Ispilking

Døden på isen! Eller rektor Vingebakkens kribling etter isfiske

Som et resultat av barndommens skremselsoppdragelse med skrekkhistorier levende fortalt av bekymrede besteforeldre, har jeg en dyp frykt for islagte vann.

DATO: 03.12.2013 / AV: John Harald Knutsson / FOTO: John Harald Knutsson

Jeg frykter islagte vann. Forestillinger om den sikre død i det iskalde mørket under isen gjør at jeg sjelden beveger meg utpå med mindre øvrigheten har gått ettertrykkelig god for at isen er trygg. Øvrigheten, Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), opererer med 10 cm som trygg is. «Med sikkerhetsutstyr, trening på redning, og flere i følge, kan man strekke grensen nedover mot 5 cm, men da øker sannsynligheten for å gå gjennom betydelig».

Jeg satt en gang på et busstopp i Surat Thani og leste siste nummer av Transworld Snowboard Magazine. Det må ha vært sommeren 1995, backpacker-turismen var i ferd med å peake, året etter slapp Alex Garland romanen The Beach. Jeg satt i den påtrengende varmen og drømte om fjell, kulde, snø og is. Hver sommer, ihvertfall de fine, gjør jeg dette. Midt i august våkner en dragning mot de to neste sesongene. Høsten først, nærmest som et forspill, en oppvarming før hovedattraksjonen, vinteren. Det kan virke sært for mange, men for andre, med en lidenskap som kun kan tilfredstilles i minusgrader er dette et velkjent fenomen. I vinter traff jeg en fyr som garantert sitter med de samme kriblingene i kroppen.

Det ville overaske meg om ikke barneskolerektor og isfisker Kjell Erik Vingebakken kribler etter å kjenne de første minusgradene. De som gir innsjøene på Totenåsen de første centimetrene med is. Jeg sier de første centimetrene for Vingebakken følger ikke NVE sine anbefalinger, han stoler på sine egne. Så lenge isen er en 2-3 cm og av god kvalitet er Vingebakken på plass ved ett av sine mange faste fiskesteder på åsen. Man kan se isen bue seg under ham, sies det, og dette er ikke en overdrivelse. Vekten av rektoren på den tynne isen får vannet til å flomme gjennom pilkehullet og danne en iskald dam rundt ham der han sitter med en termos med varm kaffe, matboks med solide blingser, noen sjokoladebiter og resten av det mest nødvendige isfiskeutstyret i en ICA-pose.
Det mest nødvendige utstyret, utover kaffe, mat og sjokolade, er en enkel pilkestikke, øse til å holde hullet isfritt og et godt isbor.
- Det anbefales selvsagt også å ha ispigger, men disse lå naturligvis i sekken sist jeg gikk gjennom, ler Vingebakken jovialt. Ispigger skal man ha hengende i snor rundt halsen, klare til det øyeblikket man opplever isen briste under seg. Da bruker man piggene til å dra seg opp av hullet, tilbake der man kom fra, der man vet det er tryggere is.

Under isen er det mørkt og kaldt. Livet er satt litt på vent der nede gjennom vinteren. Energien skal spares til varmere tider, fisken beveger seg lite og napper bare mildt og uentusiastisk på agnet. Pilkestikka er utstyrt med en fleksibel tupp som bøyes svakt ved hver minste berøring. Får man berøring gjelder det å være kjapp og få slappfisken hektet på kroken, så gjelder det å få den av kroken og senke snøret umiddelbart, for der det er en er det nesten alltid flere. Utstyrt med mormyshka-krok i wolfram, 0.14mm sene og fjørmygglarve dro han inn over 50 abbor på 4 cm is en søndag i november. Det ble mer enn en anstendig søndagsmiddag.

Da jeg traff ham sist vinter satt han på Mørksjøen med røyeblink og to typer maggot på sluken. Det var ikke abboren han var ute etter, men røya, en fisk det er bortimot umulig å få på kroken i sommehalvåret i sørnorge. På vinteren gyter røya og er mer frampå og aggressiv. Han har allerede dratt inn et par fine eksemplarer på morgenkvisten. Det er fem, seks hull tilsynelatende tilfeldig borret rundt ham. Gradestokken viser -20 og det ligger 4-5 cm vann mellom isen og snøen. Det er ganske nervepirrende å stampe rundt i overvann og issørpe når isen knirker under beina og man vet at man har ca. 6 cm mindre enn anbefalt istykkelse under føttene.

"Det var omtrent her jeg gikk gjennom forrige gang", sier han med et smil, det må ha vært omtrent samme tid på året. Da var det om å gjøre å komme seg innendørs og foran peisen, alt fryser på et øyeblikk. Det er fascinerende å se hvor fort ting fryser til i -20 grader. Man kan frysetørke klær når gradestokken kryper såpass nedpå. Helt tørre blir de ikke, men det er en god måte å fjerne mye av fuktigheten fra plagget. Skal man utpå usikker is og har lang vei til nærmeste peis er det smart ha med seg tørt skift i en vanntett pakksekk.

Vi går ikke gjennom isen, men det ser ut til å ha gitt seg med napp. Rektor Vingebakken veksler stadig mellom de fem seks hullene han har borret rundt seg.
- Mange tror isfiskere sitter stille på ett sted med en stor tube tålmodighet, men skal man få fisk i vinterkulda må man oppsøke den.
Han har mistet troen på fiskeplassen og foreslår at vi krysser over på andre siden av den lille innsjøen. Der har ettermiddagen innhentet oss og solen har flyttet seg ned bak trærne. Da kjenner man virkelig at kulden tar tak og man skjønner hvorfor fiskeren er utstyrt med øse, han må stadig fjerne issørpe fra hullet. Etter bare noen få engasjerte setninger om gjeddefiske på våren og norsk landbrukspolitikk biter røye nummer tre og kun kort tid etter har han dratt inn to til.

Det er noe tilforlatelig over rektoren fra Toten der han sitter på isen med fiskeutstyret i en plastpose og mildt sagt usnobbete fremtoning. I likhet med de fleste fritidsaktiviteter menn driver med, er det ingen grenser for hvor spektakulært utstyr man kan få tak i til isfiske. Men, et par romslige Muckboots med plass til flere lag ullragger, en sliten allværsjakke, noen gamle skibukser og lag på lag med ull under er egentlig alt man trenger. Vingebakken har fisket på Totenåsen siden barndommen. Han tar seg gjerne en fisketur om han befinner seg andre steder i verden, men han reiser ikke verden rundt etter fiskeopplevelser. På Toten kjenner han vannene som sin egen lomme. Han vet hvor det ligger en stein under overflaten som reflekterer sollyset og fører til dårlig is på våren. Han kjenner bekkeutløpene, understrømningene og de beste stedene for de ulike fisketypene.
På én tur blir det femti røyer, på neste fire abbor, men rektor Vingebakken får alltid fisk.

SLUTT