To uker i villmarka

14 dager nesten alene i Femundsmarka nasjonalpark

Ett naturområde frister alltid: området øst for den store fjellsjøen Femunden. Her, nær svenskegrensen, ligger Femundsmarka nasjonalpark. Og nå drar vi dit.

DATO: 12.03.2017 / AV: Bjarne Heyerdahl Sætrang

1. Jeg drømmer om Femundsmarka hver vinter, og nå drar jeg
Det er en lang kjøretur fra Haugesund til Femunden. Men hva gjør man ikke for å oppleve villmarkseventyret igjen. Jeg drar tidlig i fullpakket bil i starten av juli. Gjennom Elverum og inn i Trysils dype skoger i det søndagskvelden nærmer seg. Litt grått i lufta her, men ennå ingen dråper på frontruta.

I halvåttetida parkerer jeg bilen på Jonasvollen på vestbredden av Femunden. Nå er det skjønt å strekke beina og trekke inn den friske lufta som feier inn fra innsjøen. Femunden er Norges nest største naturlige innsjø. Riktignok ble den for flere hundre år siden hevet littegrann, men den regnes som naturlig. Et kulturhistorisk inngrep i forbindelse med tømmerfløting kan godkjennes. Femunden har nemlig to utløp. Et i sørenden og en tømmerrenne i nordenden som der fører litt av vannet mot Røros og ned i Glomma. Det aller meste av vannet fra Femunden går sørover og utgjør etter hvert Trysilelva og til slutt Klaraälv som renner ut i Gøteborg, etter Vänern. En lang ferd mot havet.

Det koster et par hundrelapper å stå parkert to uker på Jonasvollen. Da står den godt, under oppsyn. Det er litt sjø utpå Femunden, ser jeg, etter å ha pakket de siste sakene i sekken. Håper likevel at det er mulighet for båttaxi. Passasjerbåten Fæmund II kommer ikke innom Jonasvollen på ruta nordover før i morgen ettermiddag. Heldigvis er ikke bølgene på sjøen større enn at båttaxien kan gå i kveld. Den har base på Jonasvollen og vi er avgårde nordover innsjøen litt over åtte. 350 kroner betaler jeg gladelig for overfarten. Det er krapp sjø på Femunden der vi hopper nordover på bølgene. Det er bare å holde seg fast så man ikke slår hodet i taket. På under en halvtime er vi over og nord til Storvika hvor turen min starter i år. Nå er jeg endelig i land, med føttene forsiktig balanserende innover den spinkle brygga i Storvika. Jeg kommer meg akkurat tørrskodd inn under furuene på land. Vinker til skipperen der han legger i vei sørover igjen. Storsekken er på ryggen, så er det oppover lia etter stien.

2. Hvor det kommer mørke skyer og fiskelause fiskere
Det er tunge skyer over Femunden lenger sør, ser jeg, mellom furutrærne. Vinden tar mer og mer tak jo høyere opp jeg kommer i furuskogen. Den er sørvestlig og med frisk bris i kastene. Greit å ha den i ryggen, egentlig. Litt hjelp i den, da. Den beryktede myggen ser jeg ingenting til, og det er takket være nettopp vinden. Storvika er forresten et godt utgangspunkt skal man inn i Femundsmarka med kano eller kajakk. Spesielt med lettere varianter. Mange tror at den greieste ruta er oppover Røa fra Røoset og inn til Roasteninnsjøene. Der kan det bli mye baksing oppover. Fra Storvika er det nemlig ikke mer enn 2,5 kilometer opp til det største Røvoltjønnet. Fiskerikt vann med mulighet for kilosørreter og like store røyer. Videre er det korte bæreetapper nedover mot Roasten f.eks. via Skogtjønna og Vassviktjønna. Da er man nede i Røavassdraget og kan ta i vei videre oppover dette.
Jeg håper å være i telt så jeg får med meg andre omgang av EM-finalen i fotball på radio i kveld. Jeg kan rekke det hvis jeg holder godt tempo oppover. Jeg ser bort på det store Røvolltjønnet, og her dukker det også opp to som har forsøkt fiskelykken her oppe. Etter halvannen time i vinden hadde de gitt opp. Ikke noe godt tegn for meg, det.

Over haugen fra Røvoltjønna driver den kraftige medvinden meg bortover langs stien mot Abbortjønna. Der passerer jeg en lavvo på neset i sør. En guttegjeng holder til der, ser det ut som. Jeg hilser på avstand. Målet mitt åpenbarer seg like etter, nemlig Skogtjønna noen hundre meter lenger sørøst. I fjor fisket jeg både i Abbortjønna og i Røvoltjønna, men kom meg ikke hit, til Skogtjønna. I år ville jeg prøve her på vei innover. Jeg traff nemlig to karer på båten i fjor som hadde ligget her og fisket. Fine røyer hadde de fått. Nå var jeg endelig her selv. På kartet hadde jeg sett for meg en leirplass på østbredden av Skogtjønna og legger kursen dit. Midt på sørbredden av tjønnet treffer jeg to trivelige trøndere. Hallvard og Arne Kristian fra Trondheim har ingenting i mot at jeg slår opp teltet mitt ikke langt fra deres. Oppe mellom bjørketrærne, der en bekk kommer inn i vannet fra sør, er det fine teltplasser. Her finner jeg fort plass til mitt også. En opparbeidet bålplass er like ved.
De to karene fra Trondheim har båret en Allykano helt fra Haugen brygge og er slitne. Nå skal de ligge her et døgn før de tar seg ned på Roastenvanna. Vi finner tonen, trønderne og jeg. EM-finalen på radio forsvinner fort i glemselen da edle dråper fra både Frankrike og Skottland fiskes fram fra ryggsekkene. På ustøe bein blir også fiskelykken forsøkt seinere på kvelden. Lykke blir det. Det går nemlig ikke mange kastene før jeg kjenner tunge drag i andre enden. Den gir noen fine utras og kjemper hardt, skogtjønnrøya. En vellykket håving berger røya på land. For en fin fisk! 7 blanke hekto, viser vekta. Den tok på samme sluk som forrige røye her inne i Femundsmarka, Sølvkroken Spesial 12g, rød og kobber med svarte og hvite øyne. Røyesluken min.

