Bytt ut svart med grønn

Endelig Green Friday!

«Black Friday» er en internasjonal salgskampanje for å selge oss nye ting. - Jeg vil ikke ha noe nytt. Jeg vil ha turutstyr å bli glad i.

DATO: 23.11.2017 / AV: Else Bull Jenssen

Det ble en sein kveld rundt bålet den dagen. Enaresjøen lå stille, og så vidt synlig i lyset fra flammene, var kanoen. Rundt bålet lå jeg, min gode venn Ingvild og hunden Sirbma. Det var bare oss, men det var til gjengjeld nok. Vi fant selskap i hverandre og varmen fra bålet. Bare noen få stjerner var synlig på himmelen, det var en del skyer på vei. Vi spiste de siste fiskerestene, ryddet svartkjelen på plass ved siden av bålet og krøp i soveposen.

Det var hustrig neste morgen og vi skyndte oss å pakke tingene vanntett før regnet kom. Det begynte å bli seint på høsten og om ikke lenge kunne den første snøen komme. Vi var på vei gjennom Vätsäri ødemarksområde helt nord i Finland, med kurs mot Pasvik. Kanoen ble snudd og lagt på vannet, sekkene ble plassert på sin vante plass. Det var blitt rutine i alt dette, etter å ha vært over en måned på tur.

Vi padlet videre inn i ukjent land, ukjent for oss vel å merke. Høsten var kommet med stadig kortere dager. Da kvelden kom, trakk vi kanoen på land og speidet etter ny teltplass. Jeg gikk for å fiske dagens middag, og Ingvild hentet ved. Det var da jeg oppdaget det. Kniven min var ikke på sin vante plass i bukselommen. Den var ikke i topplokket på sekken, og heller ikke i jakka. Den var ingen plass.

Den natten kom den første nattefrosten og jeg sov utrolig dårlig. Ikke fordi jeg frøs, men fordi jeg hadde lagt igjen kniven min på en øde øy ved Enaresjø. Det var en masseprodusert kniv, og jeg hadde råd til å kjøpe en ny når jeg kom hjem. Jeg hadde med meg en reservekniv, så det var ingen nød, men allikevel var jeg veldig lei meg. Det var ikke en hvilken som helst kniv, men en kniv som hadde vært med meg på alle langturene mine. En kniv som var blitt min gode følgesvenn. Jeg er ikke materialist. Man skal ikke sørge over mistede ting, bare mistede venner.

Norge er et rikt land. Vi er rike på penger og rike på natur, og vi er et av de landene som bruker aller mest penger på turutstyr. Fredag 25. november arrangerer butikkene noe de kaller «Black Friday», en salgskampanje for å selge oss nye ting. Vi kjøper fordi vi har råd til det, men har egentlig naturen råd til at vi stadig skal kjøpe nytt? Hvor lenge kan denne forbrukertrenden fortsette? Plutselig en dag står vi der med hendene og kjellerbodene fulle av tipp topp turutstyr, men uten naturen. (artikkelen fortsetter under bildet)

Jeg vil ikke ha noe nytt. Jeg vil ha turutstyr som jeg kan bli glad i og som jeg vet fungerer, og heldigvis har også noen utstyrsprodusenter skjønt at det finnes mange av oss der ute. Som en motreaksjon til «Black Friday» har konseptet «Green Friday» oppstått, en dag hvor man heller kan fokusere på gjenbruk og reparasjon. Fjellreven tilbyr at man kan komme og få reparert utstyr, DNT ung og POW Norge arrangerer byttemarkeder rundt om i landet. Dette er skritt i riktig retning.

Produsentene lover perfekte produkter. Det skal være vanntett, slitesterkt og lett, ingen enkel kombinasjon. Jeg bruker utstyret mitt mye, og min erfaring tilsier at Gore-Tex ikke er vanntett i mer enn 1 til 2 år, mens garantien lover 5 år. Hva gjør jeg så når jeg blir våt? Vel, jeg går til butikken og reklamerer. Jeg kan ikke nekte for at det var litt av et kick første gang jeg leverte inn en godt brukt jakke, og fikk en helt ny en i retur med ny 5-års garanti. Dermed var det bare å passe på å reklamere på nytt, før den ble altfor slitt. Nye ski, nye fjellsko, nytt soveposetrekk, nye staver, ny bukse. Lista er lang over ting jeg har fått reklamert, og hadde jeg fortsatt på denne måten kunne jeg ha hatt nytt turutstyr i en evighet framover.

Så hva skjedde? Hvorfor sluttet jeg med det? Det store skillet kom da jeg for andre gang skulle reklamere fjellstøvlene mine, mine perfekt inngåtte og høyt elskede fjellsko. De sto der på disken ved siden av skoesken med det nye paret i. Det er når man skal skilles, at man for alvor merker hva man har kjært. Hva er egentlig forskjellen på å reklamere, og å kjøpe nytt? Resultatet er det samme. Fjellskoene mine vil bli kastet og jeg får noen nye. De gamle lakk, greit nok, men de hadde jo fungert tilstrekkelig bra hele sommeren allikevel og aldri gitt meg gnagsår. Butikkbetjenten var nok en smule overrasket da jeg svært lettet tok mine stinkende fjellsko under armen og gikk. Skoesken sto igjen på disken. Jeg lovet fjellskoene mine høytidelig at de skulle få en verdig avskjed når den tid var inne, en gang langt inn i fremtiden. Så gikk jeg og kjøpte skokrem.

Ingen ting varer evig (med mindre man reklamerer da), og er man på langtur, vil noe før eller siden gå i stykker. Da må det repareres, og for min del blir det en reparasjon på nivå med det jeg lærte i kunst og håndverk på barneskolen. Så aller helst vil jeg ta med meg produktet til produsenten og få det reparert. "Ja, du kan få det reklamert." "Nei, jeg vil ha det reparert", sier jeg bestemt. Problemet er bare at det mange ganger ikke lar seg gjøre. Produksjonen er et sted langt borte i den tredje verden, og det er ikke lønnsomt å drive reparasjoner i Norge.

Det var en gang en tid da Norge var et fattig land, og mor satt hjemme og lappet klær. Det var en selvfølge, for nye klær var dyrt, og det å lappe var en langt enklere sak. Klær gikk i arv og ble brukt til det ikke var mer igjen av dem. Jeg var så heldig en gang å få farfars gamle anorakk. Det var en jakke med sjel og noe helt annet enn en upersonlig, flunkende ny en. Til og med jeg kan bli glad av å kjøpe nytt turutstyr, men gleden ved å få en anorakk som selveste bestefar har brukt, er langt mer langvarig. Ja, så langvarig at jeg aldri kommer til å kaste den anorakken.

Det finnes ikke uendelig med ressurser i verden. Det er noe vi alle vet, så det er på tide at vi lærer oss å bruke det vi allerede har. Og så må vi ikke glemme det overordnede målet i all praten om turustyr. Det billigste og mest miljøvennlige av alt er å komme seg ut på tur. Det er sjeldent utstyret det står på.

Rundt ti tusen fra Paris til Dakar, fra Hopen til Grünerløkka, får ukentlig vårt nyhetsbrev. Det er gratis, det er spekket med våre beste saker og tips, og du får det her. 

SLUTT