Klima

Det er olje det handler om

Hvem skal produsere olje lengst? Norge. Verdens rikeste land.

DATO: 21.05.2016 / AV: Simen Tveitereid

"Can you blame them?"

Den amerikanske stjernejournalisten Elizabeth Kolbert skrev  en artikkel i The New Yorker om FNs klimasjef, Christiana Figueres. De satt på balkongen i leiligheten hennes utenfor den tyske byen Königswinter, med en drink i hånden. De så ned på Rhinen. Figueres skulle snart reise til Saudi-Arabia, verdens største oljeeksportør. Hun sa:

 “The Saudis are sitting on a vast reserve of very cheap oil. Can you blame them for trying to protect that resource and that income for as long as they can? I don’t blame them. It’s very understandable."

Christiana Figueres kommer fra Costa Rica. Et land med vannkraft og vind som energikilder. La oss gjøre et tankeeksperiment, sa hun til Kolbert:

"If I had been born in a country with fossil-fuel reserves, would I have a different opinion about what’s good for the world? Maybe. Very likely, in fact."

1. Verdens reneste olje.
Det er innspurt i Paris, der Norge presser på for å få det vi kaller en ambisiøs klimaavtale. Det er rød smogalarm i Beijing, og i New York er verdens største private oljeselskap, Exxon Mobil, under etterforskning. Anklaget for å ha skjult kunnskap om klimaforskning og bidratt til bevisst desinformasjon.

"Hvis VW er en loppe, er Exxon en elefant", skrev Bill Mc Kibben, forfatter og en av verdens viktigste miljøforkjempere, i The Guardian.
Men hva med oss? Norge og Statoil. Hvem er vi? Den lille snille ulven?
Noen mener at vi er et klimaforbilde. Vi har mange el-biler. Vi har trukket Oljefondet ut av kullselskaper. Vi er i teten på å redde regnskog.
Men vi finansierer det ved å selge olje. Og vi har ingen planer om å trappe ned.

"Norge bør ikke være det første landet til å slutte å produsere olje. Vi bør være det siste."

Dette skrev interesseorganisasjonen Norsk olje og gass i en Facebook-post. Den har nå fått 824 likes, 245 delinger. Viktigere: Denne oppfatningen deles av de aller fleste norske politikere. Og NHO-sjef Kristin Skogen Lund. I Paris denne uken sa hun til P2:

"Norge har den reneste oljeproduksjon i verden. Sånn sett kan du si at vår olje bør være den siste som legges ned. Hvis du skal tenke global klimapolitikk."

Det er riktig at Norge produserer olje med lavere CO2-utslipp enn de fleste andre land. Men: Betydningen av denne faktoren er minimal, sammenlignet med bruken av oljen. 
Utslipp ved produksjon tilsvarer kun 5 prosent av utslipp ved forbrenning av oljen. Ifølge en rapport fra Statistisk sentralbyrå.  
Den rapporten sier at kutt i norsk oljeproduksjon vil være effektiv klimapolitikk. Men når Norge åpner nye oljefelt for leting, er ikke klima engang en del av debatten.
Hjelper det noe om Norge tar opp mindre olje, da? Vil ikke andre land produsere den oljen Norge lar ligge? Nei, sier SSBs beregning. Bare omtrent halvparten.

Det er mye snakk om hvordan Norge skal kutte våre klimautslipp. Busser på biogass. Vinduer med tre glass. Forbud mot spredning av husdyrgjødsel om høsten. Høyhastighetstog til Skien (før 2030). Kjøttfrie mandager i i kantiner.
Vel og bra, av mange grunner. Men en slik klimapolitisk debatt blir litt som å diskutere været uten å løfte blikket mot himmelen. Hvorfor er det så lite snakk om den soleklart viktigste faktoren?
Når Høyres klimapolitiker Nicolai Astrup snakker om kvotehandelen og skryter av Norges innsats for regnskogen, pleier han å legge til: Det spiller ikke noen rolle hvor i verden CO2 slippes ut. 
Nettopp.
Det er derfor Norges oljeeksport burde stå øverst på agendaen. Oljen og gassen vi pumper opp og sender ut i verden. Den gir mer enn ti ganger så høye utslipp som alle klimautslipp i Norge til sammen. 

