Prisvinnende essay

Falsk idyll

Den moderne kjærligheten til jorden er paradoksal – den er en reaksjon mot ødeleggelsen av naturen, men den er også et resultat av den samme ødeleggelsen.

DATO: 10.07.2017 / AV: J. B. MacKinnon / Tegninger: Sverre Malling

Av alle følelsene som sies å komme over oss i villmarken – ærefrykt, fred, en følelse av det guddommelige – er det noen som sjelden blir nevnt. Min siste toukers skogstur for eksempel, var ærlig talt deprimerende. Det hadde vært et kaldt år, og skogen var ikke sitt sedvanlige strålende selv. En svartbjørn lusket omkring i nærheten, uttært og svak etter den dårlige bærhøsten. Den ville antagelig omkomme av sult i vinterhiet. Pukkellaksen hadde akkurat begynt å gyte i en elv i nærheten. De medtatte kroppene var riktignok en påminnelse om livets store syklus, men de var også et inderlig bedrøvelig syn. Så oppdaget jeg en flaggermuskoloni, der årets unger skulle til å lære å fly. Man vet ikke mye om dødsraten for flaggermus i denne læreperioden, men jeg vil gjette på at den er høy. De små pep engstelig før den første flyveturen, og med god grunn – jeg så flere som tumlet ned i det høye gresset, med liten sjanse for noen gang å komme seg hjem igjen. I det minste kunne de bli enkle måltider for den strømpebåndssnoken jeg så, som manglet halve ansiktet.

Alt dette fant sted i en dal velsignet med bratte skråninger, iskalde vintre, våte somre og fjernhet fra verdens børser, som på en eller annen måte har beholdt mangfoldet av rovdyr, blant annet ulv, grizzlybjørn og puma. Jeg kjenner så visst ærefrykt her, men ikke mye fred. Om dagen har jeg med meg pepperspray, og om natten sover jeg med en hagle ved siden av meg. For noen år siden forsøkte nemlig en bjørn å bryte seg inn i «hytta» – en nitti år gammel koie som ikke engang holder regnet ute – i grålysningen. Hvis det hersker en gud her, er han nok av den lunefulle, gammeltestamentlige typen.

Forestillingen om naturen som et bittersøtt og av og til skremmende sted er ikke akkurat i vinden for tiden. Mer gjengs er synspunktet som gjenspeiles i et nylig råd fra redaktørene av Chicago Manual of Style om at «Naturen», med stor N, bare skal brukes for å betegne «en gudinne kledt i flagrende gevanter som strør frukt og blomster overalt». Kommentaren er spøkefullt ment, men den er verdt å merke seg. Naturens verden blir stadig oftere sett på som en mild og gjestfri åndelig sfære. Av og til er dette synet direkte religiøst eller kvasireligiøst, som når vi snakker om biosfæren som den omtenksomme Moder Jord, som Gaia – James Lovelocks skapning-av-skapninger, eller simpelthen som en eller annen guds håndverk. Men fremfor alt virker det som om man finner bekreftelsen på naturens fundamentale hellighet i selve opplevelsen av å befinne seg ute i den. Den naturlige verden føles som et åndelig pusterom, bokstavelig talt en helligdom, hvor vi trygt kan gjenopprette forbindelsen til noe som er større enn oss selv. Det er det vanlige dagliglivet – å kjøre bil i rushtiden, taste sikkerhetskoder, å finne frem i en digital kultur som stadig endrer seg – som virker fiendtlig, sammenlignet med de kosmiske rytmene til fjell, hav og himmel.

Men det er et alvorlig problem med vår forestilling om en hellig natur, og det er at den er et falskt gudebilde. Hvis vi opplever den naturlige verden som et trygt og komfortabelt sted, er det i stor grad fordi vi har gjort den slik. Bare 20 prosent av jordens landområder er fremdeles hjem for alle de store pattedyrene de inneholdt for fem hundre år siden, og selv på disse tilfluktsstedene er antallet drastisk redusert. Anslagsvis 90 prosent av de største fiskene har forsvunnet fra havet. I mange tiår fantes det knapt ulv, grizzlybjørn eller hvithodet havørn igjen i det kontinentale USA, og moderne gjeninnføringsprogrammer har bare brakt dem tilbake til en liten brøkdel av sine tidligere bestander. Forskere snakker om en «fryktens økologi» som en gang påvirket bevegelsene og atferden til dyr som delte landskap og sjøområder med rovdyr – en angst som menneskene en gang delte. I mye av det som er igjen av villmark, er ikke engang rådyr og kaniner omfattet av denne frykten, for ikke å snakke om oss selv. Den levende verdens rene overflod og mangfold, det uendelige kaoset av drap og sult og brunst og lidelse, de rutinemessige grusomhetene med massedød, ungedrap, parasitter og tørke – er ute av syne, ute av sinn. Vi har gjort naturen til en gud det er lett å dyrke.

