Forest Dreams

Der alle skulle tru at alle ville bu

DATO: 25.05.2015 / AV: Ragna Gaustad / FOTO: Tor Sivertstøl

Det er tirsdag og jeg går hjemover fra jobb.
Hopper på trikken i krysset og setter meg ned i stillhet med resten.
Tross det grasale bråket fra denne stålkassen, er en trikketur en påfallende stille opplevelse. Alle sitter stille.
Alle ser frem, ut vinduet eller på telefonen.
Om en femåring skulle komme på å legge ut til pappaen sin om dagen i barnehagen, er alle på trikken taust enige i at det er litt irriterende å høre på nettopp den samtalen.
Akkurat nå, stille.

Mens jeg sitter slik, med panna lent mot ruta i jevn takt, flykter tankene mine til noe jeg så på nettet i går. Yndlingstvserien min.
Langt herfra, langt fra denne metallbunten av en personfrakter, finnes et sted der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Og der fraktes man med taubane.
Eller til hest. Gjerne en fjording.

Matvarer og annet nyttig kan i alle fall fraktes med taubanen, mens vi kan ta stien, vi. Den lette opp etter lia, hvor utsikten manifesterer seg bak oss mens vi småskravler om tia, været og poesi.
Jeg ville gått oppetter sånn hver dag.
Hørt min egen pust sammen med sisiken og andre dyr som finnes der ute. Stoppet ved fjellvannet og badet etter jobb.
Kanskje satt opp solcellepanel og satset på bærekraftig ysting.
Holdt geiter eller en særegen sauerase, gjort alvor av å starte folkemusikkband.

Tilbake på metallbunten ser jeg på mannen framfor meg.
Han ser ned på iphonen sin og spiller noe som ligner frukt-tetris.
Vi kunne gått sammen, han og jeg.
Han kunne fortalt meg om dagen sin og jeg ville fortalt han om min og at jeg er så glad i denne stien oppetter lia.
Og vi ville vært enige om det.
Han har fine hender, passe store og definerte.
Nevenyttige.
De hadde vært perfekt for Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Vi kunne bygget stabburet sammen, jeg ville tegnet og han båret tømmer.
Der måtte vi hatt kreativt verksted. Han ser jo ganske kreativ ut.
Jeg skulle i hvert fall hatt kreativt verksted, så kunne han hogd ved, skodd hest og lagt opp vannsystemet fra bekken.
Og i vårenga ville vi lagt oss ned og pustet ut.
Sett opp på rolige skyer og latt kilende kløver dra bort bekymring og tvil.

Femåringen som pratet om dagen i barnehagen kunne også slått følge opp lia. Hvis vi ikke hadde tjoret henne fast med opp i taubanen. Hun hadde nok likt det bedre enn å stå her i klam utedress og tørr stillhet, hvor ingen vil høre på historien hennes. Sånn er det å bo i en by, tenker jeg. Tusener på folk og ingen har tid. Eksistensielle spørsmål forblir løse tråder mens man haster avsted, med mobilen som eneste følgesvenn i kaoset.

Oppe i lia er det heldigvis annerledes. Der er meningen liksom dekket, og kaffekoppen og kløverenga er nok. Og de har så god tid. Fortell meg historien din. Eg har heile dagen.

Jeg savner Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.
Jeg elsker den serien. Og jeg gråter nå.

En usynlig tåre mot ruta på metallbunten idet jeg ser rundt meg på alle menneskene jeg ikke kjenner i denne byen. Hvis jeg hadde vært med i Der ingen skulle tru at nokon kunne bu hadde jeg forlengst invitert dem alle på vafler. I solsteiken, med støvler og usminket sveis.

Sittet sammen på en nedslitt tram og bare vært og bare hørt på P1.
Delt av hverandres dag. Delt på vaflene.

Men nå er det tirsdag, og jeg er her i en stor og framgangsrik by.

Og det regner utenfor og jeg er kald og klam på samme tid, og ingen på trikken ser meg. Og da savner jeg stabburene og kan høre Oddgeir Bruaset sin stemme som spør; ja korleis havna dykkan her då, Ragna?

SLUTT