Sjølberging

Diagnose: Overveldelse

Hva gjør man når selv aktiviteter som å handle mat, kjøpe klær og låne bok på biblioteket blir for overveldende? Lukker seg inne eller åpner mer opp?

DATO: 15.03.2015 / AV: Eline Aurlien / Ill: Magnus Osnes

1. Om overveldelsen

Over en lang periode hadde jeg hatt lyst til å skrive om en sak jeg rent personlig følte meg sterkt berørt av, men som jeg samtidig ikke fikk meg til å skrive om ettersom det lå i sakens natur at jeg kjente en sterk angst for å gå i gang med et slikt skrivearbeid. Og hvilken sak det altså var snakk om var en sak som i seg selv kan oppfattes som ganske overveldende, nemlig: Overveldelsen. Jeg tenkte lenge på hvordan jeg skulle gå i gang med å angripe en slik sak, hvordan jeg skulle klare å få det første fotfestet for så å arbeide meg videre inn i materien, hvordan jeg skulle klare å løse ut de enkelte trådene som for meg bare virket som et uregjerlig, floket og sammenfiltrert nøste av grovt, ullent garn, og kom omsider fram til den nedslående beslutningen om at et slikt skrivearbeid rett og slett ville være for overveldende for meg. Jeg hadde lyst til å skrive et essay, jeg hadde lyst til å kaste meg inn i debatten som gikk ut på hvordan, satt på spissen, samtidens klamme og overgripende krav kan regelrett gi en kvelningsfornemmelse, men visste altså rett og slett ikke hvor og hvordan jeg skulle komme i gang. Og dermed var det altså at jeg også omsider bestemte meg for å sette ned foten for meg selv. Nei, Eline, sa jeg til meg selv, kast den ambisjonen fra deg. La heller «de voksne» ta seg av pratinga, de som både har overblikk og kontroll, og trekk deg heller tilbake med en Disney-film og litt ostepopp (og begrav deg under teppet ditt). Men som naturlig er, var det noe ganske uforsonende med en slik beslutning. Jeg likte den ikke i det hele tatt. Ganske enkelt: Resignasjon føles vel aldri så veldig godt. Og det var derfor denne nedslående beslutningens holdbarhet heldigvis gikk ganske fort ut på dato. Jeg trengte bare at noen heiset meg opp littegranne, tok meg i nakkeskinnet, sa: Se her! Før denne begredelige saken kalt overveldelse sluker deg ned til stilken, så vær klar over at det går an å motkjempe den! Og hva dette rent konkret gikk ut på var at jeg leste essayet til samlivsterpauten Sissel Gran i Morgenbladet «Diagnose: Overveldelse» (26/09-02/10-2014) hvor hun åpnet opp og løste ut, ikke bare for meg, men jeg vil tro for mange, denne begredelige saken som i sin natur så lett kan være, slik jeg allerede har beskrevet med et rikt monn av adjektiver, som et uregjerlig, floket og sammenfiltrer nøste av grovt, ullent garn. Og med det er det altså at jeg vil gå inn og forklare, på et enda mer utførlig og uforskende vis, hvorfor og hvordan det har seg at jeg nå sitter og skriver når det opprinnelig var noe jeg hadde en stor sperre for å gjøre. Men før jeg går i gang med det, tenker jeg at det kan være greit at jeg aller først kort forsøker å gjenfortelle innholdet i Gran sitt essay.

2. Om krav

Gran er relativt kjapt i gang med å peile seg inn mot hva jeg opplever som å være hovedanliggende i hennes essay. Etter en liten refleksjon omkring hvordan det er å la seg daglig overvelde av den tilsynelatende evige kampen mot informasjonsflommen som regjerer på internett og hvor e-poster som kontinuerlig tikker inn synes å være hovedfienden, tar altså Gran seg over i et felt hvor objektet for overveldelsen muligens er av noe enda mer truende art enn den allerede nevnte informasojnsflommen, nemlig av den art hun kaller: «De tusen internaliserte krav». Mer spesifikt retter Gran seg inn mot de massive lykke- og vellykethetskravene unge mennesker, særlig jenter, blir utsatt for i dag, og som kan ses i sammenheng med at hver fjerde tenåringsjente i følge Novas undersøkelse fra 2013 oppgir at de er ganske mye eller veldig mye plaget av depressive symptomer.

