Debatt om rovdyrforvaltning

Den siste jervetispa i Trollheimen

Årets lisensjakt på jerv er over, men kvoten er flere steder ikke blitt fylt. Artikkelforfatterne frykter at det samme vil skje i år som i fjor: At myndighetene tar i bruk den ulovlige jaktformen hiuttak.

DATO: 13.01.2016 / AV: Øyvind Egeland og Ingunn Lund-Vang

Ekstraordinært uttak av jerv i deler av region 6 – Midt-Norge

Med hjemmel i Lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold/(naturmangfoldloven) § 18 første ledd b) og § 77, jf. forskrift 18. mars 2005 nr. 242 om forvaltning av rovvilt (rovviltforskriften) § 13, jf. §§ 1 og 3, iverksetter direktoratet uttak av 1 mordyr med valp(er) i Surnadal kommune i Møre og Romsdal fylke. Miljødirektoratet v/Statens Naturoppsyn er ansvarlig for gjennomføring av fellingsforsøkene. Det ekstraordinære uttaket gjennomføres for å forhindre skade på husdyr og tamrein. Vedtaket ble formidlet muntlig til Statens Naturoppsyn 22. 03.14.

*

Surnadal, 24. april 2014

Allerede helt nederst i ura kan hun kjenne lukta.
Hun stanser, og byttet faller ut av kjeften, ned på skaren som har lagt seg etter at sola gikk ned, og som nå ligger badet i det blå lyset fra månen.  Og så legger den døde, hvit- og gråspettete haren seg til rette foran de store framlabbene hennes, mens den fremmede lukta siver inn i de fuktige neseborene og får hjertet hennes til å banke hardere.
For hun vet at denne lukta betyr fare.
Og kjenner den godt igjen fra de gangene sporene etter reinsdyrflokken har trukket henne helt ned mot den lille bygda i dalbunnen.
Og fra de gangene lukta av åtsler har fått henne til å krysse disse rare, svarte elvene som det ikke er vann i om sommeren, og som sjelden er dekket med is og snø om vinteren.
Hun står ikke lenge, før hun setter oppover i ura, mens haren blir liggende igjen bak henne. Den tjukke, raggete halen beveger seg fram og tilbake, og frostrøyken står ut av kjeften, mellom de kraftige kjevene med gule, skarpe tenner som glinser i det sterke månelyset. Skaren er nå så tjukk at den bærer henne uten at hun går igjennom, og skyggen hennes jager etter henne, slik den har gjort etter alle hennes forgjengere, over viddene og flåene i tusenvis av år, helt fra urminnes tider.
Den fremmede lukta som er så tett forbundet med fare blir bare sterkere og sterkere jo nærmere hun kommer den mørke åpningen rett ovenfor ura.
Og snart er den overalt.
I neseborene, i den kjølige nattelufta rundt henne, i den tjukke skaren som glitrer i det blå lyset fra månen.
Og da hun kommer fram til åpningen, kan hun se at den har utvidet seg litt siden sist, og hun kan kjenne at den sterke, fremmede lukta også er i den. At den siver ut fra det lille, svarte hullet i den store, blå snøskavlen, slår mot henne med den sure nordavinden, og får hjertet hennes til å banke så hardt at hun kan høre det helt oppe i de små, runde ørene.

Det er fullt av spor i snøen foran åpningen, store, avlange spor som hun kjenner godt igjen fra de gangene hun har vært nede i dalbunnen, og blitt så skremt at hun bare har måttet snu igjen med en gang. Og så kan hun se at det går et spor skrått nedover i ura, et langt, bredt spor som bare fortsetter og fortsetter, og liksom ingen ende vil ta. Akkurat som en bekk. Slike spor har hun sett her inne flere ganger før, og hun vet at også disse kan være forbundet med fare. Det er en viten som ikke kommer noe spesielt sted fra. Den springer ikke ut av noen spesiell erfaring, annet enn den som er nedarvet gjennom generasjoner, og som hun bærer med seg overalt hvor hun ferdes.
Og nå får den henne til å sette farten ytterligere opp.
For hun har disse som venter der inne.
De små, lyshårede med lukkede øyne.
Disse som trenger henne.
Disse som ikke kan være så lenge alene av gangen.
Rett foran åpningen er snøen helt hardtrampet. Det har fryst til nede i de store, avlange sporene som her står så tett at de nesten går i ett. Og flere steder kan hun se blod – både nede i sporene, og der det er noen litt svakere avtrykk i snøen, som etter små kropper, omtrent på størrelse med revevalper, eller kanskje litt større.
Da hun trenger inn gjennom åpningen, slår den fremmede lukta mot henne som en vegg av fare, og etter hvert som hun kryper lengre og lengre innover i snøskavlen, blir den fremmede lukta bare sterkere og sterkere. Den har fortrengt lukta av de små, lyshårede helt.
Men hun må inn til dem, det er som om det haster.
Det blir bare trangere og trangere, jo lengre inn hun kommer. Til slutt kan hun kjenne hvordan snømassene rundt henne trykker mot kroppen, og hvordan det liksom skraper over den tjukke, mørkebrune pelsen.
Da er hun framme i det innerste rommet.
Men de små, lyshårede er borte.
Hun snuser rundt på bakken inne i det lille hiet, og lukta deres er der, om enn bare svakt, og nesten helt fortrengt av den fremmede lukta.
Men snuta hennes kan ikke finne det tynne, lyse hårlaget på de små, varme kroppene noe sted. Den finner bare hardpakket snø, som den fremmede lukta har satt seg i, og noen knokkelrester, pelsdotter og skinnfiller etter den forrige haren hun dro med seg hjem til hiet. Ingen små, våte snuter møter hennes, og de lave klynkene, som de bruker å svare henne med, for å vise at de er der, med all varmen i kroppene sine, når ikke ørene hennes. Det er helt