Naturvin

Bærekraftig fyllekalas - Harvest tester naturvin

Nakenhet! Alkohol! Miljøvern! What’s there not to like? Tja. Eimen av promp, kanskje?

DATO: 13.01.2017 / AV: Ulv og rev

Harvests testpanel Ulv og Rev hadde fått ferten av noe pirrende ufiltrert og uhyre hipt. Det piplet fram på Instagram og ved restaurantbord, O så økologisk og biodynamisk, håndplukket og fotstampa, spontangjæra og modnet på leirkrukker, helst nedgravd i jorda under omhyggelig utvalgte månefaser, deretter tappet med bunnfall og grums på rare flasker med funky etikett. Særlig begeistret var de for stikkordet ”naken”.

Ulv: Naken? Nudisme? Gøy! En ny sjanger i pornobransjen?
Rev: Tvert i mot. Her snakker vi om nakenhet i overført betydning. Dette er reine greier. Vin som er tukla minst mulig med. Ærlighet på flaske. Druer. Jordsmonn. Til nød en slant svovel for å stagge den verste forråtnelsen.

At druene er usprøyta, var en selvfølgelighet. Men økologiske råvarer er bare begynnelsen. Naturvin – som enn så lenge mangler sertifisering og heller ikke er en egen kategori i Vinmonopolets hyller – handler om det som skjer etter innhøstingen. Eller rettere: Det som ikke skjer.
Vinsminke og manipulasjon i vinkjelleren. Eikespon og kultivert gjær. Sukker og skuddermudder. Alt dette som fins i konvensjonelle, masseproduserte viner, som de ignorante massene ikke tenker over mens de tyller i seg sin Peach Canei.

Ulv og Rev ville være bevisste forbrukere. De ville redde verden, være sunnere og smartere enn folk flest, samtidig som de kom seg på en liten snurr. De hadde hørt rykter om at fyllesyke var fraværende når man drakk naturvin. Hvilket samfunnsbevisst menneske fra den øvre middelklasse, godt opplest på både Solstad og Bordieu, og med en inngrodd forakt for pinnevin og Donald Trump, kan si nei til det?
Nå sto seks flasker naturvin og en skål industrielt potetgull, Kims, rifla, med salt på bordet foran dem (herregud! Finnes det ikke noe ekte chips i denne byen? Noe fra Portland? Noe lagd av han gutten med banjoen i filmen "Deliverance"?).
Kritikere hevdet riktignok at naturvin kan smake stramt av eddik og den illeluktende bakterien brettamycin, eller som oksidert øl. Onde tunger at den attpåtil er laget av en mystisk sekt. Vel. ”So hip it hurts”, sier de på engelsk. Ulv og Rev var tørste på bærekraftig fyll og fanteri.

Casa Belfi Colfòndo Prosecco (180,-)

Rev: Oi. En påfallende lukt av… svovel. Varme kilder til å bade i på Island. Kokt egg. Nesten litt… promp?
Ulv: Flaska ser ut som noe noen har tatt med seg på fest fra tidlig middelalder. Med bruskork. Spessiell. En identitetsmarkør. Her skal det virkelig løftes fram at dette er noe annet.
Rev: Mens prosecco generelt er det mest uspennende de selger på Polet. Vinverdenens svar på Soda Stream. Pærebrus. Denne er lagd annerledes, med to gjæringer, den siste på flaska, som cava og champagne. Se. Gulhvit og ugjennomskinnelig i glasset, som eplemost.
Ulv (snuser): Da skulle man forventet autolyse, den deilige lukta av gjærbakst. Kan ikke kjenne noe til det? Men… hm. Er det noe tåfis her også?
Rev: Masse. Masse tåfis! Men det er jo ingenting gærent med tær. Er ikke det typisk for naturvin? Sånne jordlige, ukontrollerte prosesser. Da kan man få noen tåfisbomber innimellom. Snadder for en fotfetisjist, da. 

Det knaskes potetgull, våre to venner mangler et vokabular for de nye sanseinntrykkene, hvordan fange dette rustikke og ubehøvlede med ord?

Ulv: Æh. Altså. Den er frisk ... Ikke sur, men tørr. Crisp. Ikke søt heller. Boblene er gode. Små, ikke stikkende. Mer perlende. Kremete.
Rev: Skulle den vært lufta mer, tro? Jeg har lest at en naturvin som står på benken i to dager bare blir bedre.

Begge saumfarer munnhulen for andre smaksreferanser enn promp og tåfis, men har nå jekslene fulle av potetgull.

Ulv: Lufting er nok essensielt, ja. Det er som når du åpner ei pakke kokt skinke og tar et dypt magadrag. Det lukter jo død. Likevel: Jeg kunne gjerne servert denne til aperitif. Den har noe godtvondt over seg. Tiltrekkende på en mildt avskyelig måte.