3. Om sammenbrudd

Men som tittelen på Gran sitt essay tilsier virker ikke Gran så altfor mottakelig til å utelukkende ta alle resultatene fra Novas undersøkelse for god fisk. Kan virkelig hver fjerde tenåringsjente ha en psykisk lidelse som depresjon? Gran foreslår: «Kan vi ikke gi fenomenet dets rette navn: en plagsom, men helt normal og etter hvert farlig overveldelsesreaksjon [...]?» Og så gjenstår heller oppgaven i å vite hvordan man skal håndtere alle disse, allerede nevnte, «tusen internaliserte krav». Og på sett og vis kan det virke som om løsningen på dette kan sammenfattes i å: «Sette grenser, disiplinere seg og ignorere». Men at det er en enkel oppgave, tør nok ingen påstå. Og det påstår ikke Gran heller. Men hva den siste tiden har vist oss, gjennom en rekke kronikker hvor skribentene har vært åpne om sine sammenbrudd i møte med de skyhøye kravene, er at en slik oppgave er nødvendig. Og gjennom å berette om sitt eget sammenbrudd i essayet sitt, blir Gran altså med på å legge et ekstra trykk på nettopp dette. Nødvendigheten av å «sette grenser, disiplinere seg og ignorere». Og akkurat hva det innebærer kan bety så mangt ut i fra hvilken situasjon en står oppi. Men å skjerme seg, logge av og hengi seg til sitt usynlige frirom (hvor selv ingen sosiale medier skal få tilgang og innsyn), synes i følge Gran å være en nøkkelstrategi. Og så kan vi jo spørre oss om ikke dette unngåelig vil gjøre oss mer og mer innadvendte på en måte som i siste instans vil lede til en ond sirkel, som, slik den danske psykologiprofessoren Sven Brinkmann beskriver det i sin bok Stå Fast (hvor han tar et oppgjør med den akselererende kulturen som også Gran setter ned foten for): «[...] vi vender oss innover for å mestre en usikker verden, som dermed blir enda mer usikker, fordi vi hver og en kommer til å stå alene med våres liv og vår ensomme selvorientering [...]»?

4. Om å stenge av og åpne opp

Vel. Et utgangspunkt for å behandle dette spørsmålet tenker jeg kanskje kan være å trekke frem det faktum at jeg nå skriver selv om jeg egentlig ikke torde skrive. For hva det innebærer for meg å skrive akkurat nå er at jeg rett og slett forsøker å rette meg ut av meg selv, snarere enn å rette meg inn mot meg selv. Og da tenker jeg at dette kan påkalle spørsmål av typen: Hva er relasjonen mellom å ta til seg oppfordringen om å «sette grenser, disiplinere seg og ignorere» og å gå i gang med en utadrettet aktivitet? Sagt på en annen måte: Hvordan oppfattet jeg at Gran kom med en oppfordring om å «stenge av» samtidig som jeg oppfattet at hun inviterte til å «åpne opp»?