Jeg får gjort opp røya og lager et par fine fileter av den til i morgen. Nå er det for seint med fiskemiddag. Det er over midnatt og soveposen kaller i teltet. Jeg kryper inn i drømmeverden.
Sola vekker meg tidlig. Et herlig vær åpenbarer seg utenfor teltet på Røvolfjellet. Skogtjønna ligger blankt og speiler himmelen over Femundsmarka. Det er så vidt liv nede hos trønderne. På andre siden av vannet er lavvoleiren med fluefiskerne også på beina. Det er vindstille og myggen gir seg snart til kjenne. Jeg finner fort litt kvist og kvast til bålet. Det hjelper litt mot myggen. Kaffevannet er snart klart. Den er fin den første koppen. To bålstekte røyefileter på knekkebrød er frokosten. De gir noen timers energi til en liten tur med fiskestanga. Jeg vil videre i dag, men må først ha noen timer i Abbortjønna. Jeg fisker meg langs bredden av Skogtjønna før jeg tar bakken opp over kammen til Abbortjønna. Her går jeg rett på en liten leir med unge karer. De har fisket her siste døgnet, og i går kveld, kan han ene fortelle, mistet han sitt livs fisk her. Fisken på flere kilo dro i vei med alt snøret, røyk det tvers av. Det bekrefter vel det de fleste vet, at i tjønnene her på Røvolfjellet går det et par beist.

3. Om menneskemøte ved det legendariske vannet Grislehåen
Uten kjenning i Abbortjønna legger jeg tilbake mot Skogtjønna. Jeg ser vak på avstand. Trønderne Hallvard og Arne Kristian dorger ute på vannet med Allykanoen. Fluefiskerne på nordbredden kaster fortvilet mot vakene uten å nå fram. Ser dårlig ut for alle i dag fiskemessig. Jeg fisker meg tomhendt tilbake til leiren. Jeg vil videre mot Røa. Vinker til trønderne i det jeg passerer leiren deres. Framme ved utoset tar jeg inn på stien mot Øvre Roasten. Den går ned til koiene der nede. En liten stopp blir det ved et tjønn langs stien. Kan jo ikke gå forbi slikt uten å ta noen kast. Plutselig kan det jo sitte på en sværing. Hos meg gjør det ikke det. Ti-tolv kast med stanga, ingen kjenning. Tilbake på stien er jeg snart nede ved bredden av Øvre Roasten. Det er folk i første koia, men de to neste står tomme. Pussig at det ikke er mer liv her i juli måned. Oppe på Røvolfjellet var det jo folk. Kanskje det er mer folksomt oppe i Grislehåen, dit jeg er på vei. Grislehåen er jo legendarisk i Femundsmarka. Vil være pussig å få den helt for meg selv.

Langs bredden av Øvre Roasten er det stille og fredelig. Litt gråvær, av og til noen dråper i lufta. Det er ustabilt vær på vei. Der Røa kommer inn i Øvre Roasten er det fine leirplasser og bålplasser mellom høye furutrær, men ingen som er opptatt. En flott fiskeplass her i innoset til innsjøen. Alle bålplassene er sikre tegn på det. På andre siden skimter jeg legendariske Roastenbua, plankebua som i sin tid ble satt opp for tømmerhoggerne. Nå står den åpen for slike som meg. Bare synd jeg er på feil side. Roastenbua blir driftet og vedlikeholdt av Statskog som de andre koiene også blir, som finnes nord for Røa. Her sør for elva, er det Engerdal fjellstyre som regjerer. Fylkesgrensa mellom Hedmark i sør og Sør-Trøndelag i nord følger Røa fra Femunden til svenskegrensen. I sommer har jeg ingen planer om å krysse fylkesgrensa. Jeg holder meg i Engerdal.

