Global weirding

Den tiltagende kamp mellom menneske og natur

I løpet av de neste tusen år vil menneskets påvirkning på jorda forandre planetens geologiske innhold. Velkommen til det forskerne kaller «menneskets tidsalder».

DATO: 20.09.2017 / AV: Anders Aakre

Slik er vind i storm styrke.
Dette er ikke så ille, tenker jeg og klatrer over eggen. Så møter jeg vinden fra sør. Som om noen setter på en brannslange og treffer meg i magen. Åtti kilo rives over ende. Med magen mot bakken og armer og bein ut til siden kryper jeg i ly. Femti meter over meg markerer en varde fjellets høyeste punkt. Det var målet, men vinden lar meg ikke slippe frem. Mot horisonten ruller skyene over hverandre. Noen ganger skimtes solen, andre ganger ikke. På havflaten visualiserer et epileptisk skyggespill budskap om endring. Det er intenst vakkert og farlig truende. Jeg trodde jeg hadde opplevd vind før, men det hadde jeg altså ikke. Om noen timer, når mørket kommer, vil 70.000 norske husstander være uten strøm. Murstein vil rives av hustak. Friske trær vil falle over ende. For først gang står jeg midt i en storm.
Dette er resultatet av ekstremvær. Vi får ikke bare «global warming». Vi får «global weirding». Resultatet er mer tørke, mer nedbør, høyere vannstand og kraftigere vind. 
I alle år har naturen definert våre liv. Og den har tvunget oss til å tenke nytt. Vi har flyttet nordover etter smeltende isbreer og tilbake igjen etter varmere vær. En gang var Venezia verdens handelssentrum, nå er byen en raritet for turismen. På få minutter gikk Pompeii fra å være en kulturell høyborg til å bli dekket av rennende lava. Landskapet og miljøet vi lever i er i evig forandring. Forskjellen nå er at uværet kommer oftere. Endringene skjer raskere.
Vi mennesker har alltid tilpasset oss. I fremtiden må vi gjøre det oftere enn før. 

Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig drenering.
I 2016 utbetalte norske forsikringsselskaper 800 millioner kroner i naturskader. For å imøtekomme høye utbetalinger har de bedt om økt beredskap mot vannskader for å holde tritt med et økende antall ekstremværdøgn. I fjor lanserte miljødirektoratet nettsidene klimatilpasning.no. Der står det: «Fram mot år 2100 vil Norge få et varmere klima, med mer nedbør, kortere snøsesong, minkende isbreer, endret flommønster og stigende havnivå.» Vi må kartlegge hvor elvene våre kan renne over sine bredder. Vi må utrede konsekvenser ved at dyrearter dør ut og nye kommer inn. Vi må tenke nytt hva gjelder byplanlegging. Samtidig åpnes det opp for at klimaendringene kan utnyttes. Innen landbruket kan eksempelvis vekstsesongen forlenges grunnet kortere vintre. Det er vår evne til å tilpasse oss som har plassert oss øverst i næringskjeden. Men hvordan vet vi at det alltid vil finnes en løsning i andre enden? Uten naturen er vi ingenting. Den dagen den bestemmer seg for å kutte oss ut, er vi fortapt. Men når vi som samfunn fjerner oss mer og mer fra den, mister vi også forståelsen av dens enorme krefter. Det er slik uvær blir en forsikringssak og ikke en påminnelse om at også mennesket kan være på feil sted til feil tid.

Tilbake i stormen.
På en fjelltopp (eller femti meter nedenfor hvis man skal være helt presis) kjemper jeg nå mot vind i storm styrke. Jeg har søkt tilflukt bak to steiner og klemmer meg inntil berget. Et spørsmål dukker opp:
– Er jeg i fare nå, eller er jeg bare feig?
Det kjennes uvirkelig at jeg ikke kan stå opp mot vinden. Jeg er en voksen mann i mine beste år. Jeg bestemmer meg for å prøve å nå toppen en gang til. Hetta rapper til meg i ansiktet mitt. Den slår til det svir. På toppen blåser det nå så hardt at det snør oppover. Øynene presses igjen. Solen lyser opp. Så forsvinner den, tåken kommer og alt blir grått. Jeg hadde tenkt meg ned på andre siden av fjellet, men gir opp og kryper ned skrenten der jeg kom fra. Ydmyk i forhold til vær og vind har jeg aldri vært, men i dag fikk jeg en lusing. For første gang har jeg innsett at været er kraftigere enn meg selv. 
I kystbyer verden over finnes statuer av kvinner og barn som speider etter mannen som skulle vært hjemme. Havet gir og havet tar. I samspillet med naturen tok man noe ut, men alltid med en ydmyk respekt om at den plutselig kunne ta noe tilbake. I dagens samfunn ser man ikke dette like tydelig lenger. I følge en stor undersøkelse gjennomført av British Nutrition Foundation trodde én av tre barneskole-elever at ost kom fra planter. Samme antall elever trodde pasta og brød kom fra kjøtt. Hva denne undersøkelsen understreker er ikke bare barns manglende kunnskap om hvor mat kommer fra, men også i hvor stor grad de har distansert seg fra naturen. Fisken kommer ikke fra havet, men fra kjøledisken i matbutikken. 
Naturen og været gir oss ikke noe lenger, det står bare i veien.
Den stenger veiene våre.
Nekter oss å komme hjem til jul.
Vi blir irriterte på innstilte båter og fly.