5. Om "Det døgnåpne mennesket"

For å svare på dette, henter jeg frem et ord Gran selv er opptatt av, nemlig: «Regulering». Dette stikkordet ser hun i sammenheng med krysspresset som på den ene siden innebærer omgivelsenes krav om eksponering og oppfordring til utadvendthet og på den andre siden innebærer den enkelte persons behov for periodisk tilbaketrekning. Og særlig utsatt for dette krysspresset blir da også, naturligvis, de som er mer innadvendte og som har skjørere grenser enn andre. Og dersom dette behovet om periodisk tilbaketrekning ikke oppfylles, blir vi hva filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen kaller: «Det døgnåpne mennesket». Men burde det ikke finnes en slags balanse mellom de to polene? Er det her vi burde vært flinkere til å regulere? Og på hvilken måte kan dette stå i sammenheng med påstanden min (riktignok stilt som et spørsmål) om at essayet til Gran bar i seg ikke bare en oppfordring om å «stenge av», men samtidig en invitasjon til å «åpne opp»? Og jeg vil spisse disse spørsmålene ved å gå et hakk lengre: Går det også an å spørre seg hva det er vi ønsker å «stenge av» fra og hva det er vi ønsker å «åpne opp» for? For på ingen måte oppfatter jeg Grans strategi om å «sette grenser, disiplinere seg og ignorere» som noe som bør sidestilles med det å grave seg ned i et eget hull i bakken og hvor resten av omverdenen stenges ute. Det blir vel nettopp heller et spørsmål om hva det er der ute, i omverdenen, vi ønsker å stenge ute.

6. Om meg og påstått angst

Men før jeg går i gang med å svare på noen av disse spørsmålene, er det på tide å, ironisk nok, kretse meg inn mot meg og mitt, eller mer presist, kretse meg inn mot hva som, utover det faktum at jeg «ikke visste hvor og hvordan jeg skulle komme i gang», ligger bak min påståtte angst for å gå i gang med å skrive. «For se, hun skriver jo!» «Hun skriver så blekka spruter!» kan man også si. Og ikke nok med det: «På løgnaktig vis påstod hun at hun ikke torde skrive bare for å ha et interessant utgangspunkt for et essay hun ville skrive!» er det også mulig å si. Dermed vil jeg altså forsøke å gi litt kjøtt og blod til påstanden min om egen skriveangst nettopp så denne påstanden ikke bare blir en påstand.

7. Om Sissel Grans "regulering"

Igjen vil jeg vende tilbake til Grans stikkord: «Regulering». Til ikke å være i stand til å håndtere krysspresset mellom kravene utenifra og behovene innenifra. Lystrer man fullstendig kravene der utenifra, står man altså i fare for å bli hva Arne Johan Vetlesen kaller: «Det døgnåpne mennesket». Og lystrer man fullstendig behovene der innenifra (gjerne som et resultat av å skjerme seg fra kravene der utenifra), står man i fare for å bli noe like uheldig: «Det avstengte mennesket». Jeg skal ikke gå så langt som å påstå at jeg har vært i begge ender av denne skalaen, men tidvis en slags kasteball mellom begge sider. Og hvor jeg var i slutten av september i fjor, da jeg tilfeldigvis kom over essayet til Gran etter å ha slengt meg ned på sofaen etter nok en arbeidsdag som gjorde meg altfor, altfor sliten, var på den siden av skalaen mot «avstengthet». Og denne «avstengtheten» vil jeg belyse med utgangspunkt i hvordan en rekke arenaer fra hverdagen som tilbød alternativer og som dermed fordret besluttsomhet gjorde meg så matt at jeg ville segne om. Jeg var med andre ord fristet til å oppgi en rekke selvfølgelige aktiviteter fra min tidligere og mer avbalanserte hverdag, som bl.a. å handle mat, handle klær, låne meg en bok på biblioteket, lese aviser, surfe på internett, se på TV-serier, reise på ferie, studere og i det hele tatt ha forhåpninger om å stake ut en vei for min framtid. Fordi disse aktivitetene fikk, og noen ganger får, hodet mitt til å oppføre seg på en måte noe som ligner det Sissel Gran beskriver som emosjonell «flooding» i aksjon. Hun trekker fram en seanse fra parterapirommet hvor den ene parten, mannen, eller rettere sagt, «den utkjefta mannen» som Gran kaller ham, etter å ha blitt overøst av konas ord, tårer og anklager, svarer til sist, på spørsmål om hva som skjer i ham nå, at: «[...] jeg kan ikke tenke, jeg har gips i hjernen, alt er håpløst [...]». Og det er nettopp slik jeg mener at hodet mitt har oppført seg i møte med en haug av valgmuligheter. Jeg føler meg, rett og slett, som «den utkjefta mannen» i parterapirommet, beleiret.