Hvis jeg skulle velge bare én av alle gudene vi har funnet opp til å personifisere menneskehetens forhold til villmarken, ville jeg nominere Janus, den romerske guden med to ansikter. Vår opplevelse av det gudommelige kan knytte oss til naturen, men den kan også skille oss fra den. Åndelighet kan hjelpe oss å se på oss selv som beslektet med alle levende og ikke-levende ting, oppstått av det samme kosmiske støvet. Denne urgamle oppfatningen er ennå utbredt og levende i dag, og åpenbarer seg overalt: i historien om edens hage, som deles i en eller annen form av kristne, jøder og muslimer; i det tibetanske navnet på Mount Everest, Chomolungma, Hellige Mor; og i sjamanreiser til Sedona i Arizona for å gjenopprette forbindelsen med Moder Jord, inkludert én natts visjonssøking «dersom været tillater det» til bare $ 2995. På den annen side har åndelighet lenge blitt brukt for å sette oss selv på en pidestall over resten av skaperverket. Historien om edens hage inneholder også en instruksjon om å «oppfylle jorden og legge den under dere» og «å råde over» alle levende vesener – blant andre formuleringer som kunne vært en formålsparagraf for moderne kapitalisme. Mount Everest er en utfordring som må overvinnes, og det nevnte feriestedet i Arizonas villmark lover å fornye «den naturlige kraften som er din fødselsrett».

Gamle Janus har stirret i disse motsatte retningene i lang tid – spenningen mellom å være en del av naturen og å være adskilt fra den er en grunnleggende del av hva det vil si å være menneske. «Arkeologisk materiale vitner om hundrevis av situasjoner der samfunn har vært i stand til å utvikle langsiktig bærekraftige forhold til omgivelsene, og tusenvis av situasjoner der forholdet har vært kortlivet og gjensidig ødeleggende,» skrev antropologen Charles Redman ved Arizona State University i sin betydningsfulle bok Human Impact on Ancient Environments fra 1999. Mønsteret Redman peker på er ikke, slik man kanskje skulle tro, ryddig inndelt i destruktive samfunn i tradisjonen fra den såkalte vestlige sivilisasjonen på den ene side og bærekraftige samfunn i de mer jordfargede tradisjonene ofte forbundet med den amerikanske urbefolkningen, for eksempel. En nylig vitenskapelig gjennomgang av menneskelig påvirkning på havet fant «overveldende» bevis på at innfødte kystkulturer «ofte» utarmet sitt lokale miljø – ja, redaktørene spekulerer på om ikke kampen for å overleve i stadig mer utarmede omgivelser kan ha frembrakt de bevaringsverdiene som mange amerikanske indianere ser ut til å ha hatt på den tiden da de kom i kontakt med europeere. I så fall var 1492 et sammenstøt i Janus’ tegn: Europeiske nasjoner tok for seg av en gudgitt overflod på samme tid som innfødte amerikanske kulturer var i ferd med å komme frem til en forståelse av naturens grenser.

Vi vet hvilket av disse to verdensbildene som ble fremherskende i århundrene som fulgte – en historie som sjokkerer oss med utryddelsen eller nesten-utryddelsen av selv de mest tallrike skapninger, fra geirfugl og bøffel til atlanterhavstorsk, selv om disse ikoniske artene best kan ses på som påminnelser om et altomfattende angrep på dyrelivet som ingen arter har sluppet umerket unna. Midt oppi det hele dukket en motstrøm opp. For en liten minoritet markerer ennå en bok fra 1864 vendepunktet: Man and Nature av George Perkins Marsh, en av den økologiske tenkningens pionerer. Med den utmattende grundigheten til en selvlært vitenskapsnerd, fremla han en oversikt over «rekkevidden av menneskeskapte endringer i de fysiske forholdene på kloden». Marsh forblir imidlertid for det meste en fotnote, fullstendig overskygget av sine mer lyriske, mindre empiriske samtidige. Jeg behøver ikke engang bruke fornavnene deres: Naturskildringer i tradisjonen etter Emerson, Thoreau, Wordsworth og Coleridge, har oppfordret oss å se Guds ansikt i hvert skjelvende blad siden den gang. Å gjøre noe annet er å henfalle til den kalde rasjonalismen som så ofte sies å ha sveket den ville verden.

