Naturen svikter aldri

En hilsen av kjærlighet

I treårsalderen la Petter Nicolai seg til en vane. Han sa ”hei” til furuene når vi nådde rasteplassen ved vannet og ”ha det” til bekken når vi brøt opp.

DATO: 07.12.2014 / AV: Arne Johan Vetlesen / FOTO: Bård Løken

Jeg hørte en lyd, det må ha vært fra en av furuene ned mot vannet. Var det svartspetten? Jeg står helt stille. Ingen ny lyd fra den kanten. Men det er noe i luften, bak trærne. Ingen flere lyder der jeg trodde det var en småfugl. Det kan ha vært hegren jeg så for to år siden. Nå er rislingen fra bekken eneste lyd. Men så, et lite knekk, trolig en sneskavl langs kanten som ga etter og falt ned i vannet. Vekslingen fra vinter gjennom vår mot sommer. Litt senere i år enn i fjor og i forfjor. Alltid er det de samme partiene som blir snøfrie først, uansett hvor lang vinteren har vært og når vårsolen begynte å gjøre seg gjeldende. Nå ser jeg at den spjærede grana ikke har klart å holde seg oppreist en vinter til; nå er den splittet i to fra roten av, og den ene halvparten krysser stien slik at jeg må skritte over den. Stedet er det samme, men hver vinter etterlater egne spor.

Jeg krysser bekken litt ovenfor der grana har lagt seg. Den kommer til å bli liggende. Hvordan vil den se ut om ti år? Antakelig vil den gå mer og mer i ett med blåbærlyngen, gresset, jorda. Om noen tiår vil man knapt kunne se at den har falt over stien, og bare de som husker hvor den sto, vil kunne skjenke dens eksistens en tanke. Fra jord til jord, fra vekst til fall. I mange år struttende, høyreist, et landemerke i terrenget. Etter spjæringen vil det fra år til år være stadig færre tegn på at dette treet sto her. Nye vil komme opp, kanskje til forveksling likt det som nå langsomt går i ett med bakken. Furuer har alltid slått meg som distinkte individer, granene derimot som en masse, rett opp og ned, uten den kronen som de flotteste furuene kan skilte med.

Om jeg er heldig, får jeg se fiskeørnen når jeg kommer hit. Jeg kan komme her ukentlig i et helt år uten å se den en eneste gang. Eller se den tre ganger i løpet av en måned. Hver gang er en ren gave.

Det var da yngstemann Petter Nicolai var i treårsalderen at jeg la merke til vanen han hadde lagt seg til med å si ”hei” til furuene når vi nådde rasteplassen ved vannet og ”ha det” til bekken når vi brøt opp. Hvor har han det fra, tenkte jeg, men jeg spurte aldri, lot ham bare gjøre det. Men så, et par år senere, sluttet han: aldri mer ”hei” og ”ha det” til trærne og bekken. Bare til andre tobente vi slumpet til å møte på stien.

Et like viktig spørsmål som hvorfor han sluttet, er hvorfor han begynte, uten oppfordringer. Han fant vel hilsingen naturlig. Og hvorfor ikke? Hvorfor ikke si ”hei” til furua ved stien, akkurat som til mannen vi møter der? Hvorfor hilse på den ene skapningen, men ikke den andre? Uansett hvordan vi, på vegne av kulturen vi tilhører, måtte begrunne forskjellen, er det tydeligvis slik at forskjellen ikke er naturlig i betydningen praktiseres spontant av små barn. Mens vi er små, er vi åpne for alle de rare formene for liv som vi oppdager på vår vei; de fortjener alle nærmere undersøkelse, samt å bli hilst på når vi møter dem. Når barn slutter å hilse naturen, er det et resultat av en kulturell avlæring. Det de tar til seg og innretter seg etter, er det de ser hos voksne med autoritet til å vise hvordan ting skal gjøres.

Det har eksistert mange kulturer der voksne så vel som barn betrakter alt som lever i naturen som verdig å bli hilst på, altså som noe som avkrever en type respekt. Naturfolk opplever at alt i omgivelsene har sjel eller ånd (panteisme). Opplevelsen av ærefrykt basert på menneskets samhørighet med alt levende uttrykkes i ritualer omkring ofring og tilbedelse. Sjamaner formidler mellom menneskenes behov og naturens krefter. Det gjelder å unngå å utfordre de åndelige kreftene som bor i naturen. For hvis mennesket overser disse, dreper dyr de ikke bør drepe eller hugger ned trærne, så vil det kunne gå ille med dem; de har satt seg opp mot, gjort seg til herrer over, krefter menneskene er underlagt og må føye seg etter. I naturen har alle arter sin plass, og ingen art må søke en makt over andre som forstyrrer balansen i den store helheten.

I dag blir slike forestillinger ofte sett på som overtro og primitiv naturreligion. Vi har tatt syvmilsskritt bort fra en slik tankegang og handlemåte overfor mangfoldet av liv og arter. Vi begrenser hilsingen til vår egen art, ut fra en tanke om overlegenhet i intelligens og i tråd med den eksklusive moralske og rettslige status vi har innvilget oss selv. Resten er historien om hvordan vi i løpet av noen århundrer, et øyeblikk i det store bildet, har handlet på denne vår selverklærte overlegenhet overfor alt annet på kloden, og omgjort alt på vår vei til midler for våre formål og til ressurser for våre prosjekter − ingen over, ingen ved siden.

For barnet er forskjellen mellom mennesket og andre levende arter slett ikke så opplagt og så overordnet alle andre forskjeller. At bare vi tobente skal ha verdi i seg selv, ikke naturen forøvrig med alle dens vesener som springer, kryper, svømmer, surrer og flyr, virker rart, ja unaturlig for treåringen i skogen, enten han møter treet og bekken i Nordmarka eller i Amazonas. Alt vi har vunnet på veien fra såkalt ”primitiv” naturreligion og frem til vårt høyteknologiske samfunn, er kjent og repetert til gagns, og vi skal ikke underkjenne velstanden det har gitt oss. Samtidig er det en utvikling som har gjort oss i stand til å ødelegge ikke bare naturen og et utall ikke-menneskelige arter på jorda, men også oss selv som følge av denne ødeleggelsen hvis vi ikke stopper den i tide – noe lite tyder på. Som samfunn og kultur har vi oppnådd mye, og samtidig langt på vei tapt noe umistelig: en livslang kjærlighet overfor alle de former for liv vi deler eksistensen på kloden med.

SLUTT