Et halvt år ute

Ekspedisjon utetid

Trebarnsforeldrene Håvard og Siri gikk svangre med idéen i to år. Så dro de.
Hele familien på en syv måneder lang ekspedisjon.

DATO: 25.08.2016 / AV: Guro Kulset Merakerås

Dette er beretningen om hvordan det er mulig å dra på ekspedisjon uten å være et fullt utlært villmarksmenneske. Det holder å være en vanlig familie med uvanlig stor appetitt på tur. For dette opplegget er ikke ekstremt. Det er noe de fleste turglade familier kan få til. Hvis de virkelig vil.

Møt Håvard (40), Siri (40), Frøy (11), Ask (9) og Liv (6) fra Trondheim. En sivilingeniør, en grafisk designer og tre unger med skolehverdag, fotballtrening og kulturskole. Det mest uvanlig med denne gjengen er gjennomføringskraften og evnen til å gjøre drømmer om til planer. Ellers er de som veldig mange andre aktive familier. Litt over middels spreke, litt for travle hverdager. Det de også har, i rikt monn, er evnen til å tenke utenfor det opptråkkede sporet. Følge opp tanken «hvorfor ikke, egentlig?», når barna spør «MÅ vi reise hjem, kan vi ikke bare BLI her?» når en helg i fjellet går mot slutten.

Det er denne evnen som har ført dem hit. Til stolene rundt et middagsbord i en leid hytte i Skåbu. Det er en onsdag ettermiddag i april, og familien på fem har hatt denne hytta som basecamp siden januar. De skal bli her til august. Det er ikke en tilbake-til-1700-tallet-ekspedisjon. De skal ikke bevise for seg selv eller andre at de greier å overleve mest mulig primitivt. De vil bare være mer på tur. Ha mer tid ute. Mye mer.  

I likhet med de fleste trebarnsforeldre i full jobb har Siri Selnæs og Håvard Ramsfjell svart belte i logistikk. Nå har de lagt fra seg dette beltet for en periode på syv måneder. Og de puster lettere. Synes det er utrolig deilig å ha så mye tid. Først og fremst til å være ute på tur, som de er hver dag, men også til å bare være. Hvis ungene spør om mamma kan lese i en bok, trenger hun ikke be dem vente. Hun kan sette seg ned med det samme. Og sitte der helt til de har lest ut boka om det så skal være.
De har lite penger i denne perioden med ubetalt permisjon fra jobb, men er steinrike på tid. Familien er blitt gode på å finne de billigste varene på Coop-en, og har dessuten ikke så mye å bruke penger på. De hadde spart litt på forhånd, og banken var positiv til å justere på innbetalingene til huslånet i denne perioden, så alt i alt går regnestykket brukbart opp.  
– Tenk på hvor mye enkelte er villig til å bruke på en feriereise. Eller en ny bil. Denne ekspedisjonen koster mye mindre enn det, sier Siri.

Det er altså ikke en «tilbake-til-1700-tallet-ekspedisjon». Men vi snakker kanskje litt tilbake til 80-tallet. Utelek. Lego. Bøker. Klatretrær. Tegnesaker. Ingen mobiltelefoner med spill. Ingen skjermlek i det hele tatt, faktisk. Og ikke noe mas etter det heller. Det finnes en TV på hytta, men den brukes bare på lørdagskveldene. Det er tankevekkende, synes Siri, å se hvor bra barna har det bare de har tilgang på hverandre og foreldrene. En nesten litt ubehagelig påminner om hvor mye viktigere familien er enn alt annet, når det gjelder barns trivsel. Til ettertanke er også opplevelsen av at alle har mye lengre lunte enn hjemme i byen.  
– Men det er klart, alt blir ikke pur harmoni bare fordi vi har fjelluft rundt oss. Ungene krangler her også, fastslår Siri. Men ikke mer enn hjemme. Heller mindre.  

