Sjølberging

Gærningen langs veien

Bekjennelser fra en med tights og ryggsekk.

DATO: 02.10.2014 / AV: Anders Aakre

Jeg er kledd i trange svarte tights, nanotech t-skjorte, sjokkfargede løpesko og en sekk på ryggen. Du ser meg  kanskje i det jeg kaster meg inn gjennom porten til en gravlund. I det jeg svinger forbi deg og alle andre fotgjengere som en laks opp elven for å gyte. For meg er dere alle hindre i en konkurranse som gjelder selve livet. Det er meg mot sekundene. De forbanna sekundene som samler seg opp for hvert skritt jeg tar. I dag skal jeg ta det med ro, sier jeg til meg selv. Allikevel ender det alltid slik.
Det er ikke vondt ment, men du må flytte deg. Hadde du visst at dette var en konkurranse ville du heiet meg frem, tenker jeg. Så egoistisk er jeg blitt. For jeg er på gang i dag. I dag kan jeg sette ny rekord. Kanskje klarer jeg fire og et halvt minutt per kilometer? Snart kommer den tunge pusten. Beina slutter å samarbeide. Press på.
Flytt deg dumme busspassasjerer!
Tror dere virkelig bussholdeplassen går helt ut til fortauskanten?
Kom dere inn i skuret slik at jeg kan komme forbi.

Jeg pleide å le av sånne som meg selv. Pleide å tenke at de som løp til og fra jobb var krampaktige finansfolk med familieproblemer, blondinekjærester og machopress på jobb. Nå vet jeg bedre. En er ikke født sånn, en blir sånn fordi livet blir sånn. Det starter med at lange sykkelturer erstattes med løpeturer i helgene. Så strekker ikke tiden til og man begynner å løpe på ukedagene i stedet. Men veldig snart blir det for mørkt og ungene skal gjøre lekser og du ender opp med kanskje én skarve sekskilometerstur i uka. Plutselig står man foran speilet og oppdager at en har fått et ekstra sett med rumpeballer nederst på ryggen.
Hva faen, tenker du. Hva gjør de der? Jeg må trene mer.
Det er det som er årsaken, det er det du har tid til. I begynnelsen tar du det med ro, men så begynner du å ta tiden, snart løper du litt fortere enn i går. Folk begynner å stå i veien, bilister blir ignorante når du hopper ut rett foran dem.
Du sloss mot klokka, mot kroppen, mot veien og sekken. Og løpeturene til og fra jobb føles som det som er igjen av guttungen som sto på løkka fra solen stod opp til solen gikk ned.  Kjære deg, vennligst om jeg må be: Neste gang du ser meg, flytt deg og slipp meg forbi.

SLUTT