Jeg er snart oppe i Grislehåen og ser etter hvert at jeg har hele denne flotte håen for meg selv. Etter å ha gått på stokkene over Grøtåa, er jeg ved oppsynsbua. Ingen der. Øverst i håen finner jeg en fin leirplass. Her er jeg unna elvesuset og borte fra stien. Teltet er snart oppe og snart fyr i bålet. Det kommer noen regnskyll, må få opp tarpen ved bålet for å ha en tørr sitteplass. Det er da det skjer. I det jeg skal feste tarpen til ei grein, blåser duken over bålgrua i full fyr. Resultatet blir et stort hull på tarpen. Jeg får fikset det med tau slik at tarpen ikke revner mer.
Det føles som et privilegium å ha hele Grislehåen for meg selv. Jeg har lest mye om fisket i Femundsmarka, og Grislehåen har tydeligvis vært en magnet på fiskere fra fjern og nær. Nå er jeg alene her. Etter en matbit ved bålet, fisker jeg opp og ned i håen. Tar noen kast fra en stein og vandrer til neste. Ikke et menneske å se. Helt stille bortsett fra noen fugler i skogen langs elva. Noen ender på andre siden, kun naturens lyder å høre.

Seinere på kvelden ser jeg en skikkelse ved oppsynsbua. Trolig er det Torfinn Slettvoll, fjellstyrets oppsynsmann. Jeg traff ham i fjor. Etterhvert tar jeg turen ned til bua for en prat. Jeg kan trenge tips om terrenget lenger inn. Og informasjon til folk som meg er hovedjobben, kan han fortelle. Vi avtaler å treffes i leiren min dagen etter. Han skal nemlig opp til Rogen en tur og kommer da forbi leirplassen min. Utover kvelden er det vekslende vær over Grislehåen. Det er ganske stille, lydene bærer langt. Jeg klatrer en tur opp på moreneryggen i østenden av håen. Herfra har jeg en fin utsikt nedover dalen mot Roastenvanna. Idet sola forsvinner bak horisonten, skriker storlommen fra andre bredden av Grislehåen. Det er virkelig lyden av villmark. Jeg blir sittende lenge ved bålet den kvelden og høre på lydene.

4. Punktet på turen der ørret på 1,8 kg biter på
Etter et par knekkebrød til frokost er jeg på plass ved innoset i Grislehåen igjen. Det ble ingen fangst i går. Jeg fisker av hele innoset med både sluk og spinner. Forsøker alle kjente slagere i slukskrinet. Ingen kjenning. Til slutt tar jeg fram våpenet, mener jeg, en 18g Jensensild i fluoriserende rød og med svart rygg. Har hørt den skal kunne fungere etter treig fisk. Jeg dekker også en langt større kastesektor med denne sluken. På femte kastet er det med ett kraftige rykninger og drag i andre enden. Sluken har nettopp landet og nå sitter den. Dette er fin fisk, men hva, det vet jeg ikke. Trolig en fin harr. Pussig at de tar den sluken med den fargen. Den kan jo ikke ligne naturlig føde. Kanskje fisken tar på ren irritasjon? Den går med ett høyt i været langt der nede. Tre ganger er den i lufta. Tviler på at det er harr etter de voldsomme hoppene. Ørret, ser jeg, en virkelig stor en også. Jeg ser den tydelig utenfor steinen jeg står på. Sluken ser ut til å sitte godt. Etter et siste utras får jeg den endelig inn over håvkanten. Den tynger i håven. Joda, dette er blant de største jeg har fått til fjells. En nydelig ørret. 1,8 kilo. Lengden anslår jeg til 55cm. Jeg glemmer å måle med målebåndet jeg alltid har i fiskevesten. Jeg befinner meg midt i drømmen om Femundsmarka!

Noen har visstnok en gang sagt at «Gud skapte Femundsmarka i vrede, men da han fikk se resultatet, fylte han de fleste hull med vann, for å bøte på skaden». Man kan bli religiøs av mindre. Særlig etter at et av disse hullene gav meg en slik flott ørret denne morgenen. Den blir behørig fotografert fra alle kjente vinkler. Så filetert og gjort delikat og beinfri. Lett saltet legges den forsiktig i en ziplock-pose. Disse posene er fine til slikt. Ørreten skal bli middag i kveld. Leiren rives og sekken pakkes. Det er dags snart for avgang.

Torfinn Slettvoll dukker opp like etter. Vi får en hyggelig prat denne morgenen ved bredden av Røa, i hjertet av Femundsmarka. Det finnes knapt den stein Torfinn ikke har tråkket på her inne i marka. På kartet viser han meg hvor elgen går på trekket fra Kratllan og over til Litle Vonsjøen. Der er det mulig også for deg å ta deg over, sier han, mens han peker med knivspissen langs høydekotene nord for Nordre Litle Vonsjøvola. Du må på vestsiden av tjønna der, peker han med knivspissen. Ellers der er det bare «stenrammel». Jeg får bruk for elgtråkktipset til Torfinn noen dager seinere. Han vet hva han prater om, oppsynsmannen. Når du leser dette er Torfinn gått av med pensjon. Femundsmarka har mistet en av sine bautaer.
I nitida er jeg på vei videre oppover langs Røa. Torfinn er foran meg på stien et sted. Han er sprek, Torfinn, til å være nærmere pensjonsalder. Jeg så ham småspringe fra stein til stein da han tok av videre etter praten i morges.