Mor, far og barn. Mammarolle og papparolle hver dag – hele dagen. Det kan bli mye, men har samtidig gått overraskende bra. Siri og Håvard prøver å gi hverandre litt alenetid. Ha respekt for hverandres forventninger og begrensninger. Håvard antyder at han nok kunne tenkt seg litt større prosjekter. Færre løypeturer og flere overnattingsturer. De ler. Sammen. Har tydeligvis snakket om dette før.
– Det er hovedsakelig tre faktorer som begrenser de store og langvarige utfluktene, sier Håvard, og utdyper.  Yngste deltaker er tross alt bare seks år. Skolearbeid skal følges opp sånn noenlunde. Og så har de en katt, som de ikke kan reise fra for lange perioder. Katten Sval er fin hun, altså. Men vi leser i fars blikk at hun ikke er den aller viktigste ekspedisjonsdeltakeren, sett fra hans ståsted.
Denne ettermiddagen ser Håvard at yr.no varsler sol og vindstille vær i flere døgn, og han legger planer. Tidlig avreise i morgen. Full rigg, topptur og to netter i lavvo. Tre dager, så lenge kan Sval være alene.

– Det aller artigste er når vi gjør noe uvanlig. Som da vi bygde iglo. Eller var på tredagers som «eksamenstur» etter pappas vinterekspedisjonsskole . Topptur med slalåmski er også veldig gøy, sier Frøy, og tenker tilbake på vintermånedene. Hun har savnet vennene sine, men har heldigvis også hatt besøk av noen av dem.  Men akkurat nå har hun ikke tid til å tenke på det som er hjemme i Trondheim. Det er ettermiddag og pakketid. Frøy er 11 år og har full kontroll. Har brukt lista som ligger på bordet som støtte mange ganger før.
Pakkingen går som en drøm. Ungene tar ansvar, og alt utstyr er lett tilgjengelig, siden det nettopp har vært i bruk. De har dessuten lært en hel del om fornuftige pakkerutiner. Det var en av leksjonene da Ask og Frøy var elever på fars vinterekspedisjonsskole. Åtte leksjoner og eksamenstur. Håvard smiler forsiktig.
– Helt selvstendige kan vi jo ikke forvente at de blir som ni- og elleveåringer, men jeg ville gjerne lære dem noe om vinterfjell.
– Det, og så var det litt sånn «far trenger et prosjekt», ler Siri.
Dermed ble det leksjoner om turplanlegging, om pakking av sekk og pulk, om orientering og kartbruk, uteovernatting og teltbruk, skred og nødsituasjoner og bruk av nødpeilesender og annet utstyr og ikke minst mat og drikke på tur. Og så avsluttet de med eksamenstur der de fikk prøvd kunnskapene sine. Tre dager i ti minus.

– Du, Håvard?
Familien har parkert bilen ved Valdresflya vandrerhjem og tredagersturen er i gang. Håvard har gjort hjemmeleksa si. Sittet bøyd over Gjendekartet mange timer for å finne det han kaller godbitene. Topper som er tilgjengelige og artige for alle. Med kort anmarsj, ikke for bratt eller smalt, greit med snø, helst ikke fortopper så man må opp og ned for mye. Ikke for mange kilometer eller høydemeter, men gjerne en 2000-meter. Alt ligger til rette for en bra tur. Men nå må Siri rope på Håvard. Påkalle en stopp. Hun danner baktropp med Ask, som har en litt tung start på dagen.
– Det var kanskje litt dårlig turplanlegging at vi ikke har lagt opp til hundremetersdrops?, sier mamma. Pappa tar hintet. Opplyser hvor mange meter det er igjen til de har klatret hundre høydemeter. Der blir det drops. Og sånn skal det fortsette. Ett drops per hundre høydemeter. Det hjelper på motivasjonen. For det er bratt, og høydemetertallet på klokka til pappa stiger ganske fort. Fellene kom på for lenge siden. Det går oppover. Mot Rasletind. 2105 meter over havet. Asks første totusenmetertopp på ski.
– Og så er Liv med, sier Ask, med en blanding av stolthet og overraskelse. Rå jente, hun der lillesøstera hans. Hun er jo bare seks, og ikke bruker hun trekktauet særlig mye heller.

