Laks og tid

Fisk som klatrer i fjell

Den er besatt av en urgammel kollektiv vilje, selvdestruktiv og livsbekreftende på en gang.

DATO: 17.10.2016 / AV: Jostein Henriksen / ILLUSTRASJON: Jan Fekjan

Då, när ingen rädsla längre håller, faller i ett glitter kvistens droppar glömmer att de skrämdes av det nya glömmer att de ängslades för färden - känner en sekund sin största trygghet, vilar i den tillit som skapar världen.

- Karin Boye

Klokka er fem på morgenen og over taggete grantopper på kollene nord for elvemunningen henger fremdeles en smal nymåne på en mørkeblå himmel. Det lysner. Her nede ved fjorden og i de lavereliggende områdene viker granskogen for løvskog. Et kraftig lavtrykk har gitt regn og sterk vind innover i fjorden de siste dagene. Den resulterende springfloen og regnet var klarsignalet laksen i fjorden har ventet på. Den skal begynne vandringa oppover elva der den ble født. I akkurat denne elva skal den vandre om lag én mil før den når gyteplassen sin, et område med gode strømforhold og grov grus. Det er et eldgammelt ritual. Laksen kom hit mot slutten av forrige istid. Da isen trakk seg tilbake avdekket den avleiringer av 500 millioner år gamle kalkrike skifre. Jordsmonnet sørget for at den voksende elva hadde klart vann og god kantvegetasjon som ga beskyttelse fra fugler og andre rovdyr. Det er lett å se for seg. Enorme stimer med laks som står og venter i fjorden, og som skyter oppover den smale stripa med brevann, i uregelmessige pulser.

Fire kilometer nord for elvemunningen, på E16 ved Vøyenenga tjue minutter utenfor Oslo, sitter jeg i en liten sølvgrå bil og drikker Statoil-kaffe fra en ripete termokopp. Vinduet er åpent, både for å bli kvitt de siste restene av søvn fra hodet mitt, men også for å få noen glimt av elva. Jeg tar av ved Bjørumssaga på Skui og parkerer rett under europaveien. Det piper i det høyre forhjulet i det jeg bremser. Morgentrafikken inn til Sandvika har ikke begynt ennå, men en og annen trailer drønner over meg der jeg rigger en sjuerstang med synk 3-snøre, fluorkarbonfortom og en oransje tubeflue.

Dette er upløyd mark for meg. Med flue har jeg har stort sett fiska etter ørret i skogstjern og stilleflytende elver og etter sjøørret i saltvann. Da jeg kommer ned til elva veit jeg derfor ikke helt hva jeg ser etter. På tørrfluevis setter jeg meg allikevel ned på en stein og ser etter tegn til liv i vannet. Tre kulper ligger etter hverandre, adskilt av noen små stryk og litt opp fra motsatt bredde ruver Europaveiens betongfundamenter. Ti minutter går uten at jeg ser noe annet enn bevegelsene strømmen lager. Virvler, sømmer og bakevjer. Da termokoppen er tom, løsner jeg flua fra den nederste stangringen, drar ut litt snøre fra snella og kaster på tvers over mot den andre bredden i den midtre kulpen.

Det er blodig alvor. Liv og død. Sandvikselva er en såkalt flomelv, med begrenset vannføring, og laksen er helt avhengig av flommer for å komme seg opp til gyteområdene her ved Skui. Men til og med da er det ikke noen piknik. Den kjemper seg oppover elva, skraper borti stein, sloss med annen fisk og forsvarer standplasser. Allikevel setter de oppover. Ferden begynner en gang på våren. Langt ute i havet er det som om det tennes en gnist i fisken som har beitet på blekksprut, fisk og krepsdyr det siste året. Gnisten blir en brann og plutselig snur den og setter kursen tilbake til elva der den ble født. Man er usikre på hvordan den klarer det. Noen mener den lukter seg fram, uten at det er en særlig god forklaring på hvordan den finner veien over store havstrekninger. Atlantisk laks født i elver i Maine eller New York, kan vandre langt forbi Grønlands østkyst før den vender sydvest og setter kursen hjemover igjen. Den er besatt av en urgammel kollektiv vilje, selvdestruktiv og livsbekreftende på en gang. Når den kommer fram til elva er den så forgjort at den slutter å ta til seg næring. Heldigvis slutter den ikke å ta fluer.

