Kunst og nasjonalromantikk

Elg i solnedgang

Et berømt naturmotiv, elsket og hatet, kunst for noen, kitsch for andre. Hvor stammer det fra? Hva forsøker det å formidle?

DATO: 04.05.2017 / AV: Torbjørn Ekelund

En elg på en myr ved et tjern. Stille vann. Trær som speiler seg i vannet. Lys himmel, og i bakgrunnen, et fjell.
Til sammen utgjør disse elementene et av de mest kjente motivene i den folkelige, norske kunsthistorien. Enkelt og en anelse forslitt, men like fullt en del av de fleste nordmenns estetiske oppdragelse, på den ene eller andre måten.

Motivet har fått navnet ”Elg i solnedgang”. Det er et navn som bare delvis yter det rettferdighet, og mot slutten av denne artikkelen skal vi forklare hvorfor. Det er også et motiv som mange humrer av, som brukes som en sjangerbetegnelse på alle kunstneriske uttrykk vi opplever som dårlige, som visuelt og estetisk forflatende, som thrash. Også her fins det en annen side av saken, den slår tilbake på alle som flirer av elg i solnedgang-motivet, og kan stå som et bevis på at vi alle er mer trashy enn vi liker å tro. Også dette kommer vi tilbake til mot slutten av artikkelen.

Først må vi finne ut mer om motivet, og til det har vi fått bistand fra Ellen Johanne Lerberg, seniorkurator på Nasjonalmuseet. Vi har mange spørsmål: Hvem har malt det, og når? Hvorfor en elg? Hvordan føyer dette motivet seg inn i norsk kunsthistorie? Hvor har det hentet inspirasjon fra?
Vi har satt oss på en kafé ikke langt fra Nasjonalmuseet. Vi er fullt klar over at elg i solnedgang-motivet ikke er kunst i ordets rette betydning, og at det derfor faller litt utenfor Lerbergs ansvarsområde. Men motivet er en del av nordmenns estetiske oppdragelse, og slik sett interesserer det henne, forteller hun. Dessuten er hun av elgjegerslekt fra Nannestad, og dermed har hun en dobbel grunn til være nysgjerrig på historien om elgen på myra.
- Vi kjenner ikke opphavet til det aller første elg i solnedgang-bildet, forklarer Lerberg. 
- Det var bare noe som dukka opp, antakelig rundt forrige århundreskifte. På det tidspunktet hadde oljetrykket blitt oppfunnet. Det ga muligheten til å mangfoldiggjøre kunstverk i farger, og på den måten kunne de gjøres tilgjengelig for alle. Kunstmarkedet eksploderte, folk gikk rundt og solgte på dørene, de hadde en rull under armen, banket på, viste fram ulike eksempler på hvilke motiver de solgte, og tok opp bestillinger med eller uten ramme. Kunstselgerne ville selge, derfor valgte de motiver som de visste ville appellere til så mange som mulig. Visse kunstere tilpasset seg disse kommersielle strategiene, de laget det som ssiden har blitt kalt "rammemakerkunst", masseprodusert kunst som du ikke måtte gå i gallerier for å kjøpe, men som ble solgt direkte fra rammemakerne. Naturbilder var det foretrukne. Blomsterbilder. Lekende barn. En setervang med beitende hester. Og elg i solnedgang. 