De ser det på vei opp. Det blir en drøm å kjøre ned. Fast skare med fire cm melisdryss. Siri og Håvard har randoutstyr, men har ikke kjøpt det til barna – som vokser fra utstyret etter én sesong. Ungene skal kjøre ned på slalåmski. Frøy har båret egne sko og hjelm i sekken sin. Ask har også hjelmen sin selv. Resten av utstyret har mamma og pappa i og på sekkene.
– Det går helt fint, forsikrer de. Pusten går friskt i de bratteste stigningene, men det er en del av sjarmen. En stopp for å nyte utsikten mot Gjende og Besseggen, og en bit bjørnebrød til hver. Så er de klare igjen. Plutselig får ungene ferten av toppen. Fyker av gårde med tilsynelatende null i kroppsvekt og blottet for syra de voksne har kjent på. Ask er først oppe. Stolt som en hane og klar for turen ned.
– Åh, halleluja! utbryter Siri etter en lang utforkjøring. Blikket glitrer om kapp med snøkrystallene.  Det er perfekte forhold. Og hun fikk kjøre sammen de store barna. Gi gass. Nå står de og venter på Liv og pappa. I omvendt rekkefølge. Pappa kjører først. Rolig, med store fine svinger. Liv følger etter. Tøffere enn toget og med brukbar kontroll. Allikevel er det ikke vanskelig å høre håpet i stemmen til Håvard når han spør Liv om hun kanskje vil kjøre sammen med mamma den neste etappen? De bytter på. Nå blir det fart på pappa også. 

– Det er den beste bakken vi har kjørt i dag! Kanskje i hele vinter! jubler Ask. Det var verdt turen opp. I dag også. Men det var langt. Så det er en sliten gjeng som sitter og ligger rundt ovnen når lavvoen er satt opp ved Heimdalsmunnen denne kvelden. Varm mat, varm lavvo. Litt pleie av slitne ben med begynnende blemmer. En natt i sovepose i vente. Livet er godt. Frøy har fått blod på tann og vil opp på Høgdebråtet neste dag. Frøy og fatter’n. De andre tre er klare for en litt roligere dag.
– Hva med en Bamsemums-ekspedisjon til Gjendeheim, foreslår mamma. Kanskje det? Eller et annet turmål. En litt lav topp, kanskje? Målet er ikke alltid å gå så langt. Eller så høyt. Det er å være ute.
Før kvelden blir til natt denne fredagen, kommer det et ungt par og slår opp teltet sitt i nærheten.
– Jeg snakket litt med dem i det gule teltet, forteller Håvard mens familien kryper ned i soveposene. – De spurte om vi hadde tatt oss ei langhelg. Jeg svarte som sant var. «Ja. Veldig lang».

Epilog. August:
Familien har akkurat kommet hjem. Hjem til jobb, skole, hobbyer, venner og familie i Trondheim. Det var mange gjensyn å glede seg til, og de har passet på å rette blikket mot disse. For det er mye fint hjemme også. Nå flyr ungene rundt fra trampoline til trampoline i nabolaget og er på barns vis glade og til stede i det gode livet har å by på her og nå. 
Siri og Håvard ... de grubler litt mer. Kjenner på vemod over at det er slutt og at det nok er mange år til neste gang de kan gjøre noe så langvarig. Men hver hverdagsuke kommer med en gavepakke på to fridager. Ingen grunn til å bli sittende i sofaen og sture. Og det er lite som tyder på at noen i familien har gått lei av turlivet. Denne helga reiser de til Snøhetta. Liv satt i meis deler av veien da de var på toppen for to år siden, så hun synes ikke det teller helt. Nå har hun lyst til å greie det selv. Helga deretter blir det tur i Sylane. Man MÅ jo ikke ha sju måneder til rådighet for å finne rom for utetid.

SLUTT