8.mars

Friluftsfolket, det er oss!

Friluftslivet fremstilles som et maskulint identitetsprosjekt. Men kvinner har lengtet ut i 100 år, og tøffe friluftskvinner fantes lenge før Lars Monsen!

DATO: 05.03.2015

Mange tenker kanskje først og fremst på Lars Monsen, Helge Ingstad eller Børge Ousland når ordet friluftsliv blir nevnt, men hvem er egentlig friluftsfolket?
Mediadebatten har i løpet av det siste året fremstilt friluftslivet som en livsstil forbeholdt menn som lengter ut fordi de er i en eksistensiell krise (f.eks Ingunn Økland i Aftenposten: "Naturen er oppskrytt"). Mannens sjel må temmes ved å temme naturen. Derfor søker de seg ut i de ville skogene. De søker seg opp til fjelltoppene og ut på det uregjerlige havet. Fjelltopper må beseires og underlegges. Friluftslivet er egentlig bare et maskulint identitetsprosjekt.
Er dette et riktig fremstilt bilde?

«Mine Damer og Herrer- Den nye Lars Monsen!».
Slik ble friluftskvinnen og eventyreren Tonje Blomseth presentert på Harvest i januar i år. Det 19 år gamle stjerneskuddet på friluftshimmelen hadde alle kvalitetene som passet til en mannlig friluftsutøver. Hun ble beskrevet som uredd og fysisk sterk. Hun sov ute i den bråkalde vinternatta. Hun droppet ut av skolen og fulgte drømmen. Hun valgte friheten, den ville naturen og ensomheten der ute. Hun representerte den ultimate maskuline og røffe friluftsutøveren. Hvor mange menn og kvinner kan kjenne seg igjen i dette forbildet?
Jeg antar at vi alle kan drømme om en slik livsstil og blir mektig imponert over hva Tonje får til, men de færreste av oss har kapasitet, mulighet eller lyst til å gjennomføre den samme livsstilen, men mange av oss føler at vi lever et fullverdig friluftsliv allikevel.

Det finnes nemlig et mangfold av friluftsfolk som sjeldent kommer frem i litteraturen og i media. Tøffe friluftskvinner fantes lenge før Lars Monsen hadde gjort friluftslivet til noe vi alle nordmenn skulle forbinde med noe ekstremt og maskulint.
Wanny Woldstad levde som fangstkvinne på Svalbard på begynnelsen av 1900-tallet. Kvinner har på lik linje med menn lengtet ut i naturen, og søkt naturopplevelser for over 100 år siden! Mange kjente ikke til de tidlige friluftkvinnene fordi turberetninger i DNTs årbøker på slutten av 1800-tallet kun skulle berette om menns bragder.

Selv om jeg ikke har blitt kjent med så mange av våre tidligere friluftskvinner, har jeg funnet mange moderne friluftskvinner som har inspirert meg og fått meg til å lengte ut. Friluftskvinner som har funnet roen under stjernehimmelen på en nærfriluftstur i marka eller på vei over Grønland, både amatører og profesjonelle turfolk. Jeg har blitt inspirert av "Villmarksjenta" Maria Grøntjernet som krysset Norge på tvers da hun var 16 år. Jeg har blitt inspirert av Cecilie Skog, som har besteget de høyeste topper, av Malin Jacob som forteller ærlig og ekte om sine første overnattinger i telt i Oslomarka, og jeg har blitt inspirert av de mange friluftskvinnene som jobber i frivillige organisasjoner med å inspirere til de små og store turene i nærmiljøet. Jeg har blitt inspirert av mangfoldet av friluftsfolk, både kvinner og menn.

Heldigvis er friluftslivet en livsstil som kan utøves av alle, uavhengig av kjønn. Vi må slutte å sammenligne dyktige og engasjerte friluftskvinner med mannlige friluftsutøvere og vi må slutte å fremstille den mannlige friluftsutøveren som en kopi av Lars Monsen eller Børge Ousland.

Vi må anerkjenne og løfte frem mangfoldet av friluftsmenn og -kvinner: fedre og mødre som tar med seg barna på telt- og fisketurer, naturvernere som leter etter sjeldne mosearter i skogen eller står på barrikadene for de grønne lungene i nærområdet, hobbyornitologene som trasker land og strand rundt etter sjeldne og ikke så sjeldne fugler, og de frivillige speiderlederne som tar med seg hundrevis av barn ut i naturen hvert år.

De færreste menn og kvinner er den nye Lars Monsen, men vi er like viktige, om ikke viktigere, for å ivareta og øke friluftsinteressen til folk flest. Vi er friluftsfolket.

SLUTT