Solo på Høgabu

Sansene skjerpes når du går alene

Går man alene, kan man gjenoppdage fjellfølelsen. Og styrken i sansene våre.

DATO: 31.10.2017 / AV: Kristin Hatlen

Det er rart hvor lett det er å observere andre mennesker når man reiser aleine. Ikke bare treffer man vilt fremmede som der og da er i samme situasjon som en selv, men det er akkurat som om man har en ekstra sans aktiv som ser små detaljer man ellers ville gått glipp av.
Som det unge tysk/asiatiske paret foran meg i billettkøen på Bergen Jernbanestasjon. De skifter urolig tyngden fra en fot til den andre mens de gjentatte ganger spør om prisen virkelig gjalder kun en person, og ikke de begge. Og det er ikke for tur/retur?
Eller den pene, forfengelige mannen i burgunderrød genser og matchende sko som stresser fryktelig over at det ikke er strømmuttak på lokaltoget vi sitter i. Med vidt oppsperrede øyne forsøker han flere ganger å starte en samtale, men ender etterhvert opp med en monolog om at han har hatt bronkitt i seks uker, men skal nå på ekstremsportveko på Voss. Jeg må være den kjedeligste medpassasjeren han kunne hatt, jeg som vil være i fred og stirre tomt ut av vinduet, uansett om utsikten er vakre Osterfjorden eller tunnelveggen. Jeg gikk direkte fra en stressende dag på jobb, hvor tusen ting skulle organiseres og jeg endte med å glefse til to kollegaer. Da jeg skiftet til turklær på kontoret, bar jeg allerede en sursøt lukt av hestesvette.

Da toget stopper på Vaksdal, er jeg glad for å unnslippe monologen, jeg begynner å speide etter taxier. Det er merkelig tomt. De eneste jeg ser, er lettkledde familier i hager og på terrasser. Jeg vurderer å ringe på dører og spørre noen. Men jeg er gått inn i den folkesky modusen, og er ikke interessert i å bli oppfattet som en byjente på ville veier. Jeg begynner å traske. Det er hett å gå i fjellbukse, men jeg er ikke kjent med de sosiale normene på Vaksdal og tenker at å skifte på fortauet kanskje ikke er innafor. I tillegg har jeg begynt å innse at haiking er et alternativ. Dagsrevyen og annen krim har bidratt til at jeg tar et minimum av forholdsregler.
Jeg svetter oppover veien, og har såvidt begynt å haike da en svart bil sakker farten og spør hvor jeg skal. Jeg svarer nervøst, men med påtatt ro: Herfindalen. Da ler han godt, og sier at sjøl skal han til Bergen. Litt usikker på hvorfor det er morsomt, ser jeg etter ham der han kjører 20 meter til, snur og kommer tilbake. Han kan jo kjøre meg et stykke, sier han. Han kjører meg hele veien fra Vaksdal og opp dit stien begynner øverst i Herfindalen. Underveis forteller han om områdets historie og om sønnens fornedrelse da han måtte overlate til faren sin å kjøre bilen opp en krapp og bratt sving. «De blir konger med en gang de får lappen, trenger å jekkes ned litt».

Jeg får vite at veien er over 100 år gammel. Gjennom en historie om en gammel tante, kommer han inn på at noen her oppe valgte å gifte seg to ganger. Halvgamle enker tok seg gjerne en ny ung mann som kunne hjelpe til på gården. Den unge mannen fikk til gjengjeld et levebrød. Når så konen døde, fikk han seg en ny brud, og sånn kunne det fortsette. Det må ha vært en god måte å holde bruket i gang. Men i ettertid lurer jeg på hva som skjedde med barna. Hva arvet de? Det var vel kanskje grunnen til at samfunnet der oppe etterhvert bestod av nesten 80 personer.
Før jeg går ut av bilen, spør sjåføren om jeg har kart, og jeg svarer verdensvant at Jada, jeg har kart, nok mat, vann og klær. Han nevner noe om en fantesti, men at det sikkert går bra. Takknemlig for skyssen og for å bli forlatt på en folketom sti med stirrende sau, river jeg av meg de altfor varme klærne og trasker av gårde i shorts og sports-bh.

