Debatt

Det forsømte innlandsfisket

Norges Jeger & Fiskerforbund lover økt fokus på fang og slipp, men hva innebærer egentlig det for andre arter enn laks og sjøørret?

DATO: 14.06.2016 / AV: Eirik Granly Foss og Joakim Andreassen / FOTO: Joakim Andreassen

Før julen 2015 ble det avholdt landsmøte i Norges Jeger og Fiskerforbund (NJFF). På dagsorden stod som vanlig «fang og slipp», og konklusjonen etter møtet var økt fokus på dette som forvaltningstiltak.

Hovedvekt på laks og sjøørret i elv
Det nye vedtaket sier følgende: «NJFF støtter fang og slipp som et rettet fiske for å spare verdifulle individer og for å begrense det totale uttaket. Fang og slipp skal ikke praktiseres for å fortsette fiske på bestander som ikke tåler beskatning.»

Så hva betyr dette i praksis?

I følge Espen Farstad, som er forbundets informasjonssjef, setter NJFF god forvaltning av fisket i vassdragene som et overordnet mål, slik at uttak av fisk må relateres til bestanden i vassdraget. En forvaltningsplan basert på gytebestandsmål og midtsesongsevaluering skal ivareta dette. Han hevder videre at NJFF ønsker å drive en kunnskapsbasert forvaltning, og at høsting av overskudd skal danne basis for uttaket.

Førsteinntrykket er positivt, og mange sportsfiskere er nok glade for at foreningen fremviser bevissthet om at matauk ikke burde være et altoverstyrende formål i sportsfiske og forvaltning. Likevel er det viktig å presisere at det nye vedtaket kun gjelder lakseførende elver og anadrome arter, og ikke for innlandsfiske.

For mange av Norges sportsfiskere vil det kanskje skurre litt her. Hvorfor vedtar man ikke noe liknende for brunørret, røye, gjedde og harr når man først er i gang?

Faktum er at forvaltningen av innlandsfiske, med noen få unntak, er mangelvare i Norge

Det komplekse forholdet mellom fisk og menneske
NJFF kan naturligvis ikke klandres direkte for det som er en ikke-eksisterende norsk innlandsfiskeforvaltning – det er det politikere og direktoratet som må ta skylden for. NJFF er en interesseorganisasjon, og er ikke beslutningstager i forvaltningspolitikken. Likevel er NJFF, nettopp gjennom å være en interesseorganisasjon for blant annet sportsfiskere, en viktig aktør i arbeidet med å skape bærekraftige holdninger og praksiser blant fiskere i landet. Det er også dette de gjør, når de vedtar å øke fokus på fang- og slipp som forvaltningstiltak i lakseførende vassdrag.

Men, de ønsker altså ikke å gjøre et slikt vedtak for innlandsfiske.

Dette begrunner forbundet med at innlandsfiskeforvaltning krever langt mer enn medlemsskolering om viktigheten av å ta vare på storfiskgener. I følge Farstad er samspillet mellom fiskepopulasjoner og samfunn så komplekst, at man ikke kan hevde at fang og slipp vil løse alle de utfordringene man har i norsk vann og elver.

At samspillet mellom fiskepopulasjoner og menneskepopulasjoner er for komplekst til at et enkelt vedtak kan løse alle problemer er vel åpenbart for de fleste. Men hvorfor vil man da ha nettopp et slikt vedtak for lakseførende vassdrag? Det må da bety at man har en viss tro på at det kan fungere? Er det ikke verdt å prøve også i innlandet?

Rett skal uansett være rett, NJFF støtter faktisk opp om at rett utført gjenutsetting kan være et effektivt verktøy. Derfor har de pratet varmt om effektene av rettet fiske i form av fangstvinduer, minstemål og størstemål, gjennom både kursvirksomhet og artikler i Jakt og Fiske.

Dette er godt og viktig arbeid, men desto mer fremmed virker det også da at de ikke ønsker å gå samlet inn for å fatte et slikt vedtak for innlandsvassdrag.

Forskermiljøet tenker annerledes
Fiskeribiolog og seniorforsker, Bror Jonsson ved Norsk institutt for naturforskning (NINA), har forsket på laksefisk i en årrekke. Han trekker på sin side frem viktigheten av å informere om et begrenset uttak av store individer i innlandsfiskesammenheng, om man ønsker å unngå tette bestander av småfallen fisk.

Han forteller at en stor ørret kanskje spiser rundt to prosent av sin egen kroppsvekt gjennom rundt 200 dager i året. For en ørret på 5kg blir dette 100g om dagen eller 20kg i året. Dette betyr at den store fisken gafler i seg rundt 1000 småfisk på 20 gram hver. Sagt enkelt trenger vi ikke mange slike fisker for å holde bestandstettheten på et akseptabelt nivå, hevder Jonsson.

Selv om dette logisk nok er et omtrentlig regnestykke, er det ikke vanskelig å forstå hvordan slike store fisker regulerer tetthet i ørret- og røyebestander.

Tiden ute for gamle holdninger?
Ut i fra et faglig perspektiv er det altså gode argumenter for at det å begrense uttaket av store individer er en effektiv måte å unngå tusenbrødrevann, og kollaps i stammer av større fisk. Det å bevare stammer av storvokst ørret i innlandet trekker også NJFF frem som et av sine prioriterte satsningsområder, senest 25. februar i år.

Likevel mener NJFF at ønsket om å fiske for å spise fangsten alltid har vært og vil fortsette å være en av de bærende motivasjonene for sportsfisket. Samtidig ønsker de å ha en liberal holdning til fang og slipp, og ifølge Farstad mener NJFF at begge deler kan drives side ved side.

NJFF mener altså at fang- og slipp og fiske for matfisk kan praktiseres sammen – og det kan man nok saktens si seg enig i. Det burde i alle fall være mulig her i Norge hvor fiskepresset er langt lavere enn for eksempel i USA.

Men er dette god nok grunn til å overse behovet for en bedre forvaltning, og bedre holdninger til uttak av innlandsfisk?

Det mener vi at det absolutt ikke er. Det burde være fullt mulig å operere med størstemål på fisk, og fortsatt få med seg både en, to og tre pannefisk hjem til middag. Slik vil man kunne fiske for å spise fisken, samtidig som man driver en kunnskapsbasert forvaltning som vil bidra til å bevare stammer av stor ørret, om vi skal tro fiskeribiolog Bror Jonson.

For oss ser det ut som om en stor del av medlemsmassen i NJFF nærer en ubegrunnet frykt for at slike vedtak innskrenker mulighetene til å drive matauke, det være seg med garn eller stang. Det er i så fall synd om denne typen bekymringer skal få sette dagsorden i en interesseorgansisasjon som hevder at de vil drive kunnskapsbasert forvaltning for å bevare storørreten.

SLUTT