8. Om det morsomste og tristeste

Det morsomste, og tristeste, av alt, er at de tingene som beleirer meg er de mest trivielle tingene i hele verden. Å gå på butikken for å kjøpe mat eller finne en bok på biblioteket, kan igangsette den tilstanden i hodet mitt: Å bare ville segne om, hegne om, det stakkars lille hodet mitt som ikke klarer å skape oversikt blant alle de tusen fordringer som skyter mot meg i form av krav som: Fatt en beslutning! Økologisk havregryn eller vanlig havregryn, lettkokte eller store? Og bør jeg kanskje velge glutenfrie havregryn? Det er jo mulig jeg har glutenintoleranse ettersom jeg har hatt så vondt i magen i det siste og kostholdsekspertene mener jo det kan være årsaken til at hjernen går sånn på lavgir? Eller: Fatt en beslutning! Bokreol etter bokreol står framfor deg, det finnes mennesker som allerede kan ha fullført en bok eller to i løpet av den tiden du har stått foran disse bokreolene og kviet deg for å fatte et beslutning, og ikke nok med det, debutantene som gir ut bøker blir stadig yngre og du blir stadig eldre mens du står her og gror fast i bakken, og skulle du ikke velge deg en bok for å bli en bedre leser for å bli en bedre skribent, hva? (Og når skrev du egentlig sist, hva?)

9. Om Frøken Sensitivs latterlige handlingslammelse

Med andre ord: På et atomisk nivå blir disse sekvensene, hvor en tykk og melkeaktig tåke brer seg i hodet mitt, til et latterlig fenomen. Tross alt: «Kan du ikke bare stålsette deg, Frøken Sensitiv? Kjøp vanlige, lettkokte havregryn. Les en bok du synes ser artig ut.» Men så er det likevel ikke så enkelt. For sammenlagt blir den totale mengden av alt du skal forholde deg til for stor når du allerede har havnet langt «bakpå». På spørsmål om hvordan jeg har klart å havne så langt «bakpå», klarer jeg ikke svare noe annet enn med Elizabeth Wurtzel i Prozac Nation. Wurtzel vil forklare hvordan depresjonen rammer en: «Gradually, then suddenly». Plutselig finner du deg selv fast i klisteret. I tåka. I gipsen. I hva enn du vil kalle det. Og den sammenlagte mengden av alle de trivielle tingene som beleirer meg blir hakket mindre latterlig dersom man klarer å zoome blikket ut littegranne og i stedet se at alle enkeltstående sekvenser er uttrykk for noe større. Og i den sammenheng vil jeg trekke fram kronikken «Vi ønsker en ny debatt om oppdragelse, men hadde ikke sett for oss dreiningen vi nå er vitne til» publisert i Aftenposten og skrevet av tidligere førsteamenuensis i pedagogikk og miljøfag Per Bjørn Foros og den allerede siterte filosofiprofessoren Arne Johan Vetlesen. Et av hovedbudskapene deres: Stilt overfor alt som skremmer der ute i den store verden, velger mange unge å bruke sin energi på et lite, avgrenset område hvor de kan oppnå den kontrollen de ellers savner. Resultatet av dette blir at mange unge ender med å aksentuere rundt sin egen innsats og sin egen omsorg.

