Når forskerne fortviler

Både fortvilelse og fryd skal drive oss fremover

Forskere på naturødeleggelse og klimaendringer må daglig tåle deprimerende nyheter. Slik holder de håpet oppe.

DATO: 11.03.2017 / AV: Jonathan Foley (oversatt av Marius Middelthon) / Ill: Mira Nameth

Hvis du lever og er våken i det 21. århundre med bare et fnugg av empati, vil du få hjerte og sinn revet i stykker. Jeg beklager, men det er uunngåelig – med mindre du simpelthen lukker deg inne og vender ryggen til verden. For min egen del ligger den eneste løsningen i rommet mellom ærefrykt og smerte, mellom fryd og fortvilelse. Bare der, i spenningsfeltet mellom to verdener, kan vi kanskje finne oss selv og vår oppgave i livet.
Jeg har nettopp vært gjennom noen usedvanlig deprimerende og utfordrende måneder, både personlig og profesjonelt. Jeg ikke alene om å føle det slik, selvfølgelig; det skjer med alle. Men det viser seg at mange på mitt fagfelt – mennesker som til daglig arbeider med miljøkriser og ødeleggelsene av planeten – bærer på en hemmelighet. Selv om mange forsøker å legge an en tapper mine eller fornekter dem fullstendig, ser det ut til at anfallene av håpløshet, angst og depresjon er vanlige og stadig blir mer alvorlige.
Det burde ikke forbause noen.
Folk som arbeider med miljøsaker, særlig klimaendringer og ødeleggelsen av jordens biosfære, må forholde seg til noen av de mest deprimerende nyhetene på planeten. (Vi er selvfølgelig ikke alene: Menneskerettighetsaktivister og internasjonale hjelpearbeidere står overfor enda mer truende realiteter hver eneste dag.)

Hver dag kommer flere nyheter om hvordan vi destabiliserer klimaet, utarmer økosystemene og etterlater uoverstigelige problemer til fremtidige generasjoner. Det kommer gode nyheter også, men som regel virker de dårlige nyhetene overveldende. Det som er enda mer foruroligende er at vi med vitende og vilje gjør dette mot planeten og fremtidige generasjoner. Det er ikke lenger mulig for verdens ledere å si at de «ikke visste» at dette foregikk, og at det ikke sto i vår makt å forhindre det. Vi forskere har arbeidet hardt, samlet beviser, skrevet rapporter og lagt det hele frem for verdens ledere og offentligheten. Ingen kan påstå at vi ikke har advart verden i flere tiår. Fremtidens generasjoner kommer til å fordømme oss fordi vi bevisst etterlot dem en utarmet verden. Og vi vil måtte leve med vissheten om at vi er den første generasjonen i historien som med vilje etterlater våre etterkommere en fattigere verden enn den vi arvet.

Den daglige kampen mot den jevne strømmen av dårlige nyheter, og den synkende følelsen av at ingen virkelig lytter, har blitt rutine for mange miljøforskere, beslutningstakere og aktivister. Det er utrolig frustrerende og deprimerende. Det virker nedbrytende, og nesten alle jeg kjenner i dette yrket bærer byrden i taushet. Kanskje det er på tide å snakke om det?
Heldigvis finnes det alltid livliner av håp å holde fast i.

Å arbeide med miljøsaker lar oss oppleve fantastiske øyeblikk av skjønnhet og undring, og setter oss i forbindelse med mennesker som inspirerer oss. Her ligger en kilde til håp og fornyelse som kan lade opp de mentale og åndelige batteriene igjen. Som mange andre lar jeg meg inspirere av naturens underverker. Jeg blir stadig fylt av ærefrykt over det fantastiske mylderet av liv som omgir oss, enten sett gjennom et mikroskop, på en enkel tur i parken, på en ekspedisjon til villmarka, eller ved den sjokkerende perspektivendringen som kan oppstå når man ser den levende kloden fra verdensrommet. (Slutten på saken får du under Mira Nameths fantastiske illustrasjoner av isbreer...)