2. Kort historietime: Alle mann til pumpene!   
En stortingsmelding fra 1974 slo fast at Norge skulle holde et moderat tempo i oljeutvinningen. Og slik var det lenge. "Man ville hindre at omstillingskostnadene ved å tilpasse seg en ny næring ble for store. Man ønsket dessuten at ressursene skulle vare lenger", som det står i Store norske leksikon.
Men på 1990-tallet skjedde et vendepunkt i oljepolitikken. Tempoet i utvinningen ble økt. Veldig. I 2000 var produksjonen tre ganger større enn taket Stortinget hadde satt i 1974.
Som nærings- og energiminister på 90-tallet mente Jens Stoltenberg at det gjaldt å pumpe opp oljen raskt og sette pengene på bok.  

I tunge økonomiske tider tidlig på 90-tallet ble alle begrensninger opphevet. Nettopp i denne perioden ble kunnskapen om drivhuseffekten større. I 1987 hadde Gro Harlem Brundtland gitt oss FN-rapporten om bærekraftig utvikling, "Vår felles framtid". I 1990 leverte FNs klimapanel sin første rapport. Samme år ble Cicero, senter for klimaforskning, opprettet. Et av målene var å skaffe kunnskap som kunne redusere klimaproblemet. Styreleder ble Statoils visekonsernsjef, Henrik Ager-Hanssen. 
Norges rolle som oljeprodusent var ikke en del av klimadebatten. Men Norge var et foregangsland. Stortinget hadde vedtatt at de norske CO2-utslippene skulle stabiliseres på 1990-nivå. Men med fullt kjør i Nordsjøen viste det seg umulig.
Det var da Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg klekket ut en ny strategi: I stedet for å kutte i egne utslipp, kunne vi betale andre land for å gjøre det. Norske byråkrater reiste rundt i verden for å få til et internasjonalt kvotesystem.   
Noe gjorde vi da hjemme også. I 1991 innførte Norge en C02-avgift. Utslipp skulle koste. Norge hylles for å være et av få land som har innført en slik avgift. Men utslippene fra olje- og gassutvinning er 90 prosent høyere nå enn før avgiften kom. Fordi produksjonen er blitt så mye større.  

3. Mer enn nok. I 50 år til.
Da Norge i år trakk Oljefondet ut av kullselskaper, fikk vi ros av New York Times. På lederplass. Men avisen la til: 
"It is hard to avoid the perception of hypocrisy in Norway’s selective combat against carbon emitters."

Det kan bli vanskelig for Norge å argumentere mot Polen som vil beskytte sin kullindustri, eller andre land som vil hente ut det maksimale av sine naturressurser.  

2/3 av oljereservene i verden må bli i bakken, om temperaturen ikke skal stige mer enn to grader. Det har blant annet den respekterte tenketanken Carbon Tracker slått fast.
Det er ikke oljebransjen med på. Exxon Mobil håper å produsere 35 prosent mer olje i 2040 enn i 2010. Boring i Arktis er en del av planen.
Det er det også for Statoil.
Norge har tatt opp litt over halvparten av våre petroleumsressurser. 37 prosent av reservene er ikke oppdaget. Det betyr at de trolig finnes, men at vi ikke vet nøyaktig hvor. Nesten halvparten er i Barentshavet. I områder med mindre kunnskap om geologien og større tekniske utfordringer, ifølge Oljedirektoratet. Det tar lang tid å lete i slike områder. Det er høyst usikkert om det blir lønnsomt å utvinne slike ressurser. Likevel letes det som aldri før.
Sist vinter åpnet Regjeringen helt nye letearealer - for første gang på 20 år. 26 oljeselskap har søkt om konsesjoner, som tildeles neste år. 

Av verdens gjenværende oljereserver tilhører kun 0,4 prosent Norge (for gass er tallet 1 %). Ifølge Norsk olje og gass. De legger til:

"Det er likevel mer enn nok for å produsere i minst 50 år til".

Hvis verden fortsetter med CO2-utslipp som i dag i 50 år til sier FNs klimapanel at livsfarlige temperaturøkninger ikke kan unngås. Da er det liten vits å redde velferdsstaten.
Hva er Statoils løsning? Satse mer på gass, som har halvparten av kullets CO2-utslipp. Statoil mener at EU vil trenge "store mengder gass" i 2050. I november var energiminister Tord Lien i Brussel, for å be om garantier fra EU om kjøp av norsk gass.
"Vi må vite at kunder i EU vil være der også i 2030", sa Lien til Financial Times.
Men EU vil heller gå direkte til fornybar energi. EUs mål for 2050 er å avkarbonisere energisektoren og kutte 80 prosent i utslipp av klimagasser.

