Sjøørett

Det siste frie fisket

Det siste virkelig frie fisket i Norge anno 2014 er i sjøen. Og det mest attraktive sportsfisket er etter sjøørreten. Det er aller best NÅ.

DATO: 03.04.2014 / AV: Torolf Kroglund

Etter bare fire kast har jeg napp. Det er kontant, et utras og så et hopp ut i fri luft og så er den av. Nye kast. Det er bare mars, til tross for overraskende varm sol så er det kaldt i lufta og ikke minst i vannet. Rolig innsveiving. Et par spinnstopp.

For oss som bor på Sørlandet er våren den fineste tiden. Skjærgården er pepret med flotte hytter. Men de rike Oslofolka som eier disse hyttene er som regel her bare noen hektiske sommermåneder. Resten av året står de tomme. Det er jo synd og skam, men også et åpent smørbrødbord for oss som bor her, i kanskje landets beste sjøørret-farvann. Ofte fortøyer jeg på en av de forseggjorte bryggene. Fra mars til ut i juni er jeg – og mange med meg - konge over hytter, svaberg og soloppvarmede bukter og sund. Og om det da skulle ha kommet en keiserlig hus- og land-eier så skulle jeg sagt som Diogenes i tønna: ”Flytt deg, du skygger for sola”…

Den komplette fisker.
I det siste har jeg lest på ny i Izaak Waltons ”Den komplette fisker”. Boka er fra 1653, men regnes fremdeles som selve fiskebibelen. Den er en guide til fiskearter og hvordan man fisker dem, men Walton går også til kjernen i det man kunne kalle ”fiskingens filosofi”. Tittelen på verket er talende; ”Den komplette fisker", med undertittelen ”den tenkende mannens rekreasjon”. Det Walton lærer oss i boka handler om viljen til å oppsøke og evnen til å være i ro og stillhet, og å kunne lese naturen. En av illustrasjonene har billedteksten: ”Study to be quiet”.

Dette tenker jeg mye på. Sommerstid er skjærgården sjelden stille. Nå i vårsola er det lett å finne stille steder, med båt eller kajakk. Og man kan se skjærgården med nye øyne.

Der er den! En stor sort skygge farer ut av tangen og jager sluken. Men biter ikke på. Jeg gjør alt riktig. Spinnstopp og så sveiv. Kaster ut igjen. Godt kast, inne i det mest soloppvarma vannet innerst i bukta. Pang! Så sitter den. Jeg er raskere med tilslaget nå. Holder stang og snøre stramt. Ørreten skjener ut, drar med seg snøre. Den søker skiftevis nedover og så opp i vannflata hvor den bakser. Den kommer inn mot brygga, og jeg kan se at det er en flott fisk som glitrer under vann. Idet jeg forsøker å holde stanga opp med en hånd og håve med den andre, raser den ut igjen og jeg må bare la den gå. Gang på gang. Vil ikke miste denne! 

Filosofi for den frie fisker.
Walton og hans venner fisker i elver, bekker og dammer rundtomkring på den engelske landsbygda på 1600-tallet, og det virker som et fritt og fint fiske. Tillatelser og fiskekort er det ingen som snakker om. De ligger under store trær og drikker vin og spiser herlig mat. Eller de går innom et vertshus.
Det siste virkelig frie fisket i Norge anno 2014 er i sjøen. Her trenger man ikke fiskekort eller tillatelse. Og man kan med loven i hånd argumentere for å fiske på eller ved rikmanns eiendom i strandsonen. Det mest attraktive sportsfisket er etter sjøørreten. Frihetsfølelsen for slike fiskere er stor. I tillegg til spenningen med fisket.
Jeg forsøker å lære av Walton og ikke være så ivrig. Før tenkte jeg bare på å få fisk. Med åra har jeg i større grad greid å sette pris på selve turen; ta med vin eller øl og god mat, nyte de første varmende solstrålene, friheten og det å være ute – og ta spenningen med sjøørreten som en bonus.

Fisk etter forholdene.
Det som slår meg når jeg leser Walton er hans evne til å variere med agn og fiskemetode -  ut i fra art, vær, temperatur, sesong, hva fisken spiser og så videre. Han evner å lese forholdene før han fisker. Og han er ikke snobbete på hva han fisker med. Dette er nok en overraskelse for noen som leser boka, for mange tror den bare handler om fluefiske. Walton fisker med absolutt alle midler. Gresshopper, mark, død eller levende småfisk, små frosker eller også forseggjorte kopier som han lager selv og som ligner enten fisk eller insekt. 

Nå begynner fisken å bli utmattet. Tredje gang jeg forsøker med håven holder det på å gå galt; jeg faller nesten uti fordi fisken prøver et siste ras mens jeg holder hardt igjen med stanga og strekker meg så langt jeg kan med håven. Så får jeg den under, og den store fiskekroppen hvelver seg opp i håven og kjennes tung når jeg får den opp på brygga. Yess!! En nydelig fisk. 

Forbehold mot (ensidig) fluefiskefokus.
Grunnen til at folk tror at Waltons bok handler bare om fluefiske er at Waltons yngre venn og fiskekollega Charles Cotton fikk lov til å skrive et tillegg til boka, som senere ble en integrert del. For Cotton var fluefisket det eneste riktige fisket. Han lo av Waltons heklede fiskekopi (en forløper for dagens wobblere og sluker), selv om Walton fikk minst like mye fisk. Eller kanskje nettopp derfor? Det tåpelige i at en kopi av et insekt skal være mer nobelt enn en kopi av en fisk, får så være. Dedikerte fluefiskere av i dag synes dessverre av og til like snobbete og ensporet som Cotton.

”Den komplette fisker” er den som tør å fiske variert. Å fiske med både sluk, spinner, flue og forskjellige typer agn kan være like stimulerende som å fiske med ulike fluer. Når alt kommer til alt så handler fiskingen ikke så mye om hva du fisker med og hvor mye utstyr du har - men om å lese naturens variasjoner, tilpasse seg disse og fiske etter forholdene. Det handler faktisk da om å se seg selv som del av naturen – ikke hevet over. Slik når den komplette fisker inn til naturens hemmelighet. Dét er fiskingens filosofi. Sånn sett er fisking ikke en sport, men en ”way of life".

Etter lunsj i sola, og en liten klunk med vin tar jeg en hvil. Sovner i sola mens jeg hører bølgeskvulp, måker, tjeld og en vårfugl inne blant trærne. Våkner varm i ansiktet. Jeg renser fisken og sjekker mageinnholdet, og det er som jeg tror; fullt av små sildefisker. Det er derfor jeg konsentrerer meg om sluk og wobbler tidlig i sesongen. På vei hjem dorger jeg med en stor blank wobbler, nært land, og lander sesongens sjøørret nummer to. Det blir middag for hele familien, og vi inviterer naboparet med. På kvelden vet jeg ikke om det er all den uvante sola eller om det er vinen som gløder behagelig i kinnene.

SLUTT