10. Om å ville grave seg ned i et hull i bakken

Og med det som utgangspunkt vil jeg da spørre: Er det da rart når denne innsatsen og omsorgen ikke strekker til i møte med alle kravene utenifra, at også de trivielle aspektene ved livet, som å velge mellom ulike sorter havregryn, farges av samme form for avmaktsfølelse? Og er det da rart at det skjer en slags forkludring av egen evne til regulering i den grad at man faktisk får lyst til å grave seg ned i et hull i bakken og be verden seile sin egen sjø – bare for å skjerme seg selv? Men så er det også kanskje her overveldelsesreaksjonen har gått over til å bli, hva Gran beskriver som: «[...] etter hvert farlig». Og med det vil jeg altså vende tilbake til spørsmålet mitt: Hva det er vi ønsker å «stenge av» fra og hva er det vi ønsker å «åpne opp» for? Det er her det er viktig at vi finner hva i vår omverden som gjør at vi ønsker å stenge oss selv inne, slik at det heller blir dette «hva-et» fra vår omverden som skal bli utestengt. Og drivkraften bak dette, unnlatelsen av å bli «det avstengte mennesket», burde nettopp ligge i at det at det fremdeles finnes noe av verdi som gjør det verdt å holde oss selv «åpne» for. Kanskje er det slik at det også må foregå i denne rekkefølgen: At først idet vi oppdager at det er noe det er verdt å «åpne opp» for, så vil dette også kunne fortrenge, med sin rene og skjære eksistens, det som vi burde «stenge av» fra. Jeg tror det er i denne rekkefølgen det må ha foregått i mitt eget liv.

11. Om å være fanebærer for en sak som trenger hender

I meg selv hadde jeg ikke kraft til å luke ut de «tusen internaliserte krav» fordi de allerede var en så stor del av meg at jeg ikke klarte å peke dem ut som de «parasittene» de faktisk var. Men ved å få lese hva andre har skrevet, spesielt Grans essay, var det etter hvert lettere å få øye disse kravene og plassert dem der de hører hjemme. Likevel var det ikke dette som gjorde at jeg klarte å gå i gang med skrivingen igjen. Mer enn noe annet handlet det om følelsen av å være fanebærer av en sak som stadig krevde flere hender til å holde den oppe. Det var med andre ord følelsen av å klare å heve meg noe over min lille tilværelse og innse noe som Foros og Vetlesen sterkt betoner i kronikken sin, nemlig, at vi er mange som er i samme båt stilt overfor samme tegn på samfunnsmessig forverring. På den måten klarte jeg altså å forstå mer og mer at dersom «de tusen internaliserte krav» (eller: «individualismens evangelium», for å ty til en arkaisk ordvending), fikk dirigere meg helt, og ikke minst, hvordan jeg skulle gjøre det jeg skulle gjøre, deriblant, å skrive, så ville denne ferden uunngåelig lede meg hen i mot et ikke kjært barn som likevel har mange navn: Min avmaktsfølelse, min overveldelse, min handlingslammelse, mitt hull i bakken – min åpne og ødsle tåkeheim.

12. Om å åpne opp for fellesskap og overvinnelse 

Jeg klarte å forstå at fikseringen på «eget prosjekt» og hvor vidt jeg klarte å «stikke meg ut» og dermed skape meg en «unik røst» ble en slags krampeaktig tvangstrøye som slukte alt jeg faktisk hadde å si, og at mitt egentlige siktemål, «perfeksjonering» ikke ble til så veldig mye mer enn selve den anstrengelsen det innebar å «perfeksjonere». Og denne komplett ubrukelige anstrengelsen var det som til sist slukte meg. Men så er vi altså flere i samme båt. Viser det seg. Og til tross for at «misery loves company» unektelig er en ussel følelse, så må man likevel bare bruke den til hva den er verdt. At den kan være til hjelp for å erkjenne at individualismens bakside kan ramme oss alle, men at det heller ikke trenger å være sånn. At det går an å rette seg inn mot motstand. Og som Foros og Vetlesen skriver: «For å bli motstand i konstruktiv forstand må det vokse frem et «vi» [...]». Og så trekker jeg altså fram min egen miserable fortelling, hekter min egen miserable fortelling på andres miserable fortellinger, og håper på at disse miserable fortellingene sammen kan fungere som en slags motstand og på den måten i stedet bli fortellinger om aksept, fellesskap og overvinnelse. Og det tenker jeg det er verdt å «åpne opp» for.  

6000 lesere får hver fredag et nyhetsbrev med bl.a ukas beste Harvest-saker. Få det gratis her.

SLUTT