Denne moderne kjærligheten til jorden er paradoksal – den er en reaksjon mot ødeleggelsen av naturen, men den er også et resultat av den samme ødeleggelsen. Se bare på Storbritannia, en gang hjem for dype skoger, bjørn, ulv, villsvin, villokser. Vi hyller Englands romantiske diktere for å se det guddommelige i et landskap som andre fant mørkt og truende. Men romantikerne åpnet bare øynene for en ny virkelighet: Nesten enhver trussel fra det ville landskapet var overvunnet. På romantikernes tid var Storbritannia stort sett som i dag – en avskoget øy, med et dyreliv redusert til sommerfugler, fugler og pinnsvin.

Mønsteret gjentok seg på den amerikanske kysten. Thoreau skrev fra en skog som ikke lenger var i stand til å fylle en ung manns hjerte med redsel. (Marsh kunne ha utredet denne historien for ham. Marshs barndomshjem lå i nærheten av Woodstock i Vermont, hvor elg, ulv og puma hadde forsvunnet, og skogene av gran og hemlokk var blitt erstattet av europeiske trær i løpet av hans levetid.) Annie Dillards pilegrimsferd til Tinker Creek fant sted i et snauhogd Virginia, og selv Edward Abbey, den enestående stemmen fra det ville Amerika, døde uten noen gang å ha sett en grizzlybjørn i det fri. Slike versjoner av naturen frembringer likevel en følelse av ærefrykt – jeg holdt et villpinnsvin i hendene i fjor, og var målløs av fascinasjon over opplevelsen. Man kan faktisk hevde at verkene som har bragt oss nærmest naturen har vært avhengig av en mer vennlig villmark. Men en annen sannhet bør være lengst fremme i bevisstheten – at det vi kaller naturen i dag er en vennligere, mildere, mer utarmet verden enn noen gang siden den siste delen av Paleozoikum, for 300 millioner år siden. Naturen er ikke et tempel, men en ruin. Riktignok en vakker ruin, men en ruin like fullt.

Ifølge nyere statistikk lever de fleste menneskene på jorden nå i byer, med få eller ingen daglige påminnelser om økologiske sammenhenger. Det finnes betydelige bevis på at denne brutte forbindelsen koster oss dyrt på det personlige planet. For eksempel er et av miljøpsykologiens mest gjennomgående resultater at vi foretrekker naturlige omgivelser fremfor menneskeskapte. Blant naturlige landskap foretrekker vi åpne områder med spredte trær og litt vann i nærheten. (Se for deg utsikten fra leilighetene som ligger rundt Central Park på Manhattan. Som biologen E. O. Wilson uttrykker det: «For tydeligst å kunne se hvordan menneskets instinkt kommer til uttrykk, kan det være nyttig å begynne med de rike.») Disse preferansene er de samme på tvers av kulturer og generasjoner i en slik grad at det nærmer seg en biologisk naturlov.

Jeg vil fremheve to sider ved disse oppdagelsene. Den første er at det fremtredende trekket i våre mest foretrukne omgivelser – savannelignende områder – er lange siktlinjer, noe som kunne hjelpe oss å overleve den gangen vi som art fremdeles var et ledd i den ville næringskjeden. Vi foretrekker med andre ord naturen når den ikke er truende, og på den måten har vi fått det slik vi vil. Det andre poenget er at vi ikke desto mindre har en dypt forankret psykologisk tilhørighet til den levende verden. Når vi nå har mistet den daglige fortroligheten med den, kan vår moderne åndeliggjøring av den sees på som en slags protese – eller som å skru opp volumet på et signal som blir stadig svakere, om man vil. Vi har skapt en innbilt forbindelse med naturen fordi vi mangler en konkret tilknytning til den, og vi bærer med oss denne åndelige forbindelsen fordi vi ikke lenger er kroppslig bundet til naturen. Opplevelsen av det guddommelige som mange føler i villmarken er ikke så mye en tilhørighet til naturen som et symptom på at denne tilhørigheten er forsvunnet.