Jeg har ikke gått mange turene aleine og det er derfor uvant å ikke ha noen å snakke med når jeg ser noe fint. Derfor har jeg med fotoapparat og tar både naturskjønne bilder og teite tøysebilder mens jeg ser for meg at mannen min ler oppgitt. De indre samtalene med ham, barna, kolleger og andre venner, stilner etterhvert. Isteden snakker jeg mer med meg selv og synger litt når jeg kommer på at jeg har den muligheten. På samme måte virker det som om stressende og bekymrende tanker tåler høyder dårlig. For hver høydekurve jeg tilbakelegger, blir det litt stillere i hodet. Etterhvert føles det som om jeg kun bruker den delen av hjernen som ikke lagrer, men kun observerer og reagerer. Høyfjellets meditasjonsform.

Foran meg ligger en stor og avansert bru. Noe får meg til å stoppe, gå noen skritt tilbake før jeg rister det av meg og fortsetter over. Området jeg går inn i er overdrevent idyllisk med en buktende, stillegående elv hvor jeg skimter lettskremt fisk. Hit skal jeg ta med mann og barn, tenker jeg, og tar et tjuetalls bilder. Jeg får lyst til å bade i hver kulp, men bestemmer meg for å vente til jeg er kommet fram. I øvre enden av elva er det en foss som ser ut til å komme rett ut fra fjellveggen foran meg. Stien følger elva, også når det går bratt oppover langs fossen. På toppen våger jeg meg ut på tuppen for å se hvordan vannet fosser nedover. Adrenalinet suser om kapp med fossen mens jeg stavrer meg tilbake på stien. Trygg trekker jeg fram kartet for å se hvor langt jeg er kommet. Jeg får det ikke til å stemme, og går litt videre for å få nytt perspektiv. Fortsatt lite samsvar mellom omgivelser og kart. Et stort vann er demmet opp, og rundt det ligger enkelte spredte hytter. På noen av hyttene er det folk. Jeg prøver å se kul og avslappet ut, der jeg virrer fram og tilbake og stirrer på kartet. Dessuten er jeg ikke redd. Det er bra vær og jeg har alt jeg trenger for å overleve i høyfjellet. 

Plutselig går det opp for meg at jeg trolig ikke skulle gått over den brua. Jeg gikk inn på en sidesti som kun leder opp til hyttene og demningen. Det viser seg at kartet mitt har større målestokk enn jeg er vant til. Jeg har altså bare gått et par km når jeg egentlig trodde jeg var halvveis. Jeg sender en tanke til den såkalte fanteveien. For å løsrive meg mest mulig fra hverdagen, insisterer jeg på å gå uten klokke på tur, men dette fører også til at jeg ikke har snøring på hvor lenge jeg har gått. Talløse stopp for fotografering har bidratt til tidsforvirringen.
Men nå vet jeg altså hvor jeg er, hvor jeg skal og hvordan jeg lettest kan komme meg inn på stien igjen. Snart når jeg et område med titalls små vann. Mens solen nærmer seg horisonten, foregår det heftig sverming av en eller annen insektart. Småfisken i vannene utnytter situasjonen på det groveste. Jeg har aldri sett så mange vak. Det ser ut som lokale regnbyger.