Også Statoil satser på fornybar energi, bygger vindparker blant annet. I år har fornybar-direktøren fått plass i konsernledelsen. Irene Rummelhoff. I november sa hun til Stavanger Aftenblad: «Olje og gass vil dominere i Statoil og i markedet i lang tid framover. ».
Statoil har også en avdeling for bærekraft. Sjefen, Bjørn Otto Sverdrup, skrev en kronikk i The Guardian nylig. Der argumenterte han for gass og karbonpris. Statoil har, sammen med åtte andre oljeselskap, bedt verdens politikere innføre en felles pris på karbonutslipp. Vel vitende om at dette er politisk uaktuelt i Paris-forhandlingene.
We know it works, skrev Bjørn Otto Sverdrup, om den norske CO2-avgiften. Bærekraft-sjefen skrev ingenting om å la oljereserver ligge. 

4. Hva om vi lander på månen?
Eller: Hva om vi produserte litt mindre olje? Hva ville det bety for CO2-utslippet? Ikke i Norge, altså, men i atmosfæren?
SSB har gått igjennom forskningen på området og regnet på akkurat det. Litt over halvparten av den oljen vi lot ligge ville i stedet bli produsert av andre land, mener forskerne. Noe ville blitt erstattet av kull og gass. En tredjedel av det sparte utslippet ville bli reell.

Anslaget er usikkert. Å gjøre en beskjeden andel (2 prosent) av verdens oljeproduksjon litt mindre gir selvfølgelig isolert sett liten effekt. Men ikke sammenlignet med andre norske klimatiltak, skriver SSB.
Dersom verden hadde laget en god nok klimaavtale og sørget for en høy nok karbonpris, ville det ikke vært noen klimapolitiske grunner til å redusere norsk olje- og gassproduksjon, skriver SSB. Da ville produksjonen falt av seg selv, på grunn av synkende lønnsomhet. Men, som SSB legger til:

"Det er trolig langt fram til vi får en slik global klimapolitikk på plass".

Er redusert oljeproduksjon det smarteste klimagrepet vi kan gjøre? Det kommer an på hva vi vil. Og det kommer an på hva vi ville ha gjort med de tapte oljeinntektene. Hvor mye som ville gått til å redde regnskog, satse på forskning og fornybar energi.
Hvordan kan et lite land spille en rolle?
Vi er et av verdens rikeste land, selvforsynt med fornybar energi. Vi kunne blitt en modell: Det første fossilfrie land i verden. Norge har også et av verdens største investeringsfond. Oljefondet har verdier på 7000 milliarder. Ved å vri investeringene mot fornybar energi ute i verden kunne Norge blitt viktige.
Men oljefondet skal gi høyest mulig avkastning. Slik oljevirksomheten skal gi mest mulig inntekter.
Det begynner å bli høyt spill. Hvis verdens bruk av fossil energi fortsetter for lenge, må vi ta ut CO2 fra atmosfæren, såkalte negative utslipp. Det er noe ingen i dag vet hvordan vi skal få til. Og som mange mener vi aldri bør begynne med. 

5. Den norske dissidenten. 
Hva har ledelsen i de store oljeselskapene egentlig tenkt om klimasaken? En som vet endel om det er Øystein Dahle. På 90-tallet var han viseadministrerende direktør i Esso Norge, datterselskapet til Exxon. I 1993 bestemte han seg for å gi et intervju til det internasjonale miljømagasinet Tomorrow.
- Jeg sa at det ikke var særlig tvil om CO2-utslipp og bruk av fossil energi kom til å bli den viktigste problemstillingen av alle. Da intervjuet etter hvert kom i hendene på selskapet i New York, ble det spetakkel. Og jeg fikk en meget aggressiv oppringning fra min norske sjef, sier Øystein Dahle.
- Han ville vite hvorfor jeg ikke hadde spurt om lov til å uttale meg slik jeg gjorde. Jeg svarte at det var fordi svaret ville ha vært nei. "Og likevel gjorde du det?" sa min sjef. Jeg trodde faktisk at det var i selskapets interesse å si det jeg gjorde, fordi det ikke kunne være noen tvil om de faktiske realiteter.   

