Fisk

Havet er truet av et nytt, ustoppelig rovdyr

Det er få som klarer å se det store bildet når arbeidsplassen er i ferd med å forsvinne.

DATO: 09.05.2015 / AV: Kim Halvorsen / FOTO: Havforskningsinstituttet

Våren 1992 var det krigsstemning i Canada. Striden sto ikke mellom etniske eller religiøse grupper, men fiskere og forskere helt øst i landet, på den forblåste øya Newfoundland. I tiårene før hadde teknologien gitt fiskerne stadig kraftigere skyts; enorme industrielle trålere med elektronisk navigasjonssystemer og avanserte sonarer. Men på begynnelsen av 90-tallet var det plutselig slutt. Teknologien hadde vunnet. Torsken hadde tapt. Trålpose etter trålpose kom tom opp fra havet.

De canadiske havforskerne slo full alarm. For å redde stumpene av torskebestanden, ba forskerne om at myndighetene stengte fiskeriet fullstendig. Myndighetene hadde ikke noe annet valg enn å lytte. Men fiskerne nektet. De barrikaderte seg utenfor forskningsstasjonene i protest. Forskerne som sto bak forslaget om å stanse fisket, måtte bokstavelig talt sloss seg frem til arbeidsplassen. Da den kanadiske fiskeriministeren framla det endelige forslaget om full fiskestans, ble han jaget på flukt fra talerstolen. Ministeren trengte politibeskyttelse. De menneskelige konsekvensene av å stenge torskefisket i Canada var enorme. 40.000 fiskere mistet jobben.

Og for torsken var det uansett for sent. Den vestatlantiske torskebestanden, som var grunnlaget for 500 år med økonomisk velstand i Canada, har ennå ikke kommet tilbake.

Håp i horisonten?
Det er noe merkelig med en slik konflikt mellom forskning og fiskeri. Har ikke begge parter samme mål? Å fiske på en måte som gjør at både mennesker og fisk kan leve godt sammen. Det er lett å tenke at fiskerne er sneversynte som ikke forsto at havforskerne bare ville redde fiskebestanden. Likevel er det få som klarer å se det store bildet når arbeidsplassen er i ferd med å forsvinne. Andre mener at det blir feil at forskere bak støvete skrivebord og tjukke briller skal kunne gi råd om gamle fiskesamfunn og tradisjoner skal få overleve eller ei. Konflikten på Newfoundland på 90-tallet førte til en av de største økologiske katastrofene i det 20. århundret.

Dessverre er historien i ferd med å gjenta seg i alle verdenshav.

I samme båt.
Vi mennesker lever med en forbannelse. Vi ser konstant etter sammenhenger i verdenen rundt oss. Og spesielt ofte etter sammenhenger som er gunstige for oss selv. Det er et eldgammelt overlevelsesknep som evolusjonen har servert oss, utviklet i en tid da vi levde i en enklere, men farligere verden. I dag har vi tilgang til en overflod av informasjon som gjør det lett å trekke feil slutninger. Forskere som meg forsøker å sortere all verdens kaotiske informasjon om havet, og omsette det til riktig forståelse og bedre forvaltning. Samtidig er det ikke bare vi som har løsningen. Ingen er så mye på havet og har så mye nærkontakt med fisken som fiskerne selv. Vi trenger med andre ord samarbeid mellom forskerne og fiskenæringen.

I Norge har oppdrett av fisk for lengst skubbet de tradisjonelle fiskerne av tronen som den viktigste arbeidsplassen langs kysten. Og det er kanskje lettere å ha sympati med en værbitt fisker i en liten sjark som mister jobben, enn for oppdrettsnæringen – Norges nest største eksportnæring – som har fostret flust av millionærer og milliardærer. I dag er lakseoppdrett den største risikoen for livet langs vår produktive kyst. Næringen selv, og mange av våre politikere, mener de driver bærekraftig og bør kunne vokse til det seksdoble. Men kan vi stole på at en så stor og velfødd næring forteller hele sannheten?

Ubehagelige sannheter.
En anerkjent forsker publiserte for et par år siden en rapport om utfordringer ved oppdrett av berggylt til bruk som rensefisk mot lakselus i oppdrett. Han fant ut at berggylten har alvorlige helseutfordringer, og anbefalte at næringen måtte løse disse før produksjonen oppskalerte. Forskningsprosjektet var delvis finansiert av Marine Harvest, verdens største oppdrettsselskap. Den interne reaksjonen til forskningssjefen i Marin Harvest ble lekket til media:
«..Snakk om å skape negativ vinkling omkring en i utgangspunktet meget positiv sak for næringen! Om vi ikke hadde pyntet hadde det blitt enda kjipere».
I den samme eposten ble forskeren satt på en svarteliste over folk Marine Harvest ikke ville samarbeide med i fremtiden.

