Kommentar

En pinne for lavlandet

For den som ikke elsker skisporten og vinterfjellet er det lett å føle seg som en del av dette landets pariakaste fra desember til april.

DATO: 16.03.2017 / AV: Torbjørn Ekelund

Det er vinter og ferie og jeg står på et svaberg ved kysten. Jeg befinner meg 3 m.o.h., førti mil og tusen høydemeter unna nesten alle jeg kjenner. 
De er på fjellet. Via sosiale medier har jeg full oversikt over hva de driver med. De gjør det samme hver dag. Går på ski og forteller om hvor herlig det er.

Jeg er en nordmann som ikke elsker vinteren. Det koster meg like mye å innrømme det som det koster en punkeaksjonist med binders i ørene å innrømme at hans favorittrett er rømmegrøten til bestemor.
Jeg har ingen problemer med å forstå at folk elsker vinterfjellet, for det er blant de vakreste landskap som finnes. Jeg har heller ingen problemer med å forstå at de liker å gå på ski. Det jeg har problemer med å forstå, er det aldri opphørende behovet for å fortelle om det. Det finnes ingen annen forklaring på dette behovet enn at menneskene som er på fjellet om vinteren føler at de i akkurat denne situasjonen innfrir et nasjonalt krav i så stor grad at de simpelthen må informere om det, sånn at det ikke skal gå fullstendig upåaktet hen.
De er friluftslivets glamourmodeller. De vet at de ikke trenger å si så mye fornuftig, verken om fjellet eller skiene, det holder at de viser seg fram med det rette utstyret i de rette omgivelsene.
Da tenker de: Nå er jeg det perfekte mennesket, en som gjør alt riktig, en bærer av verdier, en person å misunne, en landsfader, for fanden, eller en landsmoder.

Statusoppdateringene på Facebook minner om de som legges ut på 17. mai og på julaften og hvor folk skriver: ”I dag er det 17. mai!”, eller ”I dag er det julaften!”, som om de frykter at det finnes noen der ute som ikke allerede vet dette.
Av måten skientusiastene formulerer seg på, framgår det at deres selvtillit er enorm i spørsmålet om de har valgt riktig eller ikke. De argumenterer ikke en gang for at vinterfjellet er det beste stedet å være, de forklarer ikke hvorfor de opplever det sånn, de bare legger ut en selfie med skjev horisont og deres eget, gigantiske hjelmhode i forgrunnen, eller et bilde av langrennskiene i sporet, uskarpt og undereksponert, og de skriver:

Pudder!
Trenger jeg å si mer?
46 k på trikkeskinner i dag!
Aaaaahhhh!
Jentegjengen er samlet!
Gutta er endelig på plass!

Ville man gjort det samme hvis man var på nordisk mesterskap i judo, eller på slektstreff på Sørlandet? Legger italienere ut Facebookposter der det står: Er på tiramisu-festivalen i Genova - trenger jeg å si mer? Finnes det noe annet land i verden hvor innbyggerne opptrer sånn? 

Jeg liker sjøen om vinteren. Det knapt en levende sjel her nede. Enkelte ganger kan jeg høre en fisker romstere med sine garn og teiner nede på brygga, eller jeg ser en enslig kajakkpadler manøvrere mellom isflakene, men stort sett minner landskapet om en teaterscene hvor det nettopp har blitt oppført et stykke til fullstatt sal, men der lysene nå er slukket og salen er forlatt og applausen bare er et fjernt ekko.
Svaberget jeg står på gløder i den lave kveldssola. Det ser varmt ut, men er det ikke. Om sommeren er det dekket av badegjester, solbrune mennesker som halvsover på mintgrønne håndklær under himmelen. Nå er det ingen her, bare meg, noen sorte ender og to gråhegrer som sitter på den nærmeste holmen, urørlige som steinstatuer.

Jeg kan ikke komme på noen annen fritidsaktivitet, idrett eller hobby med utøvere som er så selvsikre i forhold til sine egne preferanser. Skiløpere i vinterfjellet vet at de gjør det rette og at hele nasjonen bifaller deres valg.
Det er denne kulturen vi er født inn i. Den ble unnfanget av polarheltene og siden har den grodd fast i dette landets nervesystem, en kompromissløs forestilling om hvem nordmannen er og hva han må gjøre for å foredle sin sjel, en urokkelig tro på at skisporten trumfer alt annet.
I dette, i verdensmålestokk relativt snevre idealet, ligger det selvsagt også en viss mulighet for at folk faller utenfor. De er som masaien i Kenya som lider av soleksem, eller som en av karakterene i Lars Saabye Christensens roman Halvbroren, han som vokser opp på øya Røst i Nord-Norge tidlig på 1900-tallet, men som bli så lett sjøsyk. Alle menn ror fiske på Røst, sønnene lærer av sine fedre, generasjon følger generasjon, og det er utenkelig at det skulle vært annerledes. Den unge gutten sitter på den bakerste tofta i båten, faren ror, og hver gang de runder den ytterste odden og får storhavet og bølgene rett i mot, da spyr gutten til han ikke lenger klarer å sitte oppreist. Faren snur båten og ror tilbake, mørk og taus og dyster, og alle, inkludert den sjøsyke gutten, vet at sviket mot fedrearven og kulturen og hele Røst er totalt.