Det hadde vært lignende episoder før. Dahle hadde jobbet for Exxon siden slutten av 60-tallet og flere ganger blitt kalt inn på teppet. Men han nektet å endre på sine uttalelser. Da fikk han heller slutte. To år etter intervjuet i Tomorrow valgte han å si opp i Esso.
Samme år hadde Lee Raymond blitt toppsjef i Exxon. Det var en mann Dahle kjente personlig.
- Han hadde vært min nærmeste overordnede i New York, og da han ble sjef for Exxon på Aruba ville han ha meg med som driftssjef for raffineriet. Lee Raymond er det mennesket jeg har møtt med aller størst hjernekapasitet. Han var uhyre dyktig. Men han hadde ikke noe hjerte.
- Forsøkte du å diskutere klima- og miljøspørsmål med ham?
- Ja, det er klart. Jeg husker spesielt én samtale. Han sa til meg at det var altfor lite vitenskapelig grunnlag til at man kunne uttale seg slik jeg gjorde. Jeg svarte at i Exxon er vi jo kolossalt opptatt av sikkerhet. Vi ville aldri ventet med å gjøre noe overfor en fare til det var 90 prosent sikkert at den ville bli en realitet. Om det så bare var 5 prosent risiko for at noe kunne gå galt, ville vi gjort alt vi kunne for å forhindre det. 
- Hva svarte han til det?
- At det var noe annet med globale problemstillinger. Jeg var glad i Esso Norge. Men da jeg hørte Lee Raymond uttale til kinesiske ledere i 1997 at CO2 ikke var noe problem og aldri kom til å bli det, tenkte jeg: "Er det dette selskapet jeg har gitt livet mitt til?" Det var ubegripelig for meg at det gikk an å benekte virkeligheten på den måten. Slik jeg oppfattet det, ble klimasaken av Exxon sett på som en trussel - ikke mot kloden, men mot selskapet, sier Øystein Dahle.

Lee Raymond benektet global oppvarming og uttalte at klimaendringer var en illusjon. Hans etterfølger, Rex Tillerson, har anerkjent klimaendringer, men kaller det et engineering problem som det ikke er noen grunn til å bekymre seg for. Løsningene "will present themselves as the realities become clear". 

Filosofen Arne Johan Vetlesen skrev i Klassekampen i år:

"Hva skal man si om å gi så fullstendig blaffen i økokatastrofe som Rex Tillerson gjør? Toppen av kynisme? Av grådighet?
En mindre drastisk betegnelse er trolig vel så dekkende. La meg si det slik: Tillerson gjør ikke annet enn å uttrykke den vanlige tenkemåten i det samfunnet som har skapt problemet, lenge uten å vite det, deretter vel vitende om det. For hvor stor er egentlig forskjellen mellom Exxon Mobil-sjefen og Helge Lund – i praksis?"

6. Verden vil trenge mer energi.
Det er alltid svaret - fra Exxon-sjefene og Statoil-sjefene, fra energiminister Tord Lien og de fleste andre norske politikere.
Ofte snakker de om fattigere lands energibehov. Om å løfte dem ut av fattigdom. Uten at det er snakk om å legge noen begrensninger på energibruken i vestlige land.
Mesteparten av energien er nødt til å være fossil, legger de til. I hvert fall de neste 20-30 årene. De viser til prognoser. For eksempel en EU-finansiert rapport som sier at oljebruken vil øke mot 2030 - og ikke gå ned før rundt 2040. Likevel kan togradersmålet nås, hevder den rapporten. Mange forskere mener derimot at det uansett er for sent å nå det målet. Og International Energy Agency (IEA) sier at oljebruken må ned fra 2020 om målet skal nås.

Prognoser er kun det. Antagelser. For eksempel er det umulig å vite hvor fort den fornybare energien kan komme til å utvikle seg. IEA tror at verden vil ha 1066 gigawatt solenergi i 2030, analysebyrået Bloomberg anslår nesten det dobbelte. Noen spår en revolusjon i batteriteknologien. Andre sier vi blir nødt til å satse på atomkraft. Ingen vet.
Det er ikke rapporter om fremtiden som avgjør hvordan verden blir om 20 år.  
Men det er jo gøy med prognoser. Så vi tar en siste:
Fire forskere fra Usa, England og Tyskland publiserte i år en rapport (på Science Advances) om hva som ville skje dersom absolutt alle olje, gass og kullreserver vi vet om brennes til energi. Konklusjon: Temperaturen på jordkloden vil stige med 6 grader.

Verden vil trenge mer energi. Javel. Men spørsmålet er om det vil være en verden noen vil ønske å leve i. 

Takk for at du leste saken. Vi håper du vil støtte oss i arbeidet med å lage flere. LES HER 

SLUTT