Været er med meg i dag. Sola tar tak da jeg følger stien opp mot Storbuddhåen. Den skal være fiskerik, er det sagt. Jeg vil lunsje på neset der i østenden. I utoset langs land skremmer jeg ut en liten gjedde som skjulte seg i sivet. Den skyter ut noen meter for så å stoppe. Jeg får noen bilder av den før den siger videre ut i vannet. Det er helt stille ute på vannet, en av de store håene i Røa. På neset ut i håen fra øst finner jeg en fin bålplass og litt tørrved. Lunsjen består av to knekkebrød og rett-i-koppen-suppe. En kopp kaffe spanderer jeg også. Fra en tørrgadde som ligger ved bålplassen nyter jeg synet av blankstilla på Storbuddhåen. Den blå himmelen speiler seg i vannet. I dette vannspeilet ser jeg også Skedbrofjället i Sverige i nord og snur jeg meg og ser andre veien, Stor-Svuku enda høyere i sør. Dette er kameramat. Det er gjerne slik man husker villmarka her i grenselandet. Jeg nærmer meg grensen, nemlig. Det er ikke mange kilometerne til nabolandet i øst. Jeg vil helt inn dit. Jeg tar noen minutter med fiskestanga rundt neset, men fisken er lite interessert i mitt isenkram. Noen spredte vak ser jeg utpå vannflaten. Antar det er harr som tar de små, mørke døgnfluene som klekker utpå.

Fra Storbuddhåen går ruta videre gjennom et frodig skogsparti før jeg passerer Kløfthåen i sørenden. Tre velvede Allykanoer ligger inne på land ved stien her. Jeg ser ingen mennesker. Antar de kanskje er på en dagstur og har en pause fra kanoferden nedover Røa. Snart er jeg oppe ved Nedre Storfisktjønn, et stort vann i Røavassdraget. Litt rart, men det er ikke noe utos fra dette vannet. Det har et innos, men ikke utos. Det drenerer trolig vann gjennom morenene til Kløfthåen noen meter lavere og like nedenfor i Røa.
Jeg går rett på en opparbeidet bålplass i sørenden av Nedre Storfisktjønn. Et skilt på en furustamme forteller at dette er laget for gruppeturer, eller organiserte turer, men alle har muligheten til å bruke bålplassen. Kanskje er dette fremtiden, tenker jeg, idet jeg tar sekken på etter noen kast med fiskestanga. Jeg vil opp til det øvre Storfisktjønnet i dag. Er ikke langt igjen nå. (blir det større fisk nå? Møter han mennesker? Kommer jerven eller bjørnen? Les mer under bildene fra Femundsmarka...)

4. Om to feite ørretfileter som freser i steikepanna over bålet
Jeg følger T-stien nå. De røde T-ene er fine å følge gjennom skogen. Stien her er også mer i bruk og tydelig i terrenget. Snart er jeg ved bekken fra Øvre Storfisktjønn. Her treffer jeg på sporene mine fra i fjor sommer da jeg kom ned her i kaldt og guffent vær på let etter leirplass. I år vil jeg oppover, til en plass jeg har hørt om ved Øvre Storfisktjønn. En fin leirplass skal nemlig finnes der. Jeg er snart oppe ved vannet der det ligger litt bortgjemt, men ikke langt fra T-stien. Noen hundre meter kanskje. Det går et tråkk så vidt det er over mot østbredden. Det forsvinner her og der, men dukker opp igjen der det er litt mer vegetasjon mellom steinene i morenelandskapet. Jeg går rett på gammen. Her er det nemlig en gammel jordgamme innenfor et myrparti like ved bekken som kommer ut på østbredden. Gammen frister ikke til overnatting. Teltet er et langt bedre alternativ. Her skal villmarkslivet nytes til i morgen.

Sola steiker på ettermiddagen ved Øvre Storfisktjønn. Teltplassen her er perfekt under noen store furuer som gir skygge. Nærmere vannet er bålplassen og snart freser to feite ørretfileter i steikepanna over bålet. De er dynket i griljermel. Har blandet i krydder i melet, potetmos som tilbehør. Maten nytes med ryggen mot en tørrfuru og beina strukket ut i lyngen. Et herlig måltid, et herlig liv.
I Øvre Storfisktjønn skal det være både abbor og gjedde. Jeg finner et gjeddeskjelett langs land i ei vik, men det er også alt jeg ser til fisk. Forsøker med stanga langs østbredden utpå kveldingen, men ingenting å få. En koloni med terner har tilhold her og ser ut til å ta godt for seg av døgnfluer som seiler utpå vannet. Uten å være ornitolog gjetter jeg på at det er rødnebbterner. Det er underholdning å se disse fuglene som med stor presisjon fanger insektene på vannflaten. Et par fiskemåker også har adresse her. De holder til nord i vannet.

Et av målene med turen i Femundsmarka er å ta meg helt til svenskegrensen og til Litle Vonsjøen. I dag ville jeg nå fram dit. Etter frokost rives leir og sekken pakkes. Jeg tar meg østover forbi gammen og inn over et myrparti. Tråkket mister jeg noen ganger, må gå tilbake for å finne det igjen. Det er fuktig her, og innbyggerne angriper med en gang jeg stopper. Myggen er på hjemmebane og den er blodtørstig. Ikke et vindpust, myggen angriper fra alle hold. Jeg smører meg det jeg er kar om og ser fram til å komme frem til innsjøen i øst. Forventer en deilig bris over vannflaten derfra snart som kan feie vekk disse små stikkende jagerflyene.

