Naturfoto

Fakta om spurvehauken

Og andre norske fugler.

DATO: 03.12.2017 / FOTO: Tom Schandy og Pål Hermansen

Det er bare to haukearter som hører til i den norske skogen, hønsehauken og spurvehauken. I tillegg til de to tradisjonelle haukene har vi to haukearter til, nemlig myrhauk og sivhauk. Dette er såkalte kjerrhauker, med lange stjerter som brukes under manøvreringen. De har uglelignende slør i ansiktet, og i likhet med uglene bruker de delvis hørselen for å lokalisere byttet. Myrhauken hekker fåtallig i fjellområdene, mens sivhauken bare forekommer ved noen få sivsjøer på Jæren og rundt Oslofjorden.
Tallrikest i haukefamilien er spurvehauken. Den er ikke så avhengig av gammelskogen som hønsehauken, og plasserer gjerne reiret i unge og tette grantrær. Spurvehauken er som en hønsehauk i miniatyr. Som navnet sier, jakter den mest fugler fra spurvestørrelse og litt oppover. Gråtrosten er et lett haukebytte når den hopper omkring på bakken etter meitemark, og trosteungene er enda lettere å få tak i.
Spurvehauken overrumpler byttet. Den speider gjerne fra sitteposter, for så å gå til angrep ved å gli gjennom lufta mot byttedyret, ved å utnytte vegetasjonen og terrengformasjonene som skjul.
Spurvehauken opptrer gjerne nærmere mennesker enn hønsehauken. Ja, om vinteren kan den bli så frekk at den bruker fuglebrettet som spiskammers, ikke fuglebrettmaten vel å merke, men de fuglene som forsyner seg av fuglebrettet! Også i bystrøk fins det spurvehauker vinterstid, rett som det er kan vi lese avisoppslag om unge hauker som har slått ei due på åpen gate og som nekter å flytte seg selv om det kommer tilskuere til.
 

SLUTT