DNT 150 år

Forsvinningspunktet

Noen ganger opplever Sharam Khalifeh naturen så sterkt at han selv forsvinner.

DATO: 26.11.2017 / Tekst og foto: Julie Maske

I den tørre, varme og folketette flyktningleiren Al-Tash i Irak, så Sharam Khalifeh dagens lys i 1986. Foreldrene hadde flyktet fra prestestyret i Iran til Irak tidlig på 1980-tallet, under den første Golfkrigen. De var kurdere, fra den religiøse minoriteten Yarsan. Da Sharam fylte tre år, fikk familien status som kvoteflyktninger og kom til Norge.
– Vi ble veldig godt tatt imot, men de siste årene har jeg følt folks frykt når de ser meg. Nå er det dessverre slik at utseendet mitt gir negative assosiasjoner. Mange vil umiddelbart tenke at jeg er en religiøs fundamentalist, eller enda verre, en terrorist. Å ha fordommer er menneskelig, men vi lever i en tid preget av økt fremmedfrykt. Det gjør at fordommene i enda større grad styrer oss, og det er kjipt, sier Sharam, som ikke er troende.
– Situasjonen er helt annerledes når jeg er kledd for tur. Da assosieres jeg med en som driver med friluftsliv. En som er glad i naturen og livet, og det er jo ikke forenlig med å ville sprenge seg selv i lufta.
Han ler. Det er et dypt alvor bak ordene.
På ungdomsskolen i Groruddalen møtte han kjærligheten i Solvor, hun som senere skulle bli mor til datteren hans, Savanna. Men han fikk også kompiser han ikke skulle ha, og søkte tilflukt i et ungdomsmiljø preget av dop og vold. 
– Jeg ville bort fra Oslo. Innkallingen til sesjon kom som en gave. Jeg insisterte på en tjeneste bortenfor komfortsonen, så langt borte som mulig.

Forsvaret svarte med å sende ham til Finnmark. Til Jegerkompaniet. Sharam fikk utlevert uniform, tennstål og samekniv. Alt var nytt og ukjent.
– De første månedene gikk med til å overleve. Ligge på post og følge med på oppgavene. Jeg ble jeger, og fikk to nye bestevenner – tennstålet og samekniven. I tillegg skjønte jeg at det var lurt å samle never i lommene i løpet av dagen, for å ha grunnlaget til et bål i leiren om kvelden. Så fikk jeg varme. Har du varme, kan du koke vann og tilberede mat, og da overlever du, forklarer Sharam og fikler med tennstålet, som nå alltid er med på tur.
Underveis i tjenesten, ble Sharam forflyttet til Skjold. Der dukket ungdomskameraten Kaweh Almassy opp.
– Historiene våre er like. Vi pratet og reflekterte over hva det siste året hadde lært oss. Vi så oss rundt. Da skjedde det plutselig – vi så naturen.
– Hva mener du?
– Vi hadde vært på fjellet og i skogen i ett år, men ikke sett fjellbjørka, mose og lyng. Nå oppdaget vi lyset, værskiftene, himmelhvelvingen, alle detaljene. Det var helt sprøtt.
– Hva førte det til?
– Vi ville utfordre oss selv og naturen. Hva, sa vi, om vi dro på tur alene? Uten bjeffende befal, uten ordrer og tvang. Bare vi to. 

(Saken fortsetter under annonsen.)

Som sagt, så gjort. Da karene kom tilbake til Oslo etter førstegangstjenesten, ba de om råd på DNT Oslo og Omegns informasjonskontor i Storgata.
– Vi dro til Åndalsnes, Trollstigen og Geiranger, og gampet opp til Djupvasshytta. Kaweh med 130 liter sekk på ryggen. Jeg gikk med sneakers til 100 kroner, pappas bukser og enkelt regntøy.
Kameratene fikk både opp- og nedturer, og ett øyeblikk er brent fast i minnet: Da regnbygen i vest ble avbrutt av sola. Lyset som sildret ned fra himmelen og lyste opp det irrgrønne gresset i bunnen av dalen.
– Jeg kunne blitt religiøs akkurat da. Det var guddommelig. Og turen var et eventyr. Vi mestret alt, helt på egen hånd. Fyre bål, varme vann og lage ly. Åh, det var så fint. Men, hadde ikke opplegget vårt fungert, ville ikke fortsettelsen ha blitt slik den ble.

I Kaweh fant Sharam en bror, født av en annen mor. En tvillingsjel og hjertevenn. Turen i Geiranger ble startskuddet på noe større, noe som med årene har utviklet seg til en livsstil, en arbeidsplass og en rolle. De har gått i Femundsmarka, vært med Cecilie Skog og Aleksander Gamme på drømmeturen til Svalbard.
De har slept bildekk gjennom Østmarka og brøytet løyper over innlandsisen på Grønland. I sommer gikk de DNT-SignaTuren Saga med fem ungdommer, fra Lillehammer til Snøhetta. Neste mål er Sydpolen, kanskje i 2019.
– Hvorfor disse ekstremturene?
– Jeg er veldig opptatt av nærmiljøet, og å inspirere til naturopplevelser, men i et større perspektiv er jeg overbevist om at jeg bare har dette ene livet. Dødsangsten min er sterk, ikke dødsfrykten.
– Hva ligger i det?
– Dødsfrykten er lammende, den gjør at du ikke tar sjanser av frykt for å dø. Dødsangsten er bevisstheten om min egen dødelighet. Den er frigjørende og selvforklarende – jeg må få så mye ut av livet som mulig. I den korte tiden jeg har, skal jeg utforske mitt potensial som menneske, forklarer han og fortsetter:
– I tillegg, og dette er viktig, er motivasjonen og drivkraften å inspirere, gå foran, åpne nytt landskap for innvandrere og flyktninger.
– Hva skjer med deg når du er ute?
– Noen ganger gir naturen meg ro og fred til å bearbeide tanker, ideer og følelser. Da er jeg inni meg selv og sanser ikke det som skjer rundt meg. Andre ganger er det motsatt. Da er jeg fri fra tanker og følelser. Jeg bare sanser og er tilstede i naturen, hodet er tomt og kroppen går på autopilot. Dette veksler helt av seg selv. Det er harmonisk og uanstrengt. Denne følelsen av å være ett med naturen, kommer etter to-tre dager. Det tar litt tid å slippe tak i byen, støyen og hverdagsrutinene, kall det omstillingsperiode. Velværet kommer med rytmen i steget, i å spise når du er sulten, sove når du må.

Veien har ikke vært smertefri. Underveis har Sharam brutt med sine foreldres forventninger, brutt med jusstudier og sagt opp jobben i Advokatforeningen. Han har vunnet aktelse og selvrespekt.
Nå jobber han som lærer, tar mastergrad i rettssosiologi og er småbarnsfar. Når han ser at ungdommer mestrer naturen, kjenner han dyp glede.
– Hvordan blir dere oppfattet i det kurdiske miljøet?
– Ikke alle skjønner det der med å sove i telt når de har en god madrass hjemme. Men enkelte blir med. Jeg har sett dem rulle ut liggeunderlaget og legge seg til rette i soveposen. Da har jeg tenkt: Nå opplever de det, nå er de der, sier Sharam og smiler. Bredt. Kritthvite tenner i det svarte skjegget.
– Veldig nylig har jeg innsett at det er folk der ute som ser opp til meg. Til oss. Det er skummelt, men jeg er ikke den verste rollemodellen de kan ha. 

SLUTT