Leirbålet

Ekstra klart, ekstra mørkt

Hvordan kan verden være så magisk og triviell på en gang, hadde kona mi sagt noen kvelder før. Jeg syntes det var godt sagt.

DATO: 20.12.2013 / AV: Per Olav Solberg / FOTO: Thomas Mørch

Vi var på hytta i Gausdal. Barna lå og sov. Det var lørdag natt i begynnelsen av oktober, klokka var omtrent halv to. Jeg og kona hadde akkurat sett ferdig andre sesong av “Homeland” på en elendig, bærbar DVD-spiller. To episoder på en gang, selv om det egentlig var for sent. Jeg slo av DVD-spilleren og kjente at jeg måtte ut. Jeg tok på meg sandalene og flisjakken, åpnet ytterdøra, gikk over plassen foran hytta og bort til et grantre, lukket øynene og bøyde hodet bakover mens jeg lyttet til urinen som traff fast, fuktig jord, en lyd jeg likte godt.

Så åpnet jeg øynene. Det var ikke noe spesielt med det. Jeg hadde gjort det samme tusen ganger før. Utsynet var det samme. Stjernene de samme. Melkeveien den samme. Forskjellen var bare at det var ekstra klart denne natten, ekstra mørkt. Månen var heller ikke oppe. Ingen lys i nærheten som tok oppmerksomhet fra uendeligheten over meg. Og bortsett fra lyden fra den lille bekken som nå rant under meg, var det helt stille. Grantrær som mørke skygger rundt meg på alle kanter og stjerner. Over alt. Mer var det ikke. Men det var mye. 

Det stod en stige opp langs den ene hytteveggen. Jeg beveget meg sakte i den retningen og følte meg fram. Jeg så nesten ingenting. Jeg karret meg opp på taket, gikk opp til pipa, til det høyeste punktet. Jeg så opp på nytt. Nå var også grantrærne ute av synshorisonten, nå var det bare meg og alt over meg. Jeg stod og så. Det jeg nå stod og så på fantes det ikke ord for. Det eneste som kunne bære det jeg hadde over meg var stillheten, og stille var det. Det var kaldt, stille og fullstendig klart.

- Hvordan kan verden være så magisk og triviell på en gang, hadde kona mi sagt noen kvelder før. Jeg syntes det var godt sagt. Jeg tenkte på disse ordene etter å ha stått der en stund, selv om jeg ikke hadde lyst til å tenke på noen verdens ting.

Det var en røff høst. Jeg måtte finne meg ny jobb før nyttår og tiden gikk. Jeg var redaktør i et tidsskrift på åremål, og selv om jeg hadde fått tilbud om å sitte lengre, hadde jeg takket nei. Jeg ville finne noe nytt. Men jeg fant ikke noe nytt. Og tiden gikk. Det bygget seg opp. Trivialitetene stod i kø. Det eneste som hjalp mot denne oppbygningen var å komme seg ut. Ut. Men det fantes ikke jobber der ute. Jobbene var der inne, på kontorene, men jeg lengtet bare ut, til skogen, til kysten og til fjellet. Jeg ville bare dra ut dit og gå.

Tilbake til sivilisasjonen, mandag morgen. Jeg tar bussen til togstasjonen, venter, ser toget som kommer, går om bord, setter meg ned. På Ski stasjon får vi beskjed om å gå av. Det er feil med signalanlegget. Mer venting. På Narvesen ser jeg en bekjent. En jeg har snakket med noen ganger tidligere. En som abonnerer på bladet jeg er redaktør for og som på toget for et par år tilbake sa at han likte tidsskriftet. Jeg takket. Etter det har vi slått av en prat når vi tilfeldigvis har møttes. Ikke ofte, men hyggelig hver gang. Samtalene handler alltid om natur. Han snakker for det meste, jeg lytter. Mannen er botaniker, forsker på NINA, norsk institutt for naturforskning. Han ser ut som natur og passer liksom ikke inn i kulturen. Når han sitter på toget ved siden av meg og snakker ser jeg ham for meg, gående, der ute, på jakt etter sjeldne planter som ikke er observert i landet før. For det er det han gjør, blant andre ting, drar rundt og kartlegger norsk planteflora i norsk inn- og utmark. Det er mye å se, kan han opplyse om. Mye å oppdage. Ofte rare og sjeldne ting.

Det hender han drar til gårder og gårdstun i indre Østfold, forteller han i dag. Gårder som er nedsarvet og i dårlig forfatning. Gårder hvor innmark og utmark glir over i hverandre og hvor ugresset får vokse fritt. Men innimellom ugresset finner han sjeldenheter. Planter som ikke burde vært der, som ikke hører hjemme. Da blir menneskene som bor på gårdene stolte. Så vokser det i hvert fall sjeldne planter her om ikke annet, tenker de. Som om de sjeldne plantene er gårdsmenneskenes fortjeneste. Og det er de jo på et vis. På et tidspunkt lot disse menneskene naturen få fritt spillerom. Kulturen trakk seg tilbake. Det er gjerne da sjeldne vekster slipper til, forteller botanikeren. I et slags limbolandskap mellom kultur og natur vokser det gjerne fram noe nytt. Gårdsmenneskene vet ikke en gang om det, men når botanikeren kommer og gjør dem oppmerksomme på det, blir de stolte. Det er jo litt vakkert. Men også trist.

Jeg vet ikke hva botanikeren heter, jeg har aldri spurt. Jeg har heller ikke forsøkt å finne det ut. Han passer best sånn, uten navn, i slutten av 40-årene, med grått, langt, krøllete hår, furete ansikt, høy og slank, navnløs på vei inn i toget på Ås stasjon, navnløs til fots inn i skogene.
Det er rart. Å gå har fått en ny betydning for meg. Det må høres pompøst ut. Men sånn er det. Det er noe annet å gå nå. Det står mere på spill. Å gå handler ikke bare om å gå, men om å bli i ett med å gå, å ikke være noe annet enn dette gående omgitt av natur, uten at det er noe imellom. Som å stå på hyttetaket og se på stjernene. Som å se en ukjent blomst for første gang. Som å våkne fra søvn uten drøm før tankene igjen innhenter deg. 

SLUTT