5. Fra Øvre Storfisktjønn til Litle Vonsjøen 
Det er ikke lange veien fra Øvre Storfisktjønn til Litle Vonsjøen. Rundt to kilometer i luftlinje omtrent. Endelig ser jeg vannflaten på grensesjøen mellom furutrærne og er snart ved koia i nordvestenden. Her treffer jeg de første menneskene siden jeg pratet med Torfinn i går. En nordmann og tre tyskere leier koia her og dorger etter røya i innsjøen. Størrelsen er opp til tre kvart kilo, kan nordmannen fortelle. Noen hundre meter lenger sør fra koia finner jeg en fin leirplass under en stor furu. Her ligger jeg i le også fra innsjøen, skulle det blåse opp.
Utpå kveldingen tar jeg stanga med meg langs land sørover på vestsiden av innsjøen. Jeg ser et og annet vak på den blanke overflaten, men slukene mine er av liten interesse. Innsjøen skal kun inneholde røye og abbor. Grov abbor. Det er nok røya jeg ser som vaker, men i kveld er de kresne. Jeg skifter til en 18g Viking Herring i rød og kobber. Etter et par kast i vifteform kjenner jeg liv i andre enden. En røye på et par-tre hekto har latt seg friste. Den kjører litt fram og tilbake utenfor steinen før jeg får den på land. Ingen sværing, men i godt hold. Fine farger, spesielt på finnene.
Idet storlommen setter i gang skrikene sine utpå Litle Vonsjøen, freser røya i steikepanna over bålet. Helstekt i meierismør blir den et herlig kveldsmåltid etter at sola har godt ned. Den smaker villmark, den røya, nærmest smelter på tunga, som det heter.

6. Hvor jeg sniker meg over grensen til Sverige og får et sjokk
Det er varmt i været og sola skinner på teltduken på morgenen. Tid for en tur inn i nabolandet i dag. Fiskevesten pakkes. Den er fin slik sett, fiskevesten. Jeg får med meg mye i den. Knekkebrød, en liten sjokolade og kopp får plass. I tillegg tar jeg også med en reservespole til fiskesnella. Vet aldri hva som kan skje i villmarken ved grensen. Greit å ha med litt ekstra. Jeg følger tråkket mot svenskegrensen på nordsiden av innsjøen. Det er ikke mye i bruk, dette tråkket, ikke alltid like lett å se hvor det tar veien over morenen. Det er helt stille i skogen bortsett fra knasingen under skoene mine i den tørre reinlaven. Framme ved reingjerdet som slynger seg sikksakk titalls kilometer langs grensen, finner jeg en stein som hjelper meg over. Det skal finnes en klopp over lenger øst, men jeg vil ta snareste veien ned til Våndåhåen og klatrer over. Jeg følger den usynlige bekken nedover. Den skjuler seg nemlig for det meste mellom store steiner, som landskapet her er fullstendig dekket av. Jeg hører bekken, men ser den sjelden.

I utoset fra bekken skremmer jeg ut en gjedde. Gjedda var norsk da den befant seg på norsk side av grensa som like bortenfor krysser dette grensevannet. Størstedelen av Våndåhåen er nemlig på svensk territorium. Jeg stopper opp akkurat i grensegaten og spriker med beina midt i gata. Så er jeg med ett i Sverige, på tjuvfiske. Jeg har ikke fiskekort her og nå gjelder det å ikke møte oppsynet. Jeg sniker meg framover langs land i Sverige og speider etter liv. Jeg prøver å finne på en god unnskyldning for hvorfor jeg fisker her uten fiskekort. Eneste fornuftige forklaring er at grensegaten ikke var så lett å se. Å lese kart kan jeg jo ikke, selvsagt.

Over grensa tar jeg turen ut på et langt nes som nesten deler Våndåhåen. Her får jeg fort kontakt med en større gjedde som kommer som en torpedo gjennom vannet. Jeg får berget sluken og gjedda står igjen slukøret like nedenfor steinen jeg står på. Like etter er en pen harr på sluken, men den faller av helt ved land. Også en ørret er interessert, men den napper bare så vidt borti sluken. Det blir ingen fangst på land.
Det er virkelig villmark her. Er nok ikke mange som tar turen inn hit. Letteste adkomsten er nok med kano eller kajakk fra den store innsjøen Rogen, like nedstrøms Våndåhåen. Naturen er vill og litt trolsk og de store rovdyra er vel her titt og ofte. Det hadde vært moro å se. Tenk å møte bjørn. Plutselig knekker det i kvist bak meg. Jeg hopper nesten i været. Et svært, brunt dyr står og kikker på meg med store øyne. En stor reinbukk. Tenk hvis det hadde vært bamsen! Det hadde vært noe å fortelle. Historien blir liksom ikke helt den samme med en svensk tamrein. Den er nok på avveie, reinbukken, tror ikke at sommerbeitet er her.

