Leirbålet

Har vi tid til et livsprosjekt?

Med tre unger og egne karrierer, hvorfor skulle vi overta 30 mål med fysisk arbeid? 30 mål med slit, dårlig økonomi og dårlig samvittighet for alt man ikke rekker?

DATO: 10.07.2014 / AV: Kristine Natvig

Jeg kan like gjerne være ærlig med det samme. Første gang vi fikk spørsmålet om å overta min manns familiegård i Lillehammer sa jeg nei.  

Vi er oppvokst i to ulike verdener. Jeg i en av Bergens drabantbyer, med alle fasiliteter innen rekkevidde, vedlikeholdsfrie grøntareal i avgrensede områder. Jeg er et bybarn, en asfaltunge. Mannen min er femte generasjon på familiegården Odde ved Mjøsa i Lillehammer. Fra han var liten ble han fortalt at gården og landskapet en gang skulle bli hans ansvar. De gamle husene er fulle av historier, mange av dem ivrig meddelt videre fra hans morfar. Eplehagen som brant ned. Det hemmelige rommet i vedskålen som ble bygget da krigen brøt ut. Den gamle smien. Lågåsildfisket på stranda, de egenrådige islandshestene. Men samfunnet vårt har gått videre. Det er ikke tid for livsprosjekter i hverdagen til en travel barnefamilie. Hvordan skulle vi få drevet en gård mellom jobb, henting og bringing i barnehagen, kjøring til treninger, handling og middagslaging? Vi som knapt rekker å skru på tv før vi må ta fatt på neste gjøremål.

Vendepunktet kom da vi skulle flytte fra Bergen til Lillehammer. Familien satt samlet i sofaen mellom flyttekassene i en nesten tom stue. Vi hadde konkludert med å flytte til et bynært rekkehus i Lillehammer, deilig og lettvint. Så skulle vi denne kvelden velge å se på den prisbelønnede dokumentaren Folk ved fjorden. To enslige gårdbrukere i Nordhordaland blir portrettert så vakkert og lavmælt at de store spørsmålene kryper inn i kroppen. Arbeidet med jorda fremstår som totalt meningsløst og overveldende meningsfullt på samme tid.
Da dokumentaren var ferdig satt vi med tårevåte øyne. Vi trengte ikke si så mye, vi visste allerede hvordan det måtte bli. Valget som virket så vanskelig ble plutselig klart og enkelt. Få dager senere sto vi i den overgrodde hagen på Odde og plukket bøtter med rips og solbær til koking av saft og syltetøy. Barna var overlykkelige. Jeg var småskjelven.

Nå er vi eiere av 30 mål proppfull av mening og muligheter. Proppfull av kratt og skog også, men selv kratt kan komme til nytte i økologisk jordbruk. For det er økologisk drift som er drømmen, det store livsprosjektet: Denne gården som har vært uten produksjon i 50 år er jo perfekt til økologisk jordbruksareal! Vi sager, kvister, pløyer og drømmer. Leser oss opp på kunnskap om jordsmonn og diskuterer kompost. Fuglekasser og fugleliv skal erstatte giftsprøyting. Vi samler lauv og gress som kan brukes som jordforbedrer om to år - to år!  Gradvis blir vi vant til de lange perspektivene. Vi har startet et livsprosjekt, satt en kjepp i hjulet til den travle småbarnshverdagen.  

Vi har satt i gang et prosjekt som ikke har noen ende, en stor og langsom prosess. Vi gleder oss til alt som skal vokse og spire, og høner som skal trippe på tunet. Vi finner plass til det, uten å rokke nevneverdig på hverdagskaoset. Det blir kanskje ikke så mange byturer, ikke så mange besøk på badeland, og litt mindre tv og google. Derimot er vi ute store deler av dagen, vi blir fysisk slitne og møkkete under neglene. Rød i kinnene og rolig i sjelen. Det føles som om å ha satt i gang noe som er større enn oss selv. Å drive jorda på jordas premisser gir mening og god samvittighet.

