Fottur

Bestemora som krysset USA til fots

Med bomullssko, spaserstokk og en lerretssekk over skuldra ble Emma Gatewood den første kvinnen som gikk The Appalachian Trail, verdens lengste sammenhengende tursti.

DATO: 29.04.2017 / AV: Torbjørn Ekelund

Etter hvert som jeg blir eldre, blir jeg også raskere.
Emma Gatewood

***

Begynnelsen
Da våren gikk over i sommer pakket hun tingene sine og forlot Gallia County i Ohio, det eneste stedet hun noen gang hadde tenkt på som hjemme. Hun fikk haik til Charleston i West Virginia, gikk på en buss til flyplassen, tok et fly til Atlanta og derfra tok hun bussen til den lille landsbyen Jasper i Georgia. Her satte hun seg i en drosje som kjørte henne til foten av fjellet Oglethorpe, og derfra gikk hun til fots. Da hun kom til toppen, befant hun seg på det sørlige startpunktet av verdens lengste tursti, The Appalachian Trail. Det nordligste punktet på stien, fjellet Mount Kathadin i Maine, lå 3500 kilometer unna.
Det var den 3. mai 1955. Hun tok lerretssekken over skulderen og begynte å gå. Hun hadde verken telt, kart eller sovepose, hun hadde ikke forberedt seg, hadde ingen grunntrening. Som proviant hadde hun hermetiserte pølser, rosiner og peanøtter. Emma Gatewood visste ikke hva hun gjorde, men hun gjorde det likevel.

Midten
Det var mye som ikke var vanlig at kvinner gorde i USA på 1950-tallet, og å gå til fots, alene gjennom landet, var helt klart en av dem. The Appalachan Trail var dessuten ikke et et ufarlig sted å ferdes, verken i naturen eller i den spredte sivilisasjonen hun passerte. Tenk på filmen Deliverance (Piknik med døden), og den tannløse gutten som sitter på broen over elva mens han dingler med beina og spiller banjo, eller på de to skjeggete fyrene som  roper: "Squeal like a pig!" Til Burt Reynolds vettskremte padlekamerat.
Der har du Appalachiene på 1950-tallet, små, isolerte samfunn, avskåret fra sivilisasjonen av en endeløs villmark. Gjennom disse traktene vandret Emma Gatewood med sin lerretssekk, tilsynelatende uten andre bekymringer enn for hvor hun skulle overnatte neste natt. Kanskje hadde det sammenheng med at hun i 30 år hadde vært gift med en voldelig mann, en alkoholisert og oppfarende type som mishandlet henne, og som til slutt ble skutt i en barkrangel med en likesinnet. Det ble et vendepunkt for Emma Gatewood. Hun fortalte senere til journalister at hun ville vente til barna ble voksne og flyttet hjemmefra før hun foretok seg noe. Og det var nettopp det hun gjorde. Da P.C., som han ble kalt, hadde vandret heden, og barna hadde flyttet ut, pakket Emma Gatewood de få sakene hun hadde og la i vei på en sti som var laget ”slik at den ikke skulle ha noen ende, et vilt sted hvor man kunne forsvinne fra sivilisasjonen så lenge man ønsket”, som hennes biograf Ben Montgomery skriver.

Slutten
Likevel. Helter har en tendens til å havne på avisforsidene i USA. Emma Gatewood var ukjent da hun startet, men etter som hun kom stadig lenger nordover begynte ryktet om den vandrende bestemora å spre seg. Reportere intervjuet henne langs stien, og de stadig flere avisartiklene førte til at hun fikk tilhengere som oppsøkte henne mens hun gikk, omtrent på samme måte som Forrest Gump, som endte opp med en nyreligiøs skare av joggere som fulgte ham på hans løpetur over det amerikanske kontinentet.
Grandma Gatewood likte ikke alt oppstyret, men hun svarte høflig på journalistenes spørsmål og fortsatte ufortrødent videre.

I september samme år sto hun på toppen av Mount Kathadin i Maine. Hun hadde klart det ingen hadde trodd at en 67 år gammel kvinne skulle klare, eller i det hele tatt forsøke seg på, og i løpet av turen hadde hun, mot sin vilje, blitt en nasjonal berømthet. Hun hadde dessuten slitt ut seks par bomullssko. Og hva gjorde hun da turen var over? Hun bestemte seg for å gå den igjen, og da tur nummer to var fullført, bestemte hun seg for å gå den en tredje gang, noe ingen hadde klart før henne.
Flere turer rakk hun ikke. Hun døde 4. juni 1973. Datteren hennes fortalte senere at moren først hadde fått vite om The Appalachan Trail gjennom en magasinartikkel. Hun hadde lest artikkelen, og etterpå hadde hun sagt: ”Hvis de mennene kan klare det, da kan jeg også klare det.”

Du har lest en gratis artikkel på Harvest. Hvis du vil ha flere, kan du bidra ved å støtte oss økonomisk. 
Vipps til 71085.
Gi et beløp til konto 6039.08.22084. 
Eller en fast sum som støtteabonnent her.

Kilder:
Ben Montgomery: Grandma Gatewood’s walk. The inspiring story of the woman who saved The Appalachian Trail. Chicago Reveiw Press 2014
Diana Reese: ”Grandma Gatewood survived domestic violence to walk the Appalachian Trail alone at 67”. The Washington Post, januar 2015
Wikipedia

SLUTT