Mannen

Fritidsfashionisme

Avsløring: Mange menn bruker mer tid i sportsforretninger enn ute i naturen.

DATO: 24.06.2016 / AV: Per Asbjørn Risnes / Ill:: Forestry

– De anstegsskoene der? Det er bra de. Men hva skal du bruke dem til da?
Ekspeditøren så på meg og var klar til å diskutere høyfjellets gleder med meg, siden jeg hadde sett meg ut akkurat disse skoene. Selv hadde jeg aldri hørt om uttrykket anstegssko, men syntes de så bra ut.
– Ehh, litt av hvert, tenker jeg.
Jeg dro litt på det. Jeg kunne jo ikke bare si at jeg egentlig bare skulle bruke dem på asfalt.
– Det blir ikke så mange toppturer kanskje, forsøkte han seg.
– Nei det blir ikke det. Mer rolige skogsturer, i beste fall.
– Da er disse perfekte. De kan du jo bruke i byen også faktisk.
Han hadde gjennomskuet meg, men unnlatt å gjøre skam på meg.

For dette pinlige har det altså kommet til: Jeg tilbringer mer tid i sportsforretninger enn faktisk å utføre noen form for sport. Som på så mange av livets områder må man innrømme at det er følelsen og uttrykket, mer enn utførelsen som er viktig.
Gode fjellsko er fattigmannsutgaven av en stor Range Rover Sport. Den ser frekk og frisksporteraktig ut, men den kommer aldri til å bli møkkete. Den kommer aldri til å bli brukt i skogen.
Alle vet det. Men vi snakker kanskje ikke om det.
Nå er det selvsagt langt mer dødelig å bedrive sport enn å handle sportstøy. Kroppen er som en luksusbil sånn sett. Uansett hvor godt du tar vare på den vil den omsider bryte sammen på et veldig uheldig tidspunkt. Sannsynligvis i et dårlig område uten telefondekning.

Jeg har ikke tall på hvor mange amatørfotballspillere i mosjonsklassen jeg kjenner som har røket akilles-senen eller tråkket over to dager før ferien. Det har satt dem ut av gode fotballsesonger, men har sannsynligvis gitt dem tilbake et slags sosialt liv. Og hvert år er det jo et par førtiåtteåringer som bukker under i skisporet i Nordmarka. Men det er jo ikke av frykt jeg bruker mer tid på å se på friluftsutstyr enn ute i friluft.

Det er vel mer det gapet mellom ønsket om den friske livsstilen og muligheten til å oppnå den. Vi vil alle gi inntrykk av at vi utfordrer det sikkerhetsavhengige cellofanpakkede livet. Vi vil gi inntrykk av at vi kan overleve i naturen på egen hånd. Men for de fleste av oss er camping bare naturens måte å promotere hotellbransjen. Og et stormkjøkken er mer et statement mot engangsgrill i parken enn en eneste kokemulighet på snaufjellet.

Forleden kom et magasin fra en sportskjede på døren. ”Ekstremsport for alle” sto det med store bokstaver. Man kan jo spørre seg hvor ekstrem en sport er når den kan drives av alle. Men tittelen antyder at kjeden vet hva folk ønsker seg. De vil drømme seg på telttur på Besseggen eller kiting på Jærstranden. De vil føle at de kunne ha vært ekstremt ute på tur. Hvis de hadde hatt tid. Utstyret skulle det ikke stått på i alle fall.

Nylig var en gjeng barndomskamerater samlet til fisking og fest. Det store samtaleemnet var han som nettopp hadde trent seg opp til å gjennomføre Norseman Xtreme Triathlon. Vi så på ham med en blanding av misunnelse og vantro over at noen klarer å løpe marathon etter 20 mil på sykkel. Vi sportsfashionister er ikke i nærheten av å fatte omfanget av en slik fysisk og psykisk bragd. Vi aner heller ikke hvordan man klarer å presse et sånt treningsprosjekt inn i en travel familie. Men vi kan utmerket godt sette pris på gleden ved å gå inn i en sportsbutikk og endelig kunne si: ”Jo den vindjakken skal jeg bruke når jeg sykler opp Måbødalen etter å ha svømt fire kilometer i iskaldt vann. 

SLUTT