Men en dag er den dårlige tiden her likevel. Sniker seg inn og tapper oss for energi og optimisme. Helgen ble til fotballcup. Overtid, kveldsmøter. Arbeidet hoper seg opp. Kvisthaugen vokser, usikkerheten vokser. Har vi sådd riktig? De gamle epletrærne er fulle av skurv, hvordan blir vi kvitt skurv?
Det striregner. Mjøsa flommer over og fyller stranda vår med brask og søppel. Ødelegger broen over bekken. Vi bruker dager på å rydde, bære, sikre bekken som er forvandlet til en frådende brun foss. Vi føler oss så små når naturkreftene herjer vilt. En morgen har det stoppet å regne, solen glipper mellom skylaget. Jeg ser ut av kjøkkenvinduet, det er arbeid overalt. Da kjenner jeg det. Jeg er et bybarn. Jeg hører hjemme i byen. Jeg lukker øynene og drømmer meg hjem til den vesle kafeen i Skostredet, med gode venner og en dobbel cortado.

Jeg koker espresso, lager meg en god kopp hjemmelaget cortado og spaserer opp i åkeren hvor vi har en benk av stubber og gammel plank. Vi har brukt den som vaffelstasjon slik at ungene kan holde motet oppe på dager hvor vi arbeider ute fra morgen til kveld, eller vi sitter der som et gammelt ektepar i tomsomhet og fabler om alt vi håper å få gjort. Nå sitter jeg på benken alene med en følelse av motløshet. Omringet av store majestetiske hengebjørk som sikkert har opplevd generasjoner komme og gå. Bjørker som ser ut som de besitter langt mer myndighet enn meg og tenker ” Finn en feil”. Den feilen er meg. Byjenta på benken. Hun som ikke kan sette poteter uten å bla i en bok først. Hun som hopper til når hun ser en diger mark i jorda. Bøndene i traktorene som kjører fordi nedpå veien ler sikkert godt når de ser den vesle benken oppe på jordet. Byfolk tenker dem sikkert, typisk byfolk.

Joda, naturen er deilig, men hva skal dere med dette her? Byfolket er skeptisk når de kommer på besøk til oss. Det er ingen i dette landet som trenger å dyrke sine egne grønnsaker i 2014. Kan vi ikke bare selge jorden og skille ut tomter? For noen virker prosjektet vårt litt meningsløst. Som om vi ikke snakker samme språk. I møtet med byfolket kjenner vi hjemmefølelsen til landlivet vokse, tvilen blir borte. Det som fremstår som meningsløst for dem er jo så meningsfullt for oss! Verdivalg heter det. For selv om jeg har løpt mer på asfalt enn i enger som barn vet jeg at barna mine allerede nå har et helt annet forhold til naturen enn meg. For dem er naturen blitt naturlig. Når mor forsiktig løfter bort marken med en spade, nøler ikke barna mine med å plukke den opp i hånden. Finne et sted med myk jord hvor marken kan krype hjem igjen. Og en dag tør jeg kanskje å løfte marken opp i hånden jeg også? Hvem vet.

Enn så lenge holder jeg om den varme koppen med cortado og tenker at den passer helt perfekt til lukten av fuktig bjørkeløv og jord. Jeg luker bort ugress rundt potetplantene, ser at jordbærene og epletrærne er ferdigblomstret. Det skjer ting nå, jorda og luften blir varmere. Det summer og vokser over alt rundt meg. Klarer vi å venne oss til saktelivet? Å leve med tanken på at vi aldri noensinne kommer til å bli ferdig? Klarer vi å bli fortrolige med det store ansvaret? Jeg vet ikke, men vi skal forsøke. Jeg legger hånden på den tjukkeste bjørkestammen. Kontrakten er signert. Det er jorden som styrer tiden vår nå. 

SLUTT