Nybyggeren

Et liv i skogen

Født i en stue i skogen, død i en bekk. I mesteparten av livet bodde Harald Grande (1927-2017) i enkle skogshytter.

DATO: 12.05.2017 / AV: Simen Tveitereid / Foto & video: Helene Sommer

Noen mennesker lever helt annerledes liv. Kanskje et liv med vesentlige mangler, men ikke dermed sagt uten gleder. Ofte et liv utenfor samfunnets normer, uten de materielle goder vi anser at et menneske i vår tid bør ha. Som et hus med vann og strøm, lys og varme, et kjøkken, et soverom.
Eller en trygg barndom.  
Harald Olav Grande ble født i en skogsstue i Namdalen i 1927. Han hadde fire søsken. Faren var skogsarbeider, da han ble psykisk syk og havnet på sykehus, måtte familien få hjelp av fattigkassa. Moren solgte eiendeler for å holde liv i barna. Etter hvert måtte hun sende ungene fra seg, til forskjellige hjem. Harald havnet et sted der han ble slått, før han kom til en gård der livet besto av hardt arbeid.
Som 19-åring ble han kalt inn til førstegangstjeneste, der han ble endel av Tysklandsbrigaden.
"Det var der det begynte. De hadde ikke klor, fikk ikke vann. Drakk øl i steden", sier han i filmen "Nybyggeren" (se filmen lenger ned).  
Etter krigen hadde Grande strøjobber i Oslo, uten et sted å bo. Det var boligmangel i byen, barnefamilier og gifte par kom først i køen. Harald Grande trivdes ikke på pensjonat og bestemte seg for å bo ute i marka. Han var oppvokst i villmarka og likte seg i skogen.  
Han bodde først i en ledig koie, senere bygde han seg en egen hytte. 16 kvadratmeter under en fjellhylle i Grefsenåsen, av restematerialer han fant og bar opp på ryggen, i skjul om natta.
Han fikk jobb ved Akers mekaniske verksted, men ettersom han led av klaustrofobi og angst likte han ikke å ta trikk. Han gikk derfor hver dag frem og tilbake til arbeidet. Det var 12 kilometer hver vei.
Etter et fylleslagsmål blant uteliggere i skogen nyttårsaften 1963 bestemte Oslo kommune at hyttene skulle brennes. Det var jo ikke lov å bo på den måten. Men Harald Grandes hytte lå så godt skjult at den ikke ble funnet.
Han ble boende der i over 30 år. 

Skogoppsynsmannen i Lillomarka fikk tips om hytta. En dag på slutten av 70-tallet klarte Håvard Pedersen å spore seg fram til den. Han fant Grande liggende på senga, der han leste Norges Lover. Han hadde arvet en hytte i Namdalen og ville sette seg inn i jussen. Oppsynsmannen bestemt seg der og da for å frede hytta i Grefsenåsen, den står der fortsatt og et skilt forteller om "Haralds bolig" som ble kulturminne i 2010.  
I 1984 overtok Harald Grande hytta på Grytøya i Namdalen. Den lå avsides til i skogen, flere kilometer unna folk. Men ved å følge jernbanelinja var det kun to kilometer å gå til butikken. Hytta var i så dårlig stand at Harald bygde et eget lite hus. Dårlig isolert, men med peis. Først i fjor fikk han strøm lagt inn. Men vann måtte han hente i dunker. For fem måneder siden ble han intervjuet av Namdalsavisa i sitt hjem.  
- Livet er best ute, sa Grande, ifølge journalisten.
- Jeg liker å være for meg selv, og jeg liker å være nær naturen. Uten den hadde jeg ikke vært i live, sa Grande.
Han mente at han hadde hatt "et godt og friskt liv". Kunne aldri huske å hatt feber eller vært syk, tross kalde vintre i dårlige hus. Jeg har gått mye, var hans egen forklaring på god helse. Han sa at han av og til lengtet tilbake til hytta i Oslo, selv om den var uten ovn, hadde presenning som taktekke og kjøkken ute.
- På mange måter hadde jeg det nesten bedre innunder fjellskrenten enn slik jeg har det i dag, sa han.

Men i filmen "Nybyggeren" sier han at det eneste gode minnet fra livet i hytta var friheten.
"Jeg var fri og frank oppe i skauen. Også vet du våren, når lauvet begynner å sprette, det er toppen, det. Folk flest skjønner det ikke".
Han snakker om at indianere tekker hus med lauv, og at eskimoer graver i snø.  Han sier at vi måler slike folk med feil standarder.
"Det at dem skal ha fine hus, og ta av seg skoa når du går inn. Det er ikke noe levestandard,  egentlig. Det er bare tøv. Det er bedre med et jordgolv, så du kan ta med deg støvla inn".

Harald Grande ble funnet død i en bekk like ved huset sitt på Grytøya i Namdalen, i påsken i år. Han var da i sitt 90. år. 
Han ble gravlagt 3. mai, 31 mennesker var tilstede i Skage kirke. En av dem var kunstner Helene Sommer, som lagde filmen "Nybyggeren" om Grandes liv. I minneordet sa hun: Din historie er en viktig påminnelse om menneskets likeverd uavhengig av samfunnets normer.
Oppå kisten lå villblomster plukket rundt hytta hans i Grefsenåsen.

Det var Frøydis Hauge som hadde plukket dem. Som 15-åring på Kjelsås gikk hun en høstdag tur i skogen med hunden, traff Harald og begynte å snakke med ham. De ble venner livet ut.
Frøydis Hauge lot Harald komme hjem til familien sin og få seg et bad og mat. De siste 25 årene av sitt liv feiret Harald Grande jul i et varmt hus, hos Hauges familie i Oslo.  
- Mange har fordommer mot slike mennesker. De tror de er urenslige, er psykisk syke - og at det er noe galt med dem. Da kommer redselen inn. Men de som fikk møte Harald forsto raskt at han var et intelligent og normalt menneske, sa Frøydis Hauge til Namdalsavisa.
Hun beskrev ham som en bestefar for sine egne barn, en "snill, sjenerøs, tjenestevillig, intelligent og kunnskapsrik" mann. Hun mener at Harald Grande følte seg privilegert, selv om han helt til de siste årene av sitt liv slet med angst.
- Han hadde ikke de utgiftene og bekymringene vi andre har - og det tok vekk mye av stresset vi også opplever. Slik hadde ikke Harald det.  
simen@harvest.as

Du har lest en gratis artikkel på Harvest. Hvis du vil ha flere, kan du bidra ved å støtte oss økonomisk. 
Vipps til 71085.
Gi et beløp til konto 6039.08.22084. 
Eller en fast sum som støtteabonnent her.

SLUTT