Jeg hadde en liten tanke om en topptur opp på Rogsvola i dag, men slår det fra meg. Det er så varmt, får heller ha det til gode. Helt stille er det nå og Våndåhåen speiler seg nesten klisjeaktig mot himmelen. Jeg tar turen mot grensen igjen, men legger ruta om en «renvaktarstuga» oppe i moreneåsen. Den er avstengt, kun i bruk vinterstid. Ikke lenge etter er jeg over haugen og skimter Litle Vonsjøen i vest igjen. En svak avkjølende bris kommer fra innsjøen. Skal si det er deilig.
Tilbake i leiren blir det fiskeløs middag. Det går greit, jeg må spise litt av sekken også. Jeg har heller ikke mer kjenning med røya i innsjøen her utpå kvelden. Blankstille på innsjøen idet sola forsvinner bak furuskogen i nord. Storlommen setter i gang med skrikene sine i det jeg zipper igjen soveposen. Det er vanskelig å beskrive hvor deilig jeg synes dette livet er.

7. «Pokker!», roper jeg høyt ut i villmarken 
«Det er mest stenrammel oppi der», hadde Torfinn sagt da han streket opp elgtråkket på kartet med knivspissen. Det er fryktelig mye stein i dette området mellom Litle Vonsjøen og Kratllan som jeg er på vei til i dag. Det går sakte oppover. Etter en liten time ser jeg endelig ned på Voltjønnan og er snart i lettere terreng. Jeg hiver av meg sekken for et kvarters tid og monterer stanga for noen kast her. Her skal det finnes stor fisk, men noen kjenning med den har jeg heller ikke langs vestsiden av tjønnet. Jeg fisker meg helt ned til sørenden og her tar jeg rett over til Stortjønna ikke mange hundre meterne unna. Dette vannet teltet jeg ved i fjor da det var så kaldt. Nå er det fin sommertemperatur og teltplassen min er ledig. Telt og tarp settes opp mellom de to furutrærne helt nede i vannkanten. En flott plass.

Jeg er blitt fiskesulten igjen og tar turen opp til Rundtjønna nord for teltet. Jeg fikk en fin røye der i fjor og håper en tilsvarende kan bite på i dag. Det hadde smakt. Jeg fisker meg fram til tuppen av neset i sørenden. Ingen ting. Røyesluken, Sølvkroken Spesial i rød og kobber, med svarte og hvite øyne, kastes i vifteform utover vannflaten. Samme sluk som røya i Skogtjønna beit på sist søndag og samme som røya tok her i fjor. Det bør være riktig metall jeg har på. Mellom holmen og neset jeg står på ser jeg plutselig et kraftig vak. Jeg er klar med stanga og legger kastet rett ved siden av vakringen som sprer seg utover vannflaten. Der sitter den! Av størrelse kjennes det ut som den i fjor. 6-7 hekto. Finfin middagsfisk. Den nykker og drar i snøret. Korte utras, men så er den plutselig av. «Pokker!», roper jeg høyt ut i villmarken. Der røyk kanskje fiskemiddagen. Det er gjerne et stykke mellom røyene her inne.

Jeg fisker meg videre langs østsiden av Rundtjønna. Kast på kast med røyesluken utover vannet. Et lite napp er alt jeg kjenner. Etter hvert er jeg tilbake på neset der jeg mistet røya. Flere kast i vifteform herfra så langt ut jeg kommer med 0,13mm multifilamentsnøre. Tifotsstanga jeg bruker kommer til sin rett og jeg når godt ut egentlig med den 12g tunge spesialsluken. Med ett er det et eller annet som smånapper i sluken. Jeg gir et kjapt og konsist tilslag. Da ryker det avgårde utover i et voldsomt tempo. Snella skriker som i smerte. Jeg tviholder på stanga. 20-30 meter tror jeg fisken drar ut av snella i ett langt utras. Det her er jo vanvittig. Vil den ikke stoppe? Stanga buer seg kraftig og det knirker i korkhåndtaket. «Den her er ikke liten», sier jeg høyt til meg selv. Det er slik jeg har opplevd stor lyr på Sørlandet, lyr på flere kilo!

Fisken står og stanger ute på dypet. Så blir den mer medgjørlig og jeg får den innover meter for meter. Et par små utras gjør den, men så får jeg den i sig mot land. Der ser jeg den, røya. Den er stor, den største jeg noen gang har sett. Nå gjelder det bare å få den trygt opp i håven. Jeg trodde en liten stund at håven ville være for liten, men nå ser jeg at det kan gå. Sakte lirker jeg håven under buken på fisken. Heldigvis ser sluken også ut til å sitte godt. Da er jeg i det minste trygg. Håvingen går smertefritt og opp på land løfter jeg den største røya jeg noen gang har fått. Røya viser seg å være nøyaktig like stor som ørreten jeg tok i Grislehåen. Skulle du ha sett! 1,8 kilo og 55cm. Nå kan det momses røye i flere omganger. Jeg er sulten nå. Det blir stekt røye på bålet i kveldingen ved Stortjønna. Fiskemomsing. Jeg spiser meg stappmett på villmarksvis. Fiskebeina hiver jeg bare over skuldra etter hvert som jeg spiser dem fri for fiskekjøttet. For et liv jeg lever.