Jeg går ut på en odde der tjelden pleier å bygge reir. Tjelden er en trekkfugl, den har ennå ikke kommet tilbake fra sitt vinteropphold i sydligere strøk. Den elsker heller ikke vinteren.
Jeg kan se fordypningen etter fjorårets reir i en gresskledt sprekk i svaberget. Tjelden ankommer i februar og flyr sørover igjen allerede i juli, og sånn sett er den utstyrt med en rytme som avviker fra de fleste andre trekkfuglers.
Når tjelden velger plassen der den skal bygge reiret sitt, er skjærgården stille og folketom. På dette tidspunktet tar alle nordmenn en pinne i Hemsedal, og tjelden oppfatter at den kan bygge reiret hvor som helst, fordi hele landskapet virker så fredelig og uforstyrret. Den bygger reiret på den lille odden der jeg nå står, men den legger ikke merke til alle småbryggene og de oransje bøyene som dupper i vannskorpa, eller den legger merke til dem, men den sliter med å huske hvorfor de er der.
Tjelden legger sine egg og begynner å ruge på dem. Så kommer menneskene, for nå er det vår, nå er de ferdige med pinnene i Hemsedal, de har kommet ned fra vinterfjellet og skal sette ut sine båter, og plutselig er den lille odden full av latter og trafikk og musikk og folk i selvlysende redningsvester.
Tjelden får panikk, den tripper fram og tilbake mens den piper og skriker med sitt rødoransje nebb, den prøver å lokke menneskene vekk fra eggene, men de er for mange, de er overalt, og reiret ligger midt på stien der de går.

Da Nansen & co formulerte det norske idealet om høyfjell og ski og usvikelig viljestyrke, var det et ideal som først og fremst kunne innfris av folk som tilhørte den priviligerte overklassen. Hvis du satt nede på Vaterland i Oslo og tygget på en bedervet pølsesnabb er det lite trolig at du drømte om å krysse Grønland på ski. Antakelig drømte du bare om en pølsesnabb som ikke var bedervet.
Og sånn er det fortsatt. Tall fra SSB (2005) viser at bare to av ti nordmenn drar på påskeferie, og som alltid er det de med høyest inntekt som drar. Det betyr at den store majoritet er hjemme. Også disse har vel fri fra jobben i påskens helligdager, men du legger ikke ut bilder på Facebook hvis det du gjør er å rydde i garasjen.

Ikke alle vet at Henrik Ibsen også var en Nansen-type, og det er vanskelig å forestille seg at den tettvokste og nærsynte dramatikeren skulle være en foregangsfigur også på dette området. Han er jo ellers en skikkelse det er lettere å se for seg i Stortingsgata i Oslo, på promedade med dress og hatt og klokkekjede. I diktet ”På viddene” (1860) dukker begrepet ”friluftsliv” for første gang opp i det norske språk, og alle vet hvor hyppig har blitt brukt siden.

Mit lavlandsliv har jeg levet ud;
her oppe på vidden er frihed og Gud,
der nede famler de andre.

Kanskje er det smålig å kritisere sine medmennesker på denne måten og å hisse seg opp fordi folk er glade når de går på ski og er på fjellet. Men av og til er det deilig å være smålig, og noen ganger er det verdt å minne om at det også finnes andre slags mennesker i dette landet enn dem som frakter gamle stabbur ned fra Gudbrandsdalen og plasserer dem i hagen sin hjemme i Oslo. Det finnes folk i dette landet som driver med aktiviteter som aldri har hatt en Nansen eller Amundsen som kunne meisle deres fortreffelighet inn i stein og dermed sikre deres status for de neste tusen generasjoner. Det er vel dem jeg snakker på vegne av. Jeg er påskeferiens Sigvart Dagsland. En stemme for de stemmeløse.

Under Lillehammer-OL i 1994 dro jeg til Lanzarote sammen med to kamerater. Vi var studenter, og siden alle nordmenn var på Lillehammer med ansiktsmaling og kubjeller, var flybillettene latterlig billige, og dermed føltes det som en riktig ting å gjøre. En kveld på en bar ble vi sittende med en norsk mann på sidebordet, og den norske mannen satt sammen med en spansk kvinne som han åpenbart prøvde å sjekke opp. Han sa:

Have you heard of Bjørn Dæhlie?
Have you heard of Thomas Alsgaard?
Have you heard of Lasse Kjus?

Den spanske kvinnen smilte usikkert. Hun flakket med blikket og svarte nølende at det hadde hun ikke.
Nordmannen fortsatte. Han ga seg ikke, han duret i vei og spurte om hun hadde hørt om Kjetil Andre Aamot, Stine Lise Hattestad, Fred Børre Lundberg, Trude Dybendal.
Han fikk ingen respons fra den spanske kvinnen, og da han nevnte Sture Sivertsen i et siste, desperat forsøk på å oppnå kontakt, tror jeg han, til tross for sin foruroligende lave selvinnsikt, skjønte at løpet var kjørt.
Det var uutholdelig å overvære denne seansen, og med mindre den spanske kvinnen var kraftig underærnert på kjærlighet gikk nordmannen alene til sengs denne kvelden. Men som Nansen aldri ble lei av å påpeke: Motstand adler sinnet og en god nordmann gir seg aldri, så den påfølgende kvelden var han sikkert tilbake i den samme baren for å promotere norske skiløpere med uforminsket styrke, fordi det ikke på noe tidspunkt hadde slått ham at han skulle behøve å foreta se noe annet enn dette i livet: å fortelle folk fra andre land at han tilhører en nasjon der alle er kjempegode til å gå på ski.

*

Denne artikkelen er gratis å lese. Hvis du vil ha flere slike saker, kan du bidra ved å støtte oss økonomisk. Vipps til 71085. Gi et beløp til konto 6039.08.22084. Eller en fast sum som støtteabonnent her. 

SLUTT