I de øverste kulpene har jeg god plass til bakslengen på snøret mitt og bruker vanlige overhodekast. Jeg kaster litt nedstrøms, nesten over på den andre bredden. Umiddelbart etter at flua lander, samler jeg en liten snøreløkke med venstrehånda. Tanken er at denne løkka skal løses ut i det laksen tar, før man gjør et forsiktig tilslag. Så lar jeg elva ta tak i snøret og svinge flua i en kvart sirkel, til snøret henger parallelt med bredden jeg står på. Da snøret har strukket seg skikkelig ut, trekker jeg inn, tar et par skritt lenger ned og gjentar sekvensen. Jeg tror i alle fall det er sånn det skal foregå. Det er kanskje ti meter til den andre siden av kulpen, og kastene er ikke lengre enn sju, åtte meter. Jeg fisker av kulpen i løpet av fem minutter. Sola har stått opp. Lufta blir fyldig og gyllen, og tretoppene blir dypgule. Det har begynt å dampe svakt av elva. I den neste kulpen er det ikke lenger plass til noen baksleng. Skråningen ned til elva blir brattere, og i tillegg er bredden er full av småbusker og trær. Jeg prøver noen vannkast, men snøret synker så fort at det er så vidt jeg klarer å løfte flua ut av vannet. Etter litt prøving og feiling klarer jeg å få ut flua en seks-sju meter.

Noen gjess i plogform passerer i glipa mellom trærne der elva renner. De dras sørover av jordas vinkling mot sola, akkurat som laksen trekkes oppstrøms av månen. Jeg har fisket av begge kulpene, og prøver å bevege meg nedstrøms. Det er kronglete å komme seg fram på grunn av tett vegetasjon langs breddene. Strømmen er stri og i partiene der vannet når meg til knærne kjenner jeg krafta i elva. Jeg går stort sett fra stein til stein og vader bare der jeg må. Denne delen av vassdraget heter egentlig Isielva og har sitt utspring i Krokskogen et sted. Fossen rett ovenfor der jeg befinner meg marker slutten på laksens vandring. Ved Vøyenenga, ca. 5 km lenger ned, renner Isielva sammen med Lomma og blir til Sandvikselva man kan se renne under E18 når man på vei til IKEA. De fleste hølene ligger rett oppstrøms og nedstrøms fra møtet mellom Lomma og Isielva. I 2005 førte et ammoniakkutslipp til at nesten all fisken i elva døde. Aktiv forvaltning har imidlertid fått bestanden på beina igjen, og hølene skal huse godt med fisk i år med god vannføring.

George Monbiot snakker i boka Feral om det han kaller «Shifting Baseline Syndrome». Kort sagt går det ut på at hver generasjon oppfatter økosystemene de opplevde i sin barndom som normale. Folk vil gjenopprette fiskebestander til nivåer de kan huske. Det de ikke er klar over, er at bestandene de husker var utarma sammenlikna med tidligere generasjoner. Da de første europeerne kom til Amerika var dyrelivet der så bugnende at de ikke trodde sine egne øyne. I Potomac, den møkkete elva som renner gjennom dagens Washington D.C. beskriver engelskmenn hvordan de fanget 600 kjempestør i løpet av én dag. I andre elver stod laksen så tett at en engelsk soldat beskriver at man ikke kunne løsne et skudd i elva uten å treffe en. Du kan fremdeles se en skygge av det som antageligvis var, i filmer fra laks- og ørretmigrasjon i Alaska og British Columbia. Det er ikke noen grunn til å tro at det var annerledes i Europa. Mennesker kom bare hit før vi har skikkelige skriftlige kilder. Historikere og biologer mener imidlertid at europeiske elver var tettpakket av anadrom fisk i tidlig jernalder. Horder av stør, niøye, sjøørret og laks svømte opp elvene våre, og utgjorde kanskje det viktigste næringsgrunnlaget for mennesker.