Ifølge kartet er det nå kun en liten stigning før jeg kan forvente å se Høgabu i dalsøkket nedenfor. Igjen har jeg undervurdert høydemetre og avstander. Mot toppen av Grønalii hører jeg musikk. Eller i alle fall en kraftig og rytmisk bass. Jeg tenker med gru at det kanskje er noen som har fest på Høgabu. Og jeg som er ute for å nyte stillheten! Mens jeg grubler over hvordan jeg skal forholde meg til de festende menneskene, flater terrenget ut samtidig som lyden forsvinner. Jeg innser at det var min egen puls jeg irriterte meg over. Litt flau slår jeg av en prat med tre brune sauer for å få tankene over på noe annet. Jeg gir dem komplimenter for utseendet deres, men de synes kanskje jeg er overfladisk. I alle fall stirrer de bare avventende tilbake, som om de tenker «Du kan bedre enn dette».
Søvnigheten er på sin plass da jeg rusler fra det grønne og inn i et område med avrundede lyse steinformasjoner, som får en drømmeaktig rosa glød i solnedgangen. Hver stein ser myk ut. For å ikke vekke drømmen, går jeg roligere forbi dette strekket og ned i et mørkere og bråere dalsøkk. I en bratt skrent er jeg nær ved å vrikke foten og tippe med hodet først ned i det svarte smeltevannet nedenfor.

Denne turen blir mer og mer kupert og hundremeterne går saktere. Men jeg nyter ny utsikt rundt hver liten høyde og plutselig ligger den knallrøde sikringsbua der. En tvers igjennom tilfreds følelse fyller meg. Helt til jeg ser isflakene på vannet og kommer på at jeg må bade. Jeg må jo det. Ikke fordi jeg lukter vondt, selv om det er akkurat det jeg gjør. Men fordi jeg har muligheten og det er en del av turopplevelsen. Jeg utsetter pinen og går inn for å se hvem jeg skal tilbringe natten med. I mørket sitter en enslig mann og myser mot et kart. Det lille blaffet av urolighet slukner på et utpust når han forteller at guttene hans på 8 og 13 år nettopp har lagt seg. Han viser seg å være en stillferdig mann. Det fascinerer meg hvor mye man likevel har å snakke om. Vi deler turer vi har gått og turer vi ønsker å gå. Mens vi står bøyd over kartet og peker, hører vi noe som raser og en masse skrapelyder. Vi forventer å se en hel gjeng komme inn døren, men døren forblir lukket og lydene går over i flere høyfrekvente hvin. At mus kan lage så mye lyd er uforståelig. Høgabu er utstyrt med tre soverom i tillegg til hems, så vi får dermed luksusen av å ha hvert vårt rom. 

Natten går uten avbrytelser av mus, og jeg våkner neste morgen av at guttene snakker lavt. Det viser seg at de er like stillferdige som sin pappa. Etter frokost sitter jeg et par meter unna guttene og det er ikke før faren sier «Slutt no!» med behersket irritasjon, at jeg forstår at de faktisk kranglet. De setter kursen mot Bergsbukken, høyeste toppen i området. Jeg tar det med ro. Når jeg går ut for å hente vann, kan jeg ikke se dem i det kuperte terrenget, men hører enkelte vokaler og enstavelses-latter. Jeg vurderer å følge etter dem opp til toppen, men setter meg ned med en ny kopp kaffi, nyter stillheten igjen og skriver. Det er noe kjøligere i lufta, men godt og varmt i forhold til følelsen jeg hadde i kroppen etter badet kvelden før. Freden i fjellheimen brytes av en dame på dagstur. Vi slår av en hyggelig prat, selv om jeg dreper noe av hennes entusiasme ved å insistere på at Høgabu ligger på rundt 1000 moh, og ikke 2000. Etter hvert pakker jeg også sammen og setter avgårde. Klok av skade fra kvelden før, holder jeg god fart. Jeg begynner etterhvert å irritere meg over kjedelig landskap, kjedelig utsikt og det at jeg kan se bygninger langt der nede. Så innser jeg at jeg er sulten. Etter å ha satt til livs det meste av brien, kjøttpålegget og sjokolademelken, som for øvrig er ypperlig turmat og metter mye mer enn brød, kommer gleden sigende tilbake. Det slår meg at jeg ofte tror temaet for tankene er grunnen til det dårlige humøret, mens de egentlig kommer som en effekt av det dårlige humøret. Og humøret bestemmes mest av fysiske og kjemiske årsaker.