Dag 2 foretas en ny smakstest: All svovelen er da borte. Jord, skifer og mineralske aromaer stiger frem. Muligens også antydning til grønt eple. Klar forbedring.

Leiner Handwerk Riesling Trocken 2015 (190,-)

Rev: Denne ser flaskemessig ut som en vanlig vin. Tysk. Lagd av en fyr som heter Sven. Fra Pfz… Pzf… Pfzalz?

Er Rev full allerede? De leser videre fra etiketten, om vinstokker fra 1979 og jordsmonn av kalkstein og leire, fra gammelt korallrev. Spontangjæret. Modnet på sementtanker.

Ulv: Er det svovel her også, eller sitter det bare igjen i nesehåra etter forrige vin?
Rev: Nei, her lukter det bare snadder. Nougat!
Ulv: Jeg skjønner hva du mener. Den har noe nøttete i duften. Hasselnøttnougat.
Ulv: Oh man, den var god. Restsødmedeilig. Kanskje bittelittegrann honning? Med en lang syrlighet.
Rev: Denne ville jeg ikke tenkt var en naturvin i det hele tatt. Bare en tvers igjennom god vin. Den har en mykhet, rundhet. Sikkert god til oster. Kunne funka til indisk mat også.
Ulv: Greia er at den er ærlig, druenes kvalitet og prosessen avgjør, det er ingenting som kamuflerer noe som helst, og her har vi å gjøre med et kvalitetsprodukt i alle ledd. Dette er bra winemaking, når du kan få frem en så god vin helt uten juks.
Rev: Jepp. Denne er et levende bevis på at bra grunnstoff og god prosess er nok. Nakenvin. Det begynner å demre for meg hva som ligger i begrepet nå.
Ulv: Men du må jo ha skikkelig orden på hygienen når du lager naturvin. Det fins nok lugubre varianter på markedet også. Hvis man slumser i prosessen. Kanskje det er noen som faktisk har stukket tærne ned i den første – proseccoen?
Rev: Nå trodde jeg du skulle si penis.
Ulv: Men er det så mye svovel på penis?
Rev: Bare det faktum at det har vært en penis oppi der er foruroligende.
Ulv: Nå vet vi jo ikke sikkert om det har vært en penis nede i proseccoflaska, da. Den kan uansett ikke ha vært stor, med den lille flaskehalsen.

Tilbake til Rieslingen, Ulv snuser dypt nede i glasset.

Ulv: Nå dukka det opp gummi her! Den utvikler seg. Det liker vi. Det skal ikke være saft. Det skal ikke være øyeblikkelig behovstilfredsstillelse, men noe mer utilgjengelig. Å herregud, nå syns jeg at jeg kjenner en floral tone også. Alt skjer.
Rev: Jeg er en sucker for diesel. Den kom tydelig opp fra glasset mitt nå. Petroleum. Hvor lite miljøvennlig det enn høres ut.

Dag 2: Riselingen smaker fortsatt fortreffelig. Voksent. Nå også med en mineralsk dimensjon. Knall vin!

Dinavolino, italiensk oransjevin (200,-)

Rev: ”I 2017 skal vinen være oransje”. Ah, jeg kjenner jeg blir provosert over disse meldingene fra trendbarometre i inn- og utland. Hvem er det som bestemmer at jeg ikke skal drikke rødt, hvitt eller rosé lenger, men plutselig en helt ny farge? Donald Trump? Ja, hva er oransjevin, egentlig? Appelsinvin?
Ulv: Det har ingenting med Trump å gjøre. Ikke med sitrus heller. Og ikke er det nytt. Oransjevin er hvitvin laget som rødvin, med 5000 år gamle teknikker fra Kaukasus. Altså på grønne druer som har ligget og godgjort seg i månedsvis, sammen med skall, steiner og stilker. 
Rev: Hva heter det igjen… masturbasjon… mase…?
Ulv: Maserasjon. Oransjevin er kongen av naturvin, har jeg skjønt. En helt egen kategori. Jeg har ville forventninger til denne. Det rare var at jeg måtte jogge halve byen rundt for å få tak i den. Da jeg først fant den, var det som om de polansatte prøvde å fraråde meg å kjøpe den, på tross av at den på ingen måte er beskrevet som hardcore innen sin sjanger.
Ulv: Okei. Dette er altså noe man skal være psyka opp for å prøve. Se, gyllen som honning i glasset. Et tiltalende førsteinntrykk.
Rev: Men lukta. Åhhh. Herregud. Åfytti… urin? Pissoir.   Ulv: Eller som å lukte ned i bleia til en unge som ikke har vært skifta på. En litt sånn tung, subbende bleie. Den er kroppslig. Utfordrende og annerledes. Den lukter nesten gorgonzola.