Det er ikke lenge siden vi fikk de første bildene av planeten vår sett fra verdensrommet, og innså hvor små vi var. Men effekten varte ikke lenge. Der våre forfedre ærbødigst ga våre nærmeste planeter gudenavn, finnes det nå nett-tjenester som gir deg mulighet til å navngi en stjerne for under 40 dollar. Skiftet skjer raskt. På jorda drikker 7 milliarder mennesker opp vannet, spiser opp plantene og graver opp mineralene. Hver eneste handling er uskyldig i seg selv, men samlet er konsekvensene brutale. Festen er over, men ingen har tenkt å legge seg. Huset raser snart, men vi er for fulle til å tenke på morgendagen. Nachspielet dundrer videre. Det er ikke mer enn 64 år siden mennesket for første gang stod på verdens høyeste fjell. Gud som tiden flyr når man har det gøy.

Så radikale er våre inngrep i naturen at forskere ønsker å innføre en ny geologisk epoke kalt «menneskets tidsalder». I løpet av de neste tusen år vil vår innvirkning på planeten forandre jordas geologiske innhold. Det rister altså i selve grunnfjellet vi står på. I følge Paul Crutzen, (nobelprisvinner i kjemi 1995) har vi forandret mellom en tredjedel og halvparten av jordens overflate samtidig som mange av verdens største elver er oppdemmet eller flyttet. Vi har aldri før endret planeten på samme måte som i dag. Men han deler ikke nødvendigvis meningen til de som synes det er smart å kalle opp en ny epoke etter menneskeheten. I et intervju med Elizabeth Kolbert for National Geographic i 2011 sier han at «det jeg håper på …  er at navnet Menneskets tidsalder, vil bli en advarsel». Her setter han ord på det mange forskere er bekymret for. Mennesket gjør seg selv til subjekter i fortellingen om jordas utvikling. Vi er i kontroll nå. Naturen kan gå til helvete.

Tilbake i trygge omgivelser.
Jeg har kommet ned fra fjellet nå og vinden har roet seg. Jeg setter meg i bilen og kjører hjem. Ved veien går folk og rydder hagene for løse gjenstander. Vinduer lukkes. Dører låses. På radioen meldes det at alle fjelloverganger er stengt. Ingen fly vil kunne lande så lenge ekstremværet holder seg i storm styrke.
Uansett hvor vi snur oss er det dommedagsvarsler. Men i stedet for å gjøre noe med dem, går vi ut for å måle krefter med dem. Eller vi låser oss inne fra dem og setter på en god film. I stedet for å snakke om hvorfor naturen stadig blir mer irritert, ruster vi opp for å motta dens vrede. Mens forsikringsselskapene roper om økte midler til beredskap, er det fristende å se på oss selv som hamstere på vei mot stupet. Men vi orker ikke denne pessimismen i lengden, så vi innbiller oss selv at det er VI som har kontroll. Ikke naturen. 
Astrofysiker Neil deGrasse Tysen, direktør ved Rose Center for Earth and Space i New York City sa en gang: «Om 5 milliarder år vil solen utvide seg og sluke jordens bane, mens askeklumpen som en gang var planeten vår raskt fordamper. Ha en god dag.»
Jorda kommer uansett til å bli ødelagt, men jeg tror ikke han mente at vi i mellomtiden kan gjøre som vi vil med den. 

Du har lest en gratis artikkel på Harvest. Hvis du vil ha flere, kan du bidra ved å støtte oss økonomisk. 
Vipps til 71085.
Gi et beløp til konto 6039.08.22084. 
Eller en fast sum som støtteabonnent her.

SLUTT