Stien blir mer og mer frodig, så flater terrenget ut, og jeg ser en gårdsmaskin i full aktivitet. Er man uforsiktig, kan turen være over altfor raskt, tenker jeg, før jeg tar en titt på kartet. Og innser at dersom jeg har uflaks, har turen knapt begynt. Resten går på asfalt ned til Dale. Og det er langt! Da jeg på Høgabu fant ut at bussen kun går opp til Hamlagrø på lørdag og ned igjen til Dale på søndag, var planen å haike igjen. Men de få bilene som kommer, kjører feil vei. Førere og passasjerer er kledd for fest og alle svinger inn på Bergsdalstunet. Kanskje de testet høyttalerne kvelden før og at kondisen min likevel ikke er så elendig, prøver jeg å trøste meg selv med.
Langs veien jobber jeg med å holde humøret oppe, men er temmelig lei etter bare 1,5 km. Med 9,5 km igjen. En mann på sykkel dukker opp og snur for å sykle ned igjen. Han spør om jeg skal til Dale og klukk-ler når jeg bekrefter. Var det av skadefryd eller på grunn av min dystre måte å svare på? Men rundt svingen dukker det plutselig opp hele to biler som kjører riktig vei. Den bakerste stopper. Han skal til gjenbruksstasjonen og har bilen stappfull av bossekker. Heldig for meg er passasjersetet ledig. Sjåføren viser seg å være en trivelig Bodø/Glimt-supporter, som har huset spillere fra det amerikanske kvinnelige OL-landslaget i fotball, har UiB-klistremerke i frontruta, og har en særdeles upopulær blodtype. Hverken myggen eller blodbanken ønsker å ha noe med ham å gjøre, og han håper det samme gjelder vampyrer. Han synes jeg er modig som er på tur aleine og jeg svarer avslappet, men smiler ut av vinduet og vokser innvendig. Vi passerer en hasardiøs gjeng som har longboardet ned de krappe svingene ved Storfossen, hvor veien er smal og asfalten hullete. Sjåføren forteller at de ved psykologisk fakultet i Bergen har oppdaget overraskende mange like personlighetstrekk mellom ekstremsportutøvere og narkomane. Jeg tenker over hvor få likheter det sikkert er i personligheten mellom de som velger å gå tur aleine i sommerfjellet og de som raser nedover ujevn asfalt i hundreoghelvete km/t.

Idet jeg slippes av ved Dale togstasjon, ankommer toget, og jeg spurter ned bakken og rekker det med tre sekunders margin. Det viser seg at klokka bare er halv tre og jeg er altså mye tidligere avgårde enn jeg trodde. Jeg føler meg litt snytt.
Få timer seinere er turbuksa byttet ut med skjørt. Hele fjellturen føles fjern. På samme måte som med fødsler og spedbarnsperioder, passer ikke turen inn i sivilisert tidsregning. Det skjer altfor mye og altfor lite på en sånn tur til at den kan presses inn i minutter, timer og døgn. De siste siviliserte timene i byen avsluttes med burger, øl og gode venner. Jeg prøver å kose meg og la være å tenke på det som kunne vært en stille lørdagskveld på Gullhorgabu. I stedet sender jeg noen kjærlige tanker til NSB og DNT som gjør det mulig å veksle mellom sivilisasjon og sårt tiltrengt isolasjon i løpet av en liten helg.

STØTT HARVEST!
Harvest er gratis å lese. Om du liker det vi lager, og har råd til å støtte oss, sier vi tusen takk. Klikk her for å se hvordan du kan gi ditt bidrag. Eller VIPPS til 71085. Vårt overskuddshorn av et nyhetsbrev får du her

SLUTT