Druene som inngår er ortrugo, marsanne og malvasia, ifølge etiketten.

Rev: Jeg vet ikke om jeg tør å smake en gang, jeg altså. Igjen har vi å gjøre med en vin som utfordrer vokabularet vårt. Det fins ikke noe språk for den.

De tar sats og smaker likevel.

Ulv: Dette er ikke noe for fjortiser. Hva er det de kaller det… aquired taste? Ikke umiddelbart og lettlikt. Noe for sadomasochister. Du får lyst til å smake mer. Som østers.
Rev: Den første var mer banal svovel, men denne er mer kompleks. Er det litt bæsj her også?
Ulv: Kumøkk, ja. Noe søtlig i jordsmonnet. Det er deilig. Eller hønsehus. Jeg vil heller si overmodne multer. Dekompostering. Og … tjære. Jeg smaker tjære. Båthavn. Nytjæra gjerder i Ullevål Hageby. Og det er mer her …  Harpiks! Kvae. Helt klart. Også har den et hint av den der salven. Elizabeth Arden 24 hour cream. Urtete. 
Rev: Gud, så mange assosiasjoner du har, Rev. Den er ikke urban. Dette er rustikt. Jeg ser for meg menn med skjegg og bukseseler som leier rundt på ei geit på Grünerløkka. En krevende vin. Ikke noe du drikker mye av. Men du vil ha mer. 
Ulv: Når man er voksen og kjedelig og ikke bruker andre rusmidler enn vin, er dette spennende. Noe å bite i. Et kick.
Rev: Det som kommer til å skje nå, når vi drikker tradisjonelle viner med masse greier oppi, er at vi kommer til å føle oss lurt. De er ikke ekte. De er syntetisk drit. Nei, gi meg kumøkka, liksom. Heretter blir alt annet kjedelig.
Ulv: Man blir stolt når man klarer å like denne. På den annen side: Vi er jo naturvinbarna.  

Sisto NA 2013, Barolo, Italia (299,-)

Ulv: Da er vi over på de røde. Og hva har vi her? Nebbiolo fra 55 år gamle vinstokker i Barolo, jordsmonn med kalkholdig leire og sand, spontanfermentert, modnet i sementtank, mursteinrød farge …
Rev: … med en lukt som ikke river i nesa som noe vilt og annerledes. Her er det kjente assosiasjoner. Kirsebær, vanilje, til nød et hint av kokt kål.
Ulv: Men oi. Tanninene hogger til. Tunga slår krøll. Det går nesten ikke an å ha en samtale etter at denne har skylt gjennom munnhulen.
Rev: Det er noe mandelaktig der. Nype? Eller noe kokt? Hm. Tomat?
Ulv: Men hvorfor er dette en naturvin?
Rev: Øh. Altså. Dette var vanskeligere. Den er i hvert fall ikke søtet. Den kjennes ren. Er det druen som skinner?
Ulv: Nå dukket det opp noe animalsk her. Lær!! Likevel klarer jeg ikke å gi mer enn lunken applaus.

Suertes del Marqués 7 Fuentes vino, Tenerife, Spania (188,-)

Rev: Okei. Så her, min venn, her har vi en vin fra selveste Syden. Vi snakker Kanariøyene. Vi snakker Tenerife.
Ulv: Charter-Svein er klar. Bring it on.
Rev: Se der, ja. Klart mer dropsete i fargen. Bringebærrød. Men her kommer det et hint av pepper opp fra glasset.
Ulv: Pepper? Da tenker jeg umiddelbart på syrah fra Nord Rhône. Men langtderifra, dette er listan negro-druer som har vokst på nordsiden av vulkanen Teide. Jeg syns det lukter krutt.
Rev: Hm. Kort i smaken. Mye syre. Mindre tanniner. Den åpner seg ikke. Litt uspennende, er det lov å si det? Heller ikke denne slår meg som en åpenbar naturvin.
Ulv: Nei. Den er støvete. Ikke Ving-turistens førstevalg. Utkonkurrerer neppe sangria og paraplydrinker.
Rev: Ha ha! Vi kan ikke en dritt om vin. Smatter og famler. Befriende, vi kan si akkurat det vi tenker og føler.

Dag 2: Kruttet er der fortsatt. Men vent, hvis du ser gjennom kruttrøyken … bringebær? Og rips.

