Tanker om tiden

Fra nå av skal ingen tid være dårlig!

Hva er tid? Og hvor var tiden før The Big Bang?

DATO: 17.11.2017 / AV: Tori Virik Nøvik

Der var den igjen. Denne umiskjennelige fornemmelsen av å ha gjort dette før, opplevd dette tidligere eller vært på dette stedet i en annen tid.
Korte øyeblikk med en sterk følelse av å være en annen. En som ikke er meg, men som er litt meg likevel. 
Øyeblikket - dette flyktige mål av tid - setter meg ut av spill i en stakket stund før virkeligheten innhenter meg. Jeg sitter igjen med en underlig følelse av at noe eller noen har vært innom, pustet en fjærlett vind over grunnfjellet i sjela mi - og forlatt meg igjen. Noe eller noen som vil meg vel, noe eller noen som viser vei, gjør meg trygg og minner meg om hvem jeg er
Er det slik at tiden faktisk kan gjøre come back – at man i nesten umerkelige glimt kan oppleve å bli innhentet av svunne tider? 

Så hva er egentlig tid - dette uhåndgripelige fenomenet som opptrer med svært varierende former og egenskaper; som kan lege alle sår, fly eller stå stille, være et hav, sette spor og slette spor - og som ifølge Lars Saabye Christensens "Herman", til og med kan være en trådløs tann!

I hverdagen bruker vi tiden på forskjellige måter. Noen ganger nyter vi den ved et stille fjellvann. Andre ganger har vi dårlig tid; skynder oss avsted for å rekke en avtale eller fortelle en hemmelighet. Tiden kan også brukes som psykolog – mot sorg og savn er den kanskje den beste terapeut. Andre ganger kjemper den mot oss; det blir for liten tid til å komme seg unna skuddlinjen, si de riktige ordene eller ta det siste farvel.  Vi kaster bort tiden, utnytter tiden, drar ut tiden, skaffer oss tid, sløser bort tid – har dårlig tid, god tid, kvalitetstid, tidsnød og tidsklemme.
Men hva om vi, bokstavelig talt, mistet tiden? Om tiden faktisk kunne stå stille? 

Albert Einsteins kollega, fysikkprofessoren John Wheeler, forsøkte å definere tid slik: ”Tiden er naturens måte å unngå at alle ting skjer på én gang”.
I og med at argumentasjonen i definisjonen biter seg selv i halen ved å inneholde et tidsbegrep, konkluderte han med at tid er ett av få begreper man ikke kan definere. Det han imidlertid antyder sterkt, er at tiden er en nødvendig del av naturen.  

Noe av det jeg har fundert mye over, er nettopp denne sammenhengen mellom tiden og naturen. Alt annet i naturen ser ut til å ha en opprinnelse og en avslutning, et opphav og et endelikt. Alt annet i naturen går også i en eller annen form for kretsløp. Men altså ikke tiden – det kan virke som om den har en mer lineær tilpasning til universet.
Stephen Hawking, verdens fremste, nålevende vitenskapsmann, har forsket mye på tidens opprinnelse - uten å konkludere. Han har vaklet mellom påstanden om at tid og rom hadde en tvillingfødsel under The Big Bang, og teorien om at tiden var her først. 
Det er altså slik at ikke en gang verdens fremste, nålevende vitenskapsmann kan gi oss svaret på når tiden oppstod. Det han imidlertid vet, er nøyaktig hvor hemmeligheten befinner seg – nemlig i de fysiske lovene som beskriver The Big Bang. Så enkelt, og så vanskelig – inntil noen greier å forene generell relativitetsteori med kvantefysikk, vil altså tidens tilholdssted før The Big Bang, forbli en gåte.

Hvordan kunne The Big Bang i det hele tatt ha et starttidspunkt, hvis den kosmologiske ekspansjonens opprinnelse foregikk utenfor tidens ytterste grense?

De fysiske naturlovene forkludrer altså hele bildet. ”Alt henger sammen med alt” lærer vi på skolen. I naturfag. Alt er satt sammen av 118 grunnstoffer – på millionvis av forskjellig måter – og danner absolutt alle forbindelser som finnes – levende og døde. Dyr, mennesker, blomster, hus, lekebiler, magma, sølevann og leppestift. Vind, vær, vann, ørken, snø, ozonlaget, himmelhvelvingen og nordlyset. Alle grunnstoffene ble dannet i The Big Bang. De har ikke økt eller minket i mengde, men gått i kretsløp og fra forbindelse til forbindelse så lenge de har eksistert. Det som en gang utgjorde øyet på en dinosaur, kan i dag være drivstoff på min bil. I neste spilleminutt forlater det ekshospotta mi på vei til nye stoppesteder i naturens mange kretsløp.
Men dette gjelder altså ikke for tiden. Her er ingen grunnstoffer involvert. Likevel er den grunnleggende for alt, og vi er faktisk helt avhengig av den for å leve våre liv. Tiden går, med eller uten oss, ubønnhørlig framover, sekund for sekund, år for år. Uten grunnstoffer. Over alt. Til en hver tid. I, og utenfor sted og rom, – til og med utenfor sin egen definisjon; som altså ikke finnes.   

Kanskje tiden er universets sjel – halvt vemodig, halvt frydefull - som en dirrende streng av muligheter gjennom alt levende liv? 

Einsteins relativitetsteori sier at tiden varierer fra objekt til objekt, avhengig av hvor raskt de beveger seg i forhold til omgivelsene sine. Tiden går for eksempel saktere for en person som reiser ut gjennom rommet enn for mennesker på jorden. Ifølge Einstein kan det derfor eksistere såkalte ormehull i universet; en slags bakgate mellom fortid og nåtid. Om vi finner en måte å holde disse ormehullene åpne på, kan vi i teorien, reise gjennom dem – og tilbake i tid. Foreløpig er det en del hindre som gjør at vi ikke kan holde ormehullene åpne for den slags trafikk.  
Hva om det er farbart den motsatte veien? Hva om fortiden kan komme innom i et flyktig mål av tid, feie en lett vind over vårt innerste indre og røre ved sanser som ikke er beskrevet i fagbøkene om menneskets anatomi?  

Kjære Tid! Jeg vet ikke hvem du er, hvem du har vært hos før, hva du har med til meg, eller hvor du skal - men fra nå skal jeg være mitt timeglass bevisst! Fra nå skal det ikke kastes bort noe tid, og ingen tid skal være dårlig! Jeg skal omfavne disse flyktige øyeblikkene som er løst fra tiden og nuet; jeg skal lytte til de tonene man ikke kan høre med ørene.  

For det må være tidens tause toner som fra tid til annen puster en fjærlett vind over mitt innerste indre, holder hjertet mitt åpent og legger ut spor når sikten blir dårlig. Det må være tidens tause toner som gjør meg til den jeg er, som gir meg min indre ro og styrke, min takknemlighet og undring over å være dette ene, flyktige stjernestøvkornet på jordens overflate en stakket stund.

Det må være tidens tause toner som av og til gir meg en følelse av å være en bitteliten del av noe større, et fragment i en helhet som er løst fra virkeligheten og nuet.
Så var den der igjen. Denne underlige øyeblikksfølelsen av å være en annen; en som ikke er meg, men som er litt meg likevel. I en annen tid.

Kan det være slik at den som forvalter tidens gåter stundom leder oss inn på farbare veier i en eller annen ytterkant av vår egen virkelighet?

Tid! Du er slett ingen trådløs tann!
Du er min usynlige veiviser!
Fra nå vil jeg holde tiden i den ene hånden - og hjertet i den andre - hver eneste dag!

 

 

 

 

SLUTT