Forhåpentligvis er eksempelet unntaket og ikke regelen. Men slunkne finansieringsmuligheter gjør at forskere ofte er avhengige av økonomisk støtte fra næringslivet, enten man vil eller ei. Hva om resultatene ikke blir så bra som forventet? Å publisere resultater som slår bort hånden som mater deg, kan være vanskelig. Forskningsfondet legger opp til stadig flere krysningsprosjekter mellom næring og forskning. Statsministeren vår vil gjerne ha mer av dette. Kan vi stole på at næringsfinansiert forskning er objektiv? Hvis ikke, har en slik finansieringsmodell sin leverett?

Historien viser oss at allmenningens tragedie er mer regel enn unntak. Problemet i fiskeri og oppdrett er at forvaltningen og kunnskapen om havet har ligget altfor langt bak næringslivet. Havet er stort, mørkt og vi har ikke kunnet sett effektene av fiske og andre aktiviteter, slik vi for eksempel kan med en skog som hugges. Tidligere var kystfolket underlagt et uregjerlig og farlig, men fruktbart hav. Nå har teknologien snudd situasjonen på hodet. Presise ekkolodd og avansert fiskeavl gjør at de som lever av havet i dag  er langt mer effektive enn før. Fiskenæringene har bygget seg store og mektige. Spørsmålet om hvor mye havet egentlig tåler av fiske og påvirkning fra oppdrett, kommer i andre rekke. Det er vanskelig å innføre nye regler nå. Det smerter alltid å bli fratatt noe. Hadde reglene vært på plass før næringene ble så store, ville de nok lettere blitt akseptert.

Salg av arvesølvet.
Kysten vår er Norges arvesølv. Ressursene og naturopplevelsene der skal være til glede for oss alle og eies av ingen. Fram til nå er det de som har levd langs kysten som har nytt godt av havets overskudd. Men en ny tid er i emning. Et utvalg ledet av økonomiprofessor Ragnar Tveterås har foreslått tiltak for at norsk fiskenæring skal gi bedre økonomisk avkastning. Et av forslagene er at deltakerloven fjernes, slik at fiskebaronene og investorer kan eie kvotene selv. Fram til i dag har dette vært forbeholdt aktive fiskere. Fiskerne frykter ytterligere sentralisering og ødeleggelse av lokale fiskesamfunn. Samfunn som har lange tradisjoner, kunnskap og respekt for havet. Skal vi godta at kroker og kroner settes høyere enn bærekraft og fellesskapet? Kanskje vi må slutte å måle verdiskapning kun i kroner og øre. Om overskuddet og aksjekursen går opp på bekostning av oppsigelser og hardere beskatning av våre felles ressurser, blir vi da rikere?

Det er sjelden lurt å la økonomi gå på bekostning av økologi. I Canada forsvant torsken på grunn av overfiske med et stadig kraftigere arsenal. I bestandene som blir hardest fisket på er det faktisk fiskerne som er det farligste rovdyret. Måten vi fisker på kan endre fiskenes arvelige egenskaper, formet av evolusjon over tusener av år. For å redde havet fra å bli utarmet har vi ikke like lang tid til rådighet. Vi lever i en verden hvor næring blir prioritert over miljø, gang på gang. Utfordringen er å få næringen til å forstå at føre-var er bedre enn etter snar.

For å oppnå samarbeid må vi forskere kanskje styre unna de store institusjonene, interesseorganisasjonene og bedriftene. Kanskje må vi gå i direkte prat med fiskerne og de enkelte oppdretterne, de som kjenner havet best.  Kanskje representerer de som roper høyest – om mer fiske og mer penger - ikke nødvendigvis flertallet. Hvor mange av fiskerne i Canada som protesterte mot forskerne i 1992 vet jeg ikke. Men jeg har en følelse av at de fleste fiskerne den gangen forsto at det var nødvendig å prøve å redde torsken. Jeg tror mange av dagens norske fiskere og oppdrettsarbeidere er enig med meg, selv om investorene deres kanskje ikke har skjønt det. 

SLUTT