Økologisk sett er denne helliggjorte naturen på langt nær tilstrekkelig. «Vi lever stadig mer i en fortryllet illusjon om hva naturen er, noe jeg tror virker hemmende på naturvernet,» sier Harry Greene, biolog ved Cornell University. Det er den siste formuleringen – hemmende på naturvernet – som inneholder overraskelser. Utsagnet ble fremsatt som en del av Greenes reaksjon på bevegelsen som ønsker å beskytte villhester i det amerikanske Vesten fra et naturlig liv og en naturlig død, som ikke vil tillate at bestanden holdes i sjakk av jakt, rovdyr eller sult på grunn av tørke og harde vintre, men i stedet vil bruke farmasøytiske prevensjonsmidler for å kontrollere bestanden. Denne tilnærmingen nærmer seg ytterpunktet av fortryllelsens spektrum, hvor vi finner aktivister som vil «gjøre slutt på lidelsen», som ser det som en moralsk oppgave å benytte teknokratisk innblanding mot enhver grusomhet som regulerer naturlige systemer: Ingen frosker skal lenger bli slukt levende av slanger, ingen elgkalver skal bli drept av grizzlybjørn foran øynene på moren, ingen flere utmattede kolibrier skal behøve å drukne på den slitsomme ferden over Mexicogolfen. «La oss ha som målsetning å bli medfølende guder,» avslutter et essay fra slutt-på-lidelsene-sekten, «og erstatte det grusomhetene i det darwinistiske livet med noe bedre.»

Men det er ikke nødvendig med så ekstreme eksempler. Det er nok å tenke over de økologiske konsekvensene av å ha skapt en villmark som stort sett har frigjort oss fra hoggtenner og klør, og fjernet oss fra en brysom virkelighet. I boken Trophic Cascades fra 2010, beskriver redaktørene John Terborgh og James Estes, begge fremtredende økologer, forenklingen av naturens arkitektur gjennom menneskelig inngripen som «minst like alvorlig, altomfattende og påtrengende som klimaforandringene.» Når fiskernes garn ikke fylles med fisk, men maneter; når smittebærende tsetse-fluer sprer seg med krattskogen som tidligere ble holdt tilbake av beitende elefanter; når for store bestander av hjort tar for seg av blomsterhagene i USAs forsteder – er alt dette tegn på økologiske kjedereaksjoner. Et alvorlig problem er at det ikke finnes beregninger over hva som har endret seg, eller hvordan, eller til hvilken pris. Her er et eksempel som antyder hvor store tapene er: De beste tilgjengelige anslagene tyder på at før hvalfangsten tok til, spiste hvaler opp nesten 65 prosent av energien – i form av levende skapninger – som årlig ble produsert i verdenshavene. Men paradoksalt nok – samtidig som verdenshavene var fulle av glupske hvaler, var de også smekkfulle av andre store og små skapninger, fra sverdfisk til sild og østers. «Vi vet svært lite om de direkte og indirekte virkningene av å redusere hvalbestandene med mer enn 90 prosent, men de må være omfattende,» skriver Terborgh og Estes, med en tilbakeholdenhet som er typisk for erfarne vitenskapsmenn. Det er kunnskap som kunne vært til nytte for oss her og nå. Et forsiktig overslag forteller oss at ett eneste dyr – vi – forbruker minst en fjerdedel av planetens årlige produksjon, med den kritiske forskjellen at vår mangfoldige sult bare blir tilfredsstilt på bekostning av andre arters antall og variasjon.

Skal vi legge skylden for verdenssamfunnets samlede skadeverk på biosfæren på folk som mediterer i ørkenen eller finner det guddommelige under redwoodtrærne? Nei. Men måten man ser verden på har mye å si for hva slags verden man er villig til å leve i, og de spirituelle brillene har ikke fungert som et redskap til å se klart. Her er Terborgh og Estes igjen: «Det er liten offentlig oppmerksomhet rundt den nært forestående biologiske utarmingen fordi det som driver frem sammenbruddet er fraværet av grunnleggende usynlige prosesser … og fordi de påfølgende forandringene er langsomme og ofte uhåndgripelige, og har å gjøre med gradvise endringer i artssammensetninger som ikke kan observeres direkte av legfolk.» Vår kollektive reaksjon på disse endringene i omgivelsene er å «unnskylde, tillate og tilpasse oss,» skriver Michael Soulé, en av grunnleggerne av bevaringsbiologien. Romantiseringen av en temmet villmark er én slik tilpasning. Vi har forvandlet en vill og tvetydig natur til et behagelig sted, og hvis vi omfavner resultatet som en helligdom for sjelen som skal besøkes hver andre eller tredje langhelg, vil vi kanskje til syvende og sist se liten hensikt i å vende tilbake til et dypere og mer risikabelt engasjement. Vi vil ende opp med at begge Janus’ ansikter stirrer i samme retning, siden vi har funnet all villskapen vi trenger i det temmede.

Hvert år forsøker jeg å vende tilbake til hytta der bjørnene streifer omkring, der laksen gyter og dør, og flaggermusungene risikerer livet på usikre vinger. Det går ingen vei dit. Man må ta toget, eller krysse en skremmende kald og stri elv med båt. Jeg pleide å fortelle folk at jeg dro dit for å få fred og ro, og det var ikke fullstendig usant. Men jeg må innrømme at jeg ofte kjenner en voksende frykt når øyeblikket for å begi seg inn i villmarken nærmer seg. Det er ikke trøsten fra fjell og skoger som får meg til stadig å vende tilbake. Det er noe mer krevende.