COS Pithos Rosso 2014, Sicilia, Italia (259,-)

Ulv: For en stutt, liten flaske! Vi holder oss til vulkanske øyer i Middelhavet, men her har vi altså Sicilia. Nærmere bestemt nero d’ avola og frappato, modnet på leirkrukker i jorda, såkalt amfora.
Rev: Det der med månefaser, det biodynamiske, det virker litt overdrevet. Jeg skjønner ikke det helt. Er det noe overnaturlig?
Ulv: Enig. Nå er jeg bare forvirra. Nummen i munnen. Ikke fordi disse rødvinene er så annerledes, men fordi det smaker for likt. Denne trenger mye luft, tror jeg. Hvis jeg anstrenger meg kan jeg lukte og smake … røde og mørke bær, her også. Med et hint av asfalt.
Rev: Jeg er veldig overrasket over at det var de hvite vinene som berørte oss mest. Der naturvingreia slo tydeligst til som en distinkt smaksopplevelse.
Ulv: Disse tre rødvinene bærer generelt mer preg av det du savner, ikke det du får. Nakenhet. De er ikke noe mer enn vanlig vin, men noe mindre. Det trenger ikke nødvendigvis smake svett hest og kjerre, men hadde vært digg med noe mer. Hvor ble det av ”so hip it hurts”, liksom?
Rev: Nå kjenner jeg jaggu litt babybleie her også. Det var da noe.

Konkluderende bemerkninger

Festen var over, det var ikke et eneste flak potetgull igjen, bare grumsete slanter på flaskene og en svak lukt av promp i lufta. Eller krutt. Eller bleie.
Så hva ble dommen? Funker bærekraftig fyll?

Rev: Den proseccoen først var WHAT?! Noe helt annet. Ullsokk. Fresh ullsokk. Oransjevinen også. Utfordrende og stilig. Mens rieslingen bare var konvensjonelt nydelig. Og rødvinene var ganske kjedelige.
Ulv: Vi slapp unna den illeluktende bakterien brettamycin, da. Jeg har hørt om naturvin som smaker jordhule. Tett og klamt. Ingen av disse var sånn. Men vinene som imponerte minst koster faktisk opp mot 300 kroner flaska. Er de verdt det?
Rev: Hvis de har gravd ned leirkrukker i riktige månefaser, er det klart de må ta seg betalt.
Ulv: Hvordan skal vi forholde oss til fenomenet naturvin? Skal vi vurdere det som vin, eller som noe helt annet? Jeg er interessert ut i fra et kulinarisk perspektiv. Jeg forventer at det skal være bedre enn vanlig vin. Særlig den oransjevinen ville jeg vært tilbøyelig til å gå å kjøpe, fordi det er noe HELT annet. Eksentrisk og kompleks.
Rev: Jeg hadde ikke forventet noe bedre, men mer autensitet. Følelsen av å drikke noe rått. Men handler det også litt om helse? At vin uten tilsetningsstoffer er sunnere?
Ulv: Ha ha! Det mest skadelige stoffet i vin er uansett alkoholen, så den må du lenger ut på landet med. Men klart. Det føles bra å drikke noe reint, noe som ikke er blitt tilsatt konditorfarge og e-stoffer for å lure oss. På den måten kjennes nakenheten deilig.
Rev: Eller er det viktigste å være mer miljøvennlig? Drikke vin med bedre samvittighet?
Ulv: Vel. Vi vet jo ikke hvordan klimaregnskapet er her. De kan ha kjørt masse traktor rundt omkring på jordet, selv om de ikke har sprøytet druene og tilsatt kjemikalier i vinen. For alt vi vet kan de ha brukt barnearbeidere og båtflytninger til å håndplukke druene. Naturvin er ikke nødvendigvis mer etisk.
Rev: Og for virkelig å kverulere: Det naturlige, er det per definisjon bra? Jeg leste nettopp en artikkel av forsker som argumenterer for at hele vår sivilisasjon er bygget på å bekjempe det naturlige. Det naturlige er død, stank, forråtnelse og elendighet. Vil vil egentlig ikke ha det.
Ulv: Historisk sett er det sånn vin har smakt. Da Jesus drakk vin, var det naturvin. Det er litt kult å tenke på.
Rev: Dette handler kanskje også litt om oss? Om en prosess vi må igjennom. Jeg hadde likt å smake naturviner igjen om et par måneder, hvis jeg hadde begynt å kjøpe det mer jevnlig, fått inn noen referanser. Naturviner trenger lufting, det kan vi slå fast. De er veldig levende. Mens konvensjonelle viner er mer manipulerte, designa for å smake umiddelbart godt.
Ulv: Det som er bra er bevisstgjøringen av forbrukerne. At folk forstår at vi har valgmuligheter. Og at vi skjønner bedre også hvordan konvensjonell vin er lagd. Kanskje naturvin har en verdi bare ved at det finnes som fenomen i Vinmonopolets hyller?
Rev: … og oi, nå syns jeg plutselig den Teide-vinen fra Tenerife begynner å bli skikkelig god! Hvis den på toppen av det hele gjør at vi ikke våkner med tømmerhoggere i tinningen i morgen, er den kanskje noe for Charter-Svein, likevel.

SLUTT