8. Regnet sildrer, det går mot slutten
Tunge dråper trommer mot teltduken tidlig på morgenen. Der kom regnværet. Jeg ligger lenge og lytter. Jevn tromming mot duken og tarpen. Det høres fryktelig vått ut. Det har trukket inn fra Sverige i løpet av natten. Jeg liker det ikke. Det kan nemlig bli langvarig. Ute under tarpen koker jeg meg kaffe og ser på været. Jeg bestemmer meg. Ved første opplett vil jeg pakke sakene og legge i vei mot Grøtådalen. Jeg har fått storfisken. Jeg er fornøyd. Da er det greit å trekke vestover igjen. Jeg har ikke før lagt i vei før regnværet er tilbake. I steinurene kan det fort gå galt skulle man skli på den fuktige laven mellom steinene. Laven ser trygg ut å tråkke på, men den er ofte uten feste under. Spesielt når det er vått som nå. Da sklir du lett. Jeg føler meg nærmest fram med foten før jeg legger vekt på. Slikt tar tid, men etter hvert har jeg utsikt nedover den tåkelagte og regngråe Grøtådalen.

Jeg vil følge Grøtåa nedover dalen, men på nordsiden, eller østsiden alt ettersom man ser det. I fjor gikk jeg innover Grøtådalen på andre siden fram til Grøtådalssetra. I år vil jeg følge elva nedover på denne siden. Forandring fryder. Jeg angrer etter hvert på nettopp det. Den første kilometeren ned langs elva er tungt i det våte været. Beverne har jobbet iherdig med å felle bjørketrær over det nesten usynlige tråkket jeg følger. Sleipt er det også. Heldigvis holder jeg meg på beina. Jeg vil ned i furuskogen før jeg finner leirplass. Jeg trenger gode trær til tarpen skal jeg kunne få det tørt i dette regnværet.
Jeg passerer etter hvert bekken fra Sætertjønna der den faller ut i Grøtåa. På andre siden av elva her teltet jeg en natt i fjor på vei innover mot Kratllan. Da fikk jeg også et par ørreter i elva. Under minstemålet var de vel. En kilometer lenger nedstrøms ser jeg med ett to skikkelser komme mot meg i regnværet med fargesterke regntrekk på sekkene. De følger samme tråkket oppover som jeg er på vei ned. Det er to trivelige Oslojenter på fisketur. De har ligget ved Krokåthåen og fisket småørret noen dager, nå vil de forsøke seg på noen større i Sætertjønna. Etter Sætertjønna vil de ta seg over Stor-Svuku som nå ligger inne i tåka. På andre siden ligger nemlig turisthytta Svukuriset. Der hadde de ei venninne som de ville besøke.

Det er trivelig å treffe andre her inne. Når man vandrer mye alene, setter man pris på en prat. Det blir et par minutters samtale i regnværet før vi legger i vei videre, i hver vår retning. Snart finner jeg en grei leirplass mellom trærne. Jeg får opp tarpen og under den reiser jeg teltet. Da har jeg ståhøyde rett utenfor teltdøra. Det er alltid litt luksus for en kar på en-nitti. Jeg har blitt søkke våt og forbanner meg selv for ikke å ha tatt regntrekket på sekken. Det er vått oppi den. Heldigvis har jeg noe tørt i en vanntett pakkpose. Det redder kvelden i teltet. Det våte tøyet, både jakka og buksa jeg har gått med i dag henger jeg utenfor i en furugrein under tarpen. Det er likevel ingen sjanse for at det vil være tørt i morgen tidlig. Regnværet fortsetter utover kvelden og natta. Skal si det er hyggelig med radio på tur.
Det er stille ved Krokåthåen. En kort liten pust her før jeg fortsetter på stien. På andre siden ser jeg en fluefisker. Det er et legendarisk fiskevann jeg vandrer langs nå. I all litteratur om Femundsmarka, av noe format, er dette fiskerike vannet i Grøtåa nevnt. Dette er et av fluefiskernes mekka.

9. Ungt par fanger gjedde med spyd
Jeg finner etter hvert T-stien vestover og følger denne til rett over Grøtåa, nedstrøms Krokåthåen. Herfra er det full fart nedover den umerka stien mot Grislehåen og videre ned til Øvre Roasten. Jeg tar noen kast med stanga i innoset der, men fortsetter snart videre. Ingen fangst. Jeg ser ikke et menneske på veien nedover, men så, på den fine stranda oppe i Øvre Roasten, ved stien, sitter to stykker ved et bål og tørker. Et ungt par har tatt til land her og tørker klær og seg selv ved bålet. De er på kanotur i en Ally. De kan fortelle at de har klart å fange en gjedde på gamlemetoden. Med spyd! Fire-fem, kanskje seks kilo, mente de den kunne være. Ikke dårlig.

Snart er jeg endelig framme ved Vassviktjønna. Dette lille vannet ligger strategisk plassert mellom Øvre Roasten og Skogtjønna, en liten kilometer høyere opp. Her er det fin plass til teltet og tarpen, som jeg får plassert over. Tørkesnorer er snart på plass under duken. Det er på tide. Regnværet har gitt seg nå. Greit da å få noe av tøyet litt tørrere. Heldigvis har jeg akkurat nok tørt til ikke å plages med tørking på kroppen.
Teltet ligger tett på stien mellom tjønnet og Øvre Roasten. Skulle det komme folk, må de bøye seg under tarpen for å unngå å ta av stien. Så nærme er jeg. Gjør ingenting, egentlig. Det er lite folk i Femundsmarka nå, og skulle det dukke opp noen, kan det bli en hyggelig prat. Bålplassen ligger nærmere vannet. En pen røye kjemper seg av den beryktede røyesluken min utpå kveldingen. Den hadde gjort seg i panna. Tror den kan ha vært rundt halvkiloen. Real turmat fra sekken blir middagen i dag. En fin bris utpå kvelden er med på å holde myggen unna teltet. Den hjelper også på klestørken under tarpen, brisen. Det kan vanke tørrere turklær i morgen.