Hver eneste dag i villmarken er en mulighet til å tilbringe tiden sammen med ørner, ravner, padder, slanger, elger, ryper, laks og årets lokale svartbjørn, som på en eller annen måte alltid ser ut til å være overalt til alle tider. Jeg blir ofte fylt med ærefrykt, men utfordringen ved å leve nærmere naturen vil aldri være å måtte takle mer skjønnhet, eller at hjertet skal eksplodere av så stor bevegelse. I stedet kommer utfordringen fra villmarkens utallige dødelige sjokk, fra mark som kreler i hodeskallen til en død hjort, fra den permanente vaktsomheten som er nødvendig for å leve blant store rovdyr, fra merkelig foruroligende innsikter, som at voksne døgnfluer ikke har noen munn, ikke noe tarmsystem, ingen endetarmsåpning. Enda et minne fra dette siste årets besøk dukker opp i bevisstheten: en merkverdig stor forekomst av soppen skarp rustbrunpigg, Hydnellum peckii, som gråter gjennomsiktige dråper av rød væske gjennom de hvite sopphattene. Hvis denne soppen er svaret på noe spørsmål, kan spørsmålet bare være «Hvorfor?»

Hvis den moderne åndeliggjøringen av naturen er et resultat av avstand og utarming, er observasjoner som dette det motsatte – et resultat av skitne hender og oppskrapt hud, av å ha tid å kaste bort på steder den vår egen art er en merkverdighet og en mulig proteinkilde. Sakte, nølende, begynner jeg å se på artene som omgir hytta med det samme blikket som jeg etter hvert har kommet til å benytte overfor andre samfunn – i en slik grad at selv ordet samfunn lyder klinisk og veslevoksent i mine ører. Tenk i stedet på vennene dine, eller nabolaget, de skrøpelige byggverkene av toleranse og fellesskap, av glede og fortvilelse. Vi oppfatter vennene og naboene våre som imperfekte, til og med grunnleggende tragiske, og likevel, når vi er på vårt beste, vet vi at de er en del av oss – at vi blir beriket når de blir beriket, forringet når de blir forringet. Jeg er ennå en nykommer i nabolaget til laksen, sedertrærne og ravnene, og jeg skal ikke påberope meg noen dypere innsikt i deres verden enn denne: Jeg føler fraværet av dem når jeg forlater dem, og det er nærværet deres som alltid får meg til å vende tilbake.

Det har ikke vært min erfaring at den virkelige villmarken leder sinnet mot tanker om positive vibrasjoner og guddommelig forsyn. Naturen er nok i seg selv, med historier skrevet i blod og dritt og elektroner og fuglesang, og det kan hende vi til syvende og sist ikke trenger noe mer guddommelig enn dette.

En avsluttende historie: For flere år siden intervjuet jeg en dame ved navn Sally Mueller som hadde flyttet med familien sin fra New Mexico til den fjerntliggende Talayoko-dalen i British Columbia. Hun hadde altså fattet den beslutningen jeg selv aldri har følt meg helt rede til – og forsøkt å skape seg et liv i villmarken. Etter mange lykkelige år ble hun en gang angrepet av en hunnbjørn som beskyttet ungene sine. Dyret stanset bare noen centimeter fra henne, brølte og slo etter henne med labben. Klørne skar gjennom to lag med klær og inn i Muellers tommel. Først da la bjørnemorens raseri seg. Grizzlybjørnen trakk seg tilbake, og livets og dødens vektskåler vippet tilbake i balanse. Tiden begynte å strømme i normal hastighet igjen.

«Det var en sterk spirituell opplevelse,» sa Mueller. Hun sa det forsiktig, klar over at det ville være vanskelig å forstå. Men i det skrekkslagne øyeblikket, sa hun, visste hun at bjørnen bare gjorde det den måtte, og at hun selv gjorde det samme, akkurat som gresset på engen, trærne, jorden og himmelen – og alt sammen blandet seg til et mønster som var for uendelig og urgammelt til å forklares. Til sist fant Mueller ordene for følelsen: «Det var som å komme hjem.»

Oversatt fra engelsk av: Marius Middelthon.

Denne artikkelen er gratis å lese. Hvis du vil ha flere slike saker, kan du bidra ved å støtte oss økonomisk.
Vipps til 71085.
Gi et beløp til konto 6039.08.22084.
Eller betal en fast månedlig sum som støtte-abonnent her

SLUTT