Jeg synes det er spesielt overveldende å tenke på verden som et helt system – hvor atmosfære, hav, land og liv støter sammen og elegant omformer energi, vann og utallige elementer, skaper nye, vakre strukturer og nettverk med utrolig mangfold uten at noe går til spille, alt sammen drevet av sollyset. Jeg føler en dyp tilhørighet til biosfæren som helhet, selv om vi som enkeltmennesker bare utgjør en ørliten del av den – midlertidige sammensetninger av lånte atomer og energi, med liv som i geologisk målestokk bare varer et kort øyeblikk. Nesten alle kan kjenne et blaff av denne kjærligheten – denne dype tilknytningen til livet som omgir oss. Noen føler den når de går gjennom en stille skog som yrer av liv, når de betrakter en hvalflokk som beveger seg langs kysten, eller når de plasker i et tidevannsbasseng med ungene og utforsker livet mellom fjæresteinene. Livet taler liksom til oss og minner oss om det dype slektskapet vi har til resten av skaperverket.

En annen inspirasjonskilde er de fantastiske menneskene vi møter i løpet av livet. Jeg har vært så heldig å treffe mange inspirerende mennesker fra forskjellige områder av livet: forskere, forfattere, åndelige ledere, næringslivstopper, teknologigiganter osv. De viktigste menneskene i livet er imidlertid vanligvis ikke berømtheter, men de vennlige, milde, sterke sjelene som trekker deg opp når du er langt nede. Nylig traff jeg et flott menneske, en som viste meg vennlighet da jeg trengte oppmuntring, og som ikke krevde noe til gjengjeld. Et modig, rettferdig og vennlig menneske som på tross av alvorlige helseproblemer strakte ut en hånd til meg, selv om vi knapt kjente hverandre.

Vanligvis virker universet ubarmhjertig eller upålitelig, men av og til – selv om det kanskje bare er en sjelden gang – viser det deg noe eller noen som er forbløffende. Og det kan gi deg troen tilbake. Hemmeligheten er å la det skje, og å være oppmerksom når det inntreffer. Jeg har kommet frem til at det beste stedet å leve nettopp er mellom de to verdenene – mellom fortvilelsens og frustrasjonens verden som minner oss om hva vi må gjøre og hva som står på spill, og ærefryktens, undringens, håpets, inspirasjonens og kjærlighetens verden, som fyller sinnet og hjertet med ny energi og holder oss gående. Å leve mellom de to verdenene kan være vondt og vanskelig. Av og til er det fristende å la seg falle inn i én av disse verdenene, i stedet for å stå med en fot i begge.

Det ville være så lett å hengi seg til en verden av fortvilelse og frustrasjon, legge verden for hat og vende ryggen til den. Så tilfredsstillende det ville være å gi etter for den fristelsen! Men det er et egoistisk valg, og det hjelper ingen. Og det er så fristende å ignorere vår tids problemer, stenge sinnet og hjertet og leve i en fantasiverden: en orgie av underholdning, shopping, rus eller andre meningsløse sysler. Mange mennesker har flyktet dit, og det er vanskelig å klandre dem. Men for meg er det beste stedet å være midt imellom: å kjenne både håpet og fortvilelsen, fryden og lidelsen i vår tid. Vi trenger begge til å drive oss fremover, lede oss og holde oss på rett vei.

Det er som om vi trenger tyngdekraften fra begge verdener for å holde oss på rett vei, på en god og rettskaffen vei. Uten tyngdekraften fra begge verdener ville vil styrte inn i én av dem, eller simpelthen miste retningen og bli kastet ut i universet på egenhånd, uten å støte på noe, uten å hjelpe noen. Vi vet ikke alltid hva som ligger foran oss. Av og til kan vi ikke se eller kjenne den fryden vi så inderlig trenger eller ønsker oss. Men den er der ute, et eller annet sted, og den trekker oss til seg.

Gandhi sa en gang: «Alt som eksisterer er mulig.» Og med muligheten begynner håpet. Og med håp kan vi forandre verden. Nå tror jeg på det igjen. Lenge gjorde jeg ikke det. Og jeg oppdager at jeg er på en reise, ofte vond, og noen ganger ensom, i rommet mellom to verdener. Men det fungerer. Og kanskje, kanskje, møter jeg deg der.
*
Denne artikkelen er gratis å lese. Hvis du vil ha flere slike saker, kan du bidra ved å støtte oss økonomisk.
Vipps til 71085.
Gi et beløp til konto 6039.08.22084.
Eller fast sum som støtteabonnent her

SLUTT