg toppturen?
Hva er viktigst? Å følge planene, eller følelsene?
Jeg har en god kollega fra Italia. Det viste seg at faren hans var med på en stor ekspedisjon til Mt. Everest i 1973. Et møte ble ordnet, og jeg traff Giancarlo Mazzini i Oslo for å lytte til erfaringene hans. Han var en eldre mann med en lang karriere bak seg i det militære. Gamle slides ble projisert på en hvit stuevegg.
Giancarlo hadde ansvar for radiokommunikasjonen mellom Basecamp og Katmandu, og skulle ikke være med på selve toppforsøket. Lysbildene fra leirene, isbreene, Kumbudalen og fjellsider viste at han var bergtatt av landskapet. Da jeg spurte hva han husket best fra ekspedisjonen, ble jeg overrasket over svaret. Det var verken klatrerne som nådde toppen, heltemottakelsen da de vendte hjem, eller fjellene han tenkte mest på. Fjellene var for store, for mektige, fortalte Giancarlo, og han følte seg så liten og ubetydelig blant dem. I stedet fortalte han om en liten jente som bodde i nærheten av en av leirene. Hun kom ofte på besøk, og ble knyttet til Giancarlo til tross for at de ikke snakket samme språk. Hun ville så gjerne være med til Italia da ekspedisjonen forlot Nepal.
Hun gråt da han reiste.

Teksten er delvis basert på boken Bergtatt: Fjellenes historie og fascinasjonen for det opphøyde, Aschehoug 2011.

Kilder:
Daumal, R. (2005) Mont Analogue. Gerald Duckworth & Co Ltd.
Isserman, M. og Weaver, S. (2008) Fallen giants. A history of Himalayan mountaineering from the age of empire to the age of extremes. Yale University Press, New Haven og London.
Kerouac, J. (2000) The Dharma Bums. Penguin Books (Classics).
Næss, A. (1964) Opp stupet. Til Østtoppen av Tirich Mir. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.
Næss, A., Bonington, C., Høibakk, R. og Stokke, K.T. (1995) Drangnag-Ri. Det hellige fjellet. Orion Forlag, Oslo.
Rubenson, C.W. (1923) Med telt og husbaat i Kashmir. Kristiania, Steenske.
Snyder, G. (2005) Danger on peaks. Shoemaker Hoard, og: http://www.librarything.com/work/247769.

SLUTT