Halvannen kilometer nedstrøms fra Bjørumssaga, og et godt stykke før elvemøtet, finner jeg en ny kulp. Jeg stiller meg øverst på den vestre bredden og kaster nesten 45 grader nedstrøms. Jeg følger lina med stangtuppen, og da det skjer, så skjer det uten forvarsel. Jeg kjenner at den lille snøreløkka dras ut av venstrehånda mi, ikke aggressivt, men rolig og bestemt. I refleks løfter jeg stanga i et ørrettilslag og banner i det jeg gjør det, for jeg har lest at man risikerer å nappe flua ut av kjeften på en laks på denne måten. Men fisken sitter på, og i det jeg har vent meg til følelsen av vekta som ikke var der for et øyeblikk siden og som nå rolig bøyer stanga, setter fisken fart. Den gamle Marquis-snella mi hviner i tre aggressive støt før den blir stille. Jeg sveiver inn to, tre meter og fisken raser ut igjen. Følelsen av å ha noe levende i andre enden av snøret er like plutselig som alltid og noe jeg aldri har blitt vant til.

Jeg mister fisken ikke lenge etterpå. Jeg vet ikke nøyaktig hvor lenge. Den hopper, og jeg kan se at den er sølvblank og kanskje veier et par kilo. Jeg ser ikke om det er en sjøørret eller en laks. Så blir snøret lett og svinger igjen rolig over strømmen, mot bredden der jeg står, som om det som skjedde aldri skjedde. Jeg står og måper og kjenner på hvordan flua lugger forsiktig i strømmen.

Like etter blåser det opp, og elva som tidligere rant blank og tyktflytende blir uklar. Jeg kan ikke lenger se bunnen, og skjønner at jeg er ferdig for i dag. Jeg begynner å gå samme vei som laksen, opp igjen mot Skui og bilen. Visne blader driver nedover mot elvemøtet, og passerer sikkert over laks på vei oppover til gyteplassene. I større elvesystemer svømmer den tilbake til nøyaktig den delen av vassdraget den vokste opp i. Etter hvert som den oppholder seg i elva, blir den sølvblanke fisken mørkere og mørkere. Det er som et forvarsel for hvor dette vil ende. Gytingen er en kraftanstrengelse av dimensjoner. Jeg har aldri sett det selv, men folk beskriver utgytt laks som spøkelser. Utråtnet og fillete fisk som driver motløse i rolige partier av elva. De blir sårbare for sopp og andre sykdommer, og de fleste dør. Resultatet er imidlertid små oransje, glødende kuler av liv som ligger igjen i elvegrusen. Etter vinteren klekker de. Massevis av yngel strømmer ut fra bunnen. I begynnelsen er de bare opptatt av å skaffe seg de tryggeste plassene bak røtter og steiner i elva. Etter en stund begynner den å svømme i stim, antakeligvis for å beskytte seg mot rovdyr. Kroppen blir lengre, hodet spissere og fisken blankere. Yngelen har blitt til smolt. Et sted mellom én og to prosent overlever så lenge. Noe drar smolten nedstrøms mot elvemunningen der den kjenner en eim av saltvann i gjellene. Så svømmer den ut i havet og blir borte.

Jeg kommer fram til bilen og begynner å pakke sammen stanga. Trafikken på E16 har tiltatt og er nå en konstant torden over hodet mitt. I det jeg tar av meg vaderne kjenner jeg noen få regndråper. Det er et kaldt høstregn og det første varslet om at begynnelsen på vinteren ikke er langt unna.

SLUTT