- Hva kan du si om motivet, sånn umiddelbart?
Det har det til felles med andre såkalte kitsch-motiver fra den samme perioden at alle tenkelige elementer som ble oppfattet som harmoniske og vakre, er puttet inn i bildet. Det har disse kitsch-bildene faktisk til felles med noen av de viktigste kunstverkene fra 1800-tallet. Ta Tiedemand og Gudes ”Brudeferd i Hardanger”, for eksempel. Der er det bunader og stavkirke og fjell og fjord – det er en slags instant version av Norge.
- Som om det var malt på oppdrag fra innenriksministeriet?
- Ja, nettopp. ”Brudeferd i Hardanger” ble malt i den epoken i kunsthistorien som kalles nasjonalromantikken, og et av kunstnernes viktigste anliggender var å etablere en forståelse for hva som var det norske og å skape stolhet for dette. Her sto naturen selvsagt i en særstilling, forklarer Ellen Johanne Lereng.
- Vi vet ikke hvem som først malte elg i solnedgang, men det var neppe en kjent kunster. Jeg vil kalle det en slags idealisert realisme. Det er en forskjønnende fremstilling av virkeligheten. Det setter på ingen måte tankene i sving. På den tiden det ble populært, var det mange som flyttet inn til byene. De mistet primærkontakten med naturen, og følte kanskje at de beholdt litt av den når de hadde bildet av elgen i stua. Det er et konservativt bilde. Partipolitisk går det rett hjem i Senterpartiet.
- Det er jo fint?
- Ja. Det er fint. Det er ikke noe galt med det, men det er kitsch, masseprodusert allemannseie. Man kjenner seg lett igjen og det er ingen barrierer som hindrer deg i å komme inn i verket. Elg i solnedgang sier mye om oss mennesker. Vi vil gjerne være veldig kompliserte, men egentlig er vi noen enkle sjeler.
- Kunne du levd med en elg i solnedgang over sofaen?
- Absolutt. Men det er nok først og fremst fordi jeg er elgjeger. Dessuten vokste jeg opp med motivet hos mormor og morfar i Nannestad.

På 1800-tallet begynte kunstere og forfattere å reise rundt i Norge, for å se landet med egne øyne og beskrive det norske i både ord og bilder. Forfatteren Aasmund Olavsson Vinje skrev Ferdaminne fra sumaren 1860, og maleren I. C. Dahl la ut på en fottur fra Oslo til Bergen. Det var riktignok noen tiår tidligere, i 1826, men motivasjonen var den samme: Han ville bli kjent med det norske landskapet i alle dets avskygninger og han ville vise det fram gjennom sine malerier.
Ellen Johanne Lereng forteller at I. C. Dahl, som regnes som vår fremste landskapsmaler fra denne epoken, la i vei med sine skissebøker under armen, og at en stor del av hans kunsteriske produksjon har sitt opphav i denne fotturen.
- Han gjorde mange stopp på turen. Da gjorde han små, malte studier av landskapet, og det kunne han fordi det på dette tidspunktet var blitt mulig å kjøpe maling på tuber. Tidligere måtte du lage malingen selv og bære den med deg i svineblærer. I. C. Dahl hadde et skrin med maling og pensler, og ark som han plasserte i lokket på skrinet. Hvis han ikke malte, tegnet han blyantskisser og skrev på hvilke farger de ulike elementene skulle ha, mørk grønn, lys grå og så videre – og hva som skulle være hvor.

I.C. Dahls best berømte maleri heter ”Bjerk i storm”. Det viser en ... bjørk i storm, verken mer eller mindre. Det er utført på en måte som virker ekstremt krevende, rent teknisk, detaljert inntil det usannsynlige.
- Det er et fantastisk maleri. Det har blitt tolket som et bilde på Norge som en nasjon som riktignok lå under Sverige, men som sto opp, selv om det var storm, forklarer Lereng.
Ikke veldig subtilt, kanskje, men det er likevel ingen tvil om at ”Bjerk i storm” tilhører en helt annen kunstkategori enn "Elg i solnedgang". 

