Barn i naturen

Egotripp eller familietur
- hva gir deg mest?

Lønner det seg å ta barna med på tur? Eller gir det mer glede å gå alene?
En finansiell modell for nytteverdi gir et overraskende svar.

DATO: 24.02.2014 / AV: Carl Fredrik Bø

Like greit å innrømme det først som sist. Å ta med barna i naturen er en ego-greie. En ego-greie med de beste intensjoner, men først og fremst noe man gjør for seg selv. Naturen er et skattkammer av gode opplevelser, men skattene er det bare barna selv som kan oppdage. Som voksen, som foreldre, har vi kun mulighet til å rettlede eller villede barna i denne naturlige skattejakten.
Jeg har oppdaget skattene, og vil at barna våre skal gjøre det samme. Begrunnelsen er enkel: Jeg kommer alltid til å bruke mye av tiden min i naturen, og gjør ikke barna det samme, så kommer vi etter hvert til å tilbringe stadig mindre tid sammen. Det kan kanskje være like greit, synes mange. Selv har jeg tilbragt mye tid på fjellet med min far - faktisk en uke nesten hvert eneste år siden jeg ble 16 år, og det er 30 år siden, og jeg vil jo gjerne kunne oppleve noe av det samme med egne barn. 

Det er skrevet mange bøker om hvordan man skal få barna med seg på tur. Denne betraktningen handler ikke om teknikker eller gode triks. Dette handler om min egen motivasjon for å lese disse bøkene, og følge det opp, når dragningen mot neste vidde sliter i meg, når jeg stabber innover marka i hælene på en liten pjokk. Og kanskje kan denne betraktningen også hjelpe andre naturglade mennesker gjennom barneårene.

Jeg fant motivasjonen i finans. Finans er et fagområde som stort sett handler om å tjene mest mulig penger, og Wall Street og London City er så langt fra norske fjellvidder som man kan tenke seg. Likevel er det noe man kan lære av disse finansfolkene, også når det gjelder å verdsette det å ha med seg barn i naturen: Det handler om å maksimere den totale nytten, se utover den umiddelbare inntjeningen, eller gleden om du vil. Begrepet er "nåverdi".

Ethvert prosjekt, enten det handler om 7-åringer på tur eller investeringer i et finansielt prosjekt, handler om å sitte igjen med mest mulig - enten det er glede eller penger. Siden dette handler om naturglede, lar jeg modellen ta utgangspunkt i dette, men det kunne like gjerne vært penger.

Naturgleder kan jo være så mangt, men for enkelhets skyld sier vi at naturgleden er konstant, og øker likt med antall kilometer man går (opp til et visst punkt). Det betyr at desto flere kilometer, desto bedre har man det. For å kunne regne ut et svar, må man gi gleden en tallverdi.

Å gå alene på tur, setter jeg til en verdi på 1,0 pr km, mens verdien av å gå sammen med barna har en verdi på 1,5.
En tredje forutsetning for modellen er at barns mestringsglede øker over tid. Det betyr at barnas naturglede på den første turen er på det maksimale etter én kilometer, for så å falle dramatisk. På neste tur er maksimal nytte på 1,1 kilometer, med en like raskt synkende grensenytte deretter.
Den fallende grensenytten gjør også utslag for deg, slik at nytten din også faller, og blir negativ - for hvem finner vel glede i å gå på tur med en hylende unge på slep. Dette er utgangspunktet for modellen - i praksis er det variasjoner, uten at det betyr noe for konklusjonene.

Spørsmålet som finansfolkene stiller seg, og som turglade foreldre kan gjøre likedan, er: Hva lønner det seg å gjøre, for deg? Og dette er viktig - modellen ser kun på nytten for deg selv, den eventuelle merverdien som barna opplever av å være i naturen er ikke medregnet. For å tydeliggjøre: Hva er det som gir deg mest total glede når man ser alle turene de neste årene under ett: egotripper eller familietur?
Vi økonomer bruker ordet nytte i stede for glede - men det betyr det samme. For å finne svaret, gjelder det lage en modell som tar høyde for de ulike forutsetningene, og så regne seg frem til svaret; hva lønner det seg å gjøre.

Alternativ 1: Egotripp

Du gir din syvåring en opplevelse som gjør at hun ikke vil bli med deg på tur mer. Du fortsetter da som 37-åring med å gå 30 turer alene hvert år. Hver tur er på 20 km i gjennomsnitt. Dette gjør du hvert år de neste 30 årene.
Dette gir en årlig nytte på 20x30 = 600.
Gjør du dette i 30 år blir totalnytten = 18 000 (antall gått km med verdi 1).

Alternativ 2: Familetur

Du går med poden på tur. Men ikke lengre enn at han/hun hele tiden synes livet er topp. Mestringen gjør at turene blir stadig lengre, men aldri lengre enn 20 km (i gjennomsnitt). Og fortsatt 30 turer i året til du er 67, og poden er blitt 37. Det gir følgende utvikling i din samlede opplevde nytte:
1. året blir det ikke mange km. Til sammen bare 73 (1+1,1+1,2+1,3 osv til 3,9). Nytteverdien er bare 110 (73x1,5). Mot 600 hvis du hadde gått alene.
2. året blir det bedre. Da får du gått 163 km i løpet av året, med en nytteverdi på 235, men fortsatt langt opp til den gleden du ville hatt om du gikk alene.
3. året blir det 250 km - og allerede nå er hver tur på ca 10 km. Dette gir en nytteverdi på 380. Livet er bedre, men fortsatt ville du hatt mye mer glede av å gå alene.
4. året: Nå er poden 11 år og dere går på tur i 340 km. Nytteverdien er på 515, og slik fortsetter det. 
7. året: Hver tur er oppe på 20 km, og nytteverdien er på 900, og slik kan det fortsette i 22 år til!  

Dette alternativet gir til sammen en nytteverdi på 24 000, eller 50 prosent mer enn om du gikk turene alene.
En god avkastning på investeringene i småturene de første årene!
Så kan man si at det vil være umulig å få med seg poden på så mange turer etter at de er kommer et stykke opp i tenårene. Vel. Det er mulig. Men det gjør ingenting for konklusjonen. Allerede det tiende året, når arvingen er 16 år, så vil den totale nytteverdien gå i favør av familietur-alternativet, og alle turer sammen utover dette er bonus!

Dette tenker jeg litt på når jeg går i skogen med barna. Jeg storkoser meg selvfølgelig sammen med dem, og vi gleder oss alle for hver stein, harebæsj, kongle eller blomst som oppdages på vår felles vei. Men dette er investeringen. Det er nå grunnlaget legges for at jeg på et senere tidspunkt skal kunne glede meg sammen med dem over kanskje enda større opplevelser. Og så er det bare å håpe at barna på veien også oppdager skattkammeret i naturen.

Neste gang du tenner pølsebål og fortsatt kan se bilen på parkeringsplassen, kan det kanskje være greit å finne litt trøst i nåverdi-modellen. Et gammelt ordtak sier; du høster som du sår. Omskrevet må konklusjonen for denne finansielle modellen bli: Du høster som du går!

Harvest er gratis. Vil du ha våre beste saker tilsendt en gang i uka? Trykk her.

SLUTT