Langs Roastenvanna dagen etter går jeg forbi den ene fine leirplassen etter den andre. Ledige alle sammen. Det er lite folk i hjertet av Femundsmarka nå. Kanskje er det været som har drevet folk bort. To-tre båter ser jeg riktignok utpå Nedre Roasten, men ellers ingen. Et par reinsdyr løper inn i skogen da jeg tar over myrene mellom Nedre Roasten og Svarttjønna. Jeg vil ned til den tjønna og prøve røyesluken. Jeg gikk forbi i fjor og så noen pene vak der da. Det blir en liten halvtime ved Svarttjønna. Jeg ser snart et par forsiktige vak midt utpå vannflaten. Vanskelig å se hvor stor fisk det kan dreie seg om. Et pust på sluken er det nærmeste jeg kommer. Det var et eller annet som smakte forsiktig på metallet, men noe mer blir det ikke. Nedover langs Røa følger jeg elva tett på stien som går langs sørbredden. Jeg ser et par stykker på andre siden i en teltleir og ikke lenge etter møter jeg en guttegjeng på vei oppover. De har kommet med Fæmund II til Røoset i dag og skal etablere basecamp ved Røa. Herfra vil de ta dagsturer i området. Jeg tipser dem om de spennende vannene oppe på Røvolfjellet. De setter pris på tipset siden dette er jomfruturen i Femundsmarka. Nedover langs Røa stopper jeg ved et par av de flotte kulpene. Jeg kan ikke gå forbi disse uten å ha forsøkt noen kast. «Løker», kaller Lars Monsen disse kulpene. Løk eller kulp, fisk blir det ikke. Jeg går tomhendt videre. Ikke så farlig. Nå nyter jeg i stedet landskapet her langs elva. Rester etter tømmerfløtertida er godt synlig. I Starrhåen, det nederste vannet i Røa, før Røoset, treffer jeg på to karer i Allykano på vei oppover. Jeg misunner dem ikke, forteller jeg dem. De vil nemlig få seg noen gode bæreøkter langs elva. Dette var noe Monsen ikke viste mye fra i TV-serien for noen år siden. Mange har nok latt seg lure av den serien. Det er tøffe tak oppover og i dag, i det fuktige terrenget, sleipt og glatt mange plasser. Ruta fra Storvika, som kunne spart dem for mye slit, hadde de ikke hørt om. Jeg ønsker dem likevel god tur videre og skitt fiske.

Det blir ganske frodig inne i skogen nedstrøms Starrhåen. Et yrende fugleliv her. Jeg tar av stien og setter direkte kurs mot Femunden gjennom skogen. Her kommer jeg ut av skogen rett ved leiren til det unge paret som jeg traff i går. Vi tar en prat, men så blir knotten så intens at jeg trekker nærmere Røoset for å etablere leir der. Her nede ved bredden av Femunden er knotten virkelig ille denne kvelden. Det er helt stille inne mellom trærne her. Litt duskregn i lufta. Det blir mest teltliv da, eller litt under tarpen utenfor på en stubbe. Jeg slår fra meg å ta noen kast med stanga i oset. Det blir teltliv og kaffekok i stedet resten. Er blitt litt sliten i beina etter turen i dag.

10. «Du kommer tilbake neste år også, du».
Klokka ni på morgenen er jeg på brygga på Røoset og her treffer jeg den hyggelige karen som er hyttevakt på Røvollen turisthytte, som Oslo DNT driver her i Femundsmarka. En selvbetjent hytte som nå i juli har hyttevakt. En fin jobb, kan han fortelle. Nå er han på vei til Elgå for å handle. Snart dukker også paret med Allykanoen opp på brygga. Kanoen har de fått pakket ned i pakksekken. Jammen dukker ikke også Torfinn Slettvoll opp på brygga like før Fæmund II legger til. Han er ferdig med ukens runde i marka og på vei hjem.
Turen min i år er i alle fall over da Jonasvollen dukker opp på styrbord side. Der venter bilen. «Du kommer tilbake neste år også, du», sier Torfinn idet jeg reiser meg fra bordet.
«Jeg vet ikke helt», svarer jeg, «kanskje vente noen år til neste gang?»
En pause kan kanskje være bra. Jeg vinker idet jeg går i land. Jeg merker at Femundsmarka har tatt tak i meg nå. Eventyrlandet der inne mot svenskegrensen vil gå igjen i drømmene mine hele vinteren. Kjenner jeg meg rett, klarer jeg ikke å stå imot og drar inn igjen også neste år.

Denne artikkelen er gratis å lese. Hvis du vil ha flere slike saker, kan du bidra ved å støtte oss økonomisk.
Vipps til 71085.
Gi et beløp til konto 6039.08.22084.
Eller betal en månedlig sum som støtteabonnent her.

SLUTT