Rundt forrige århundreskifte tok både kunsten og litteraturen en ny retning. Nasjonalromantikken og naturalismen ble forlatt til fordel for en mer subjektiv og introspektiv kunst. Edvard Munch bryr seg ikke om detaljer, han bare maler i vei. Hamsun interesserer seg først og fremst for sine karakterers sjeleliv, og mindre for de samfunnsstrukturene som hans naturalistsiske forgjengere hadde vært opptatt av.
Innenfor malerkunsten trekker Ellen Johanne Lereng fram et annet eksempel på denne vendingen: Harald Sohlberg.
- Vinternatt i Rondane er en fantastisk naturskildring, men det er også noe mer, forklarer hun.
- Det er et sjelelig landskap, et dramatiskert landskap. Det første du ser er fjellene og alt det blå. Han har dandert busker og trær på hver side, sånn at han leder deg inn i bildet. Så oppdager du et kors oppe i det ene fjellet, og da har vi det gående. Dessuten er det underlig at han har malt noen stjerner, men ikke alle. En stor stjerne og noe som ligner på Karlsvogna og that's it. Hvis han var ute etter det naturalistiske, ville han malt hele stjernehimmelen, men det gjør han ikke. Hvorfor gjør han ikke det? sier Lereng.
Vi kommer ikke på noe godt svar, så hun fortsetter:
- Sohlberg hadde nok et religiøst forhold til naturen uten at han av den grunn var personlig kristen. Han har en sakral måte å fremstille naturen på, og det er veldig sjelden du ser noen mennesker i motivene hans. Ikke elg heller, for den sakens skyld.

Dermed er vi på sett og vis tilbake ved utgangspunktet. Vi finner fram macen og henter opp et bilde av det som sannsynligvis er det originale elg i solnedgang-motivet. En mann på kafeen reiser seg og stirrer på bildet mens han sier at han en gang har sett en elg i levende live. 
En elg! En elg! sier mannen.
Flott, svarer vi og snur oss mot skjermen.
- Hva er det vi ser? Kan du forklare hvordan dette maleriet er utført, rent teknisk?
Ellen Johanne Lereng stirrer i noen sekunder, så sier hun: 
- Det er høst, kanskje oktober, midt i elgens brunsttid. Personen som opprinnelig malte dette bildet må ha hatt en viss kunnskap om både komposisjon og elg. Vi ser på tre ulike versjoner som ligner hverandre til forveksling, i hvert fall ved første øyekast. Den i ramme er nok originalen, og de to malte er åpenbare kopier. På originalen står det to elger på den andre siden av tjernet. På det ene av de to kopiene mangler elgene på den andre siden av vannet, og på den andre kopien mangler fjellet i bakgrunnen. Men hvis vi holder oss til originalen: Det er en klassisk komposisjon. Horisontlinja er plassert litt under midten, fjellet i bakgrunnen er utydelig, og bildet blir mer og mer detaljert jo lenger mot oss det kommer. Vannet, som utgjør både mellomgrunn og litt av fogrunnen, leder oss videre innover i bildet, fordi det går som en skrålinje fra nederst til venstre og oppover mot høyre. Elgen er hovedmotivet, og den er plassert i forgrunnen. Det er en elgokse med mange takker. Det ser ut som den rauter, at den kommuniserer kanskje med elgene på den andre siden av tjernet? Er det en kalv og en ku som står der? I så fall uttrykker bildet kanskje en form for lengsel, et ønske om familiegjenforening? sier Lereng og bøyer seg mot skjermen for å ta en nærmere titt på de to elgene på den andre siden av annet.

- Nei, det er ikke en kalv og en ku, den ene har horn, det er en ku og en okse! Jøss, da ble det plutselig litt drama her, kanskje er det sjalusi inne i bildet? 

Innledningsvis nevnte vi to ting som vi skulle komme tilbake til mot slutten av artikkelen, og der er vi nå. Det første var at det finnes en side ved elg i solnedgang-motivet som de fleste neppe har tenkt på.
Hvis man går systematisk til verks og ser gjennom så mange Elg i solnedgang-motiver som mulig, er det en ting som stikker seg ut som påfallende: Det kan være fint vær og mindre fint vær, vår, sommer, høst og vinter, elgen er der, hornene, myra, furutrærne og fjellene i horisonten. Men det er ingen solnedgang.
Det andre vi skulle komme tilbake til, er dette:
I vår tid ler vi av motiver som elg i solnedgang, hø-hø-hø, tenk at folk hadde dem på veggen, de må ha vært noen enkle skapninger. Vi innbiller oss at vi er mer sofistikerte enn folk var for hundre år siden, men hva gjør vi når vi legger ut bilder på sosiale medier? Vi avslører at ingenting har skjedd siden forrige århundreskifte, for nesten samtlige av oss faller i elg i solnedgang-fella hver gang vi ser et motiv vi oppfatter som vakkert, og tar mobilen opp av lomma for å forevige det. Vi fotograferer de mest banale motiver og legger ut bilder av solnedganger over en lav sko. Bildene har verken komposisjon eller nerve, det er ingen friksjon i dem, de representerer ikke en fortolkning av landskapet, de har ikke engang et blikk. De er banale, kjedelige, kitsch, det vi refererer til som ”elg i solnedgang”. 

