Bokspesial

Et liv ute

Elise Theoline og Andreas Skagøy solgte leiligheten og forlot jobb og studier i jakten på noe større enn seg selv.

DATO: 13.12.2015 / TEKST OG FOTO: Andreas og Elise Theoline Skagøy

Natten ligger tung over dalen, nordlyset skjærer ut en sti gjennom mørket. Gjennom døgnets tidlige timer flammer det over himmelen i selskap med månen og stjernene. Det drøyer, i mørketiden er natten lang.
Men så, langsomt langsomt åpner vinterdagen sitt arktiske øye. Søvnige, tunge øyelokk løftes sakte, mens den gryende dagen avdekker en vakker regnbuehinne. Himmelen bærer snart sjatteringer fra isblått til svak lilla. Lyse, gråhvite striper av skyer bryter flata her og der. Det ene rommet i koia lysner litt opp i lyset som trenger inn gjennom glassruta fra verden utenfor. En verden hvor november snart blir desember, og vinteren for lengst har kommandert høsten til å gi fra seg stafettpinnen. Rolige, lange morgener er vandringsfolkets privilegium, selv i korte mørketidsdager. Langviseren tar et ubestemt antall sprang over urskiven før skiskoene snøres og jakka tas på. Fem korte skritt tar meg utenfor den tydelig hjemmesnekra ytterdøra og tilbake til livet under snøtunge furugreiner og en vidstrakt himmel. Det gjelder å komme seg ut i de korte lystimene, nå i mørketida.

Jeg går alene. Eller alene..? Tre av mine venner er med, altså er vi fire; trekoppen, kaffeposen, svartkjelen og jeg.
Korte skritt i ulendt terreng. Først langs bredden av det islagte vannet. Deretter opp noen få høydemeter og videre innover skogen. Snøen strekker seg til midt opp på leggene der jeg bukker varsomt for å unngå at små snøras fra tunge, hvitdekte furugreiner skal få en mulighet til å treffe meg. Skritt følger skritt. Ensomt. Stille. En skogsmann på vandring. Ikke særlig langt, men langt nok til å se noe nytt. Ikke spesielt sliten, men andpusten nok til å fortjene en rast. Ikke så tankefull, men drømmende nok til å forsvinne en stund, med blikket festet på en skogkledd horisont bak det store vannet et sted. Der hvor menneskene sier kiitos i stedet for takk, og vet å verdsette sikrogn, lake og annet snadder som vi her i landet helst legger igjen på isen med et snev av kald forakt.

En tid går før en passe lysning dukker opp i sidesynet. Høyreiste trestammer har veket til side og gitt rom for et passende sted å fyre bål. Ved, småkvist og kubber ligger spredd rundt om som en velkomstgave fra urskogen selv. Her setter jeg meg. Legger fra meg sekken. Urskogen har en syklus på 500 år, så man plukker bare nedfallsved, av respekt for tiden. Jeg tar meg god tid. Never, små kvister, større. En nøye planlagt haug, mitt lille bidrag til arkitekturen. Mitt eneste. Tenner fyrstikken, og lar flammene varsomt berøre stabelen jeg har laftet opp med kjærlighet og mild hånd. Setter meg tilbake, ser det tar fyr. Et nær hellig øyeblikk for en skogsmann. Snart finner jeg den bulkete svartkjelen og fyller den med snø. Bålet som har vokst seg større, slynger seg om min sotdekte kamerat, mens den smelter innholdet. Imens lar jeg blikket vandre mellom flammenes altoppslukende intensitet, og landskapets monotone skjønnhet.

Løfter av kjelen. Løfter av lokket og heller i kaffe. Kjenner lukten som følger den pågående ekstraksjonen. Et kjemisk vidunder en Nobelpris verdig!
 Så følger stillheten. I et øyeblikk går verden «molto andante», uten å foreta seg noen større anstrengelse. Varmen får kaffen på kok, og kjelen gir et kort, frådende støt ut tuten. Kaffen løftes av med rolig hånd, før den heves til skjenking.

Trekoppen, godt brukt gjennom sitt korte liv, lar seg villig fylle til kanten. Treverket gir snart slipp på kulden, og finner sin rett i sin gjerning. Det drikkes først i korte sup, så i lange drag, ettersom kaffen ikke er så skåldende varm lengre.

To kopper. Tre. Det har blitt mørkt mens jeg har sittet her, nesten alene.
 Mørkt og kaldere, jeg tar frem skinnlua fra sekken og nyter den luksusen det er å være varm i førjulskulda. Til slutt er det over. Bålet dør sakte ut som en følge av at jeg ikke lengre holder det i live. Tilbake står snart atter kulden. Tyner ut noen siste minutter før jeg reiser meg. Rister snø av bukse og liggeunderlag, pakker det lille jeg har med og tråkker tilbake i fotavtrykk som har rukket å bli en drøy time gamle. Men skrittene er annerledes nå. Mer forsiktige, avslappede. Mørket har kommet, roen er påtagelig og livskvaliteten løftet noen hakk høyere.
Månen dukker opp og minsker savnet etter sola som snart skal komme igjen. Om litt synes konturene av koia mellom trærne. Siste steg tas langs en tømmervegg som glitrer av frost i månelyset.
Et øyeblikk av hverdags-friluftsliv. Kort men livgivende, nært, men forfriskende. En pause.
 En slags frelse for min egen rastløshet.

SLUTT