(les kunstkritiker Kåre Bulies analyse av "Elg i solnedgang" under bildet).

Kåre Bulie, kunstkritiker i Dagens Næringsliv, om motivet "Elg i solnedgang"

Elg i solnedgang. De tre ordene har i årevis levd sitt eget liv som tegn på kitsch og dårlig smak, samtidig som de har gjort motivet som muligens en gang bar dem som tittel, til en berømthet av sjeldent kaliber, et av de ytterst få motivene nesten enhver nordmann straks mener å kunne se for seg. Det pussige i så måte er imidlertid at det i større grad enn om et bestemt bilde er snakk om en form for kulturell stereotypi: Elg-i-solnedgang-motivet visker ut skillet mellom original og kopi som ellers er så avgjørende for kunstlivet, og er interessant først og fremst i kraft av sin oppsiktsvekkende utbredelse og virkningshistorie. Det sirkulerer som maleri, som trykk, som bokomslag, som fotografi, som broderi (!) -- elgen(e) i solnedgang finnes i et utall varianter i alskens medier, og motivet eller referanser til det dukker opp i minst like mange miljøer og sammenhenger.
Mer fruktbart enn å spørre om bildet er kunstnerisk interessant, er det å spørre hvorfor det ble så populært og allestedsnærværende. Svar kan ikke bli annet enn spekulasjoner. Det ensomme, formidable dyret (selv om elgen rett nok har selskap på den andre siden av vannet i to av de tre variantene som vises her) blant de smått menneskelignende trærne som bøyer seg, og som speiles i vannet, vekker muligens særlig gjenklang i et land med Norges naturrikdom og -glede. Der kjennerne har sett sentimentalitet og mangel på kunstnerisk dømmekraft, har kanskje andre oppfattet motivet som selve innbegrepet av vakker billedkunst: figurativt, umiddelbart gjenkjennelig landskapsmaleri, gjerne omkranset av en gild gullramme, med appell til romantikeren som bor i de fleste av oss. Ideen om at kunst krever arbeid, er slett ikke for alle.
Elgen har for lengst fått nytt liv takket være den postmoderne kulturens appetitt på retrobevegelser og hierarkiangrep, og i en tid som har lest både Susan Sontag og Kjetil Rolness og er mindre interessert i å felle "høyverdige" dommer enn i å undersøke slike fenomener med et åpent, smilende blikk og gjerne utfordre den såkalte gode smaken i tillegg, kan elgen utmerket godt ha flere hyggelige år foran seg. Den ungarsk-norske maleren Charles Rokas vovede sigøynerpiker, som ikke sjelden nevnes i samme åndedrag som elgen i solnedgang og deler dens uvanlige utbredelse, er ikke bare blitt omsatt for høye beløp, men har dessuten fått plass i et av landets kunstmuseer. Rett nok utropte Haugar Roka til "Kitschprinsen" da Tønsberg-museet i 2003, fire år etter at kunstneren døde, hedret ham med en separatutstilling. At de mange som har studert de dramatiske skjønnhetene hans på egne eller andres vegger, noen gang skulle få se dem innenfor dørene til en stor kunstinstitusjon, ville likevel ha vært utenkelig bare noen få år tidligere.

**

Du har lest en gratis artikkel på Harvest. Hvis du vil ha flere, kan du bidra ved å støtte oss økonomisk. 
Vipps til 71085.
Gi et beløp til konto 6039.08.22084. 
Eller en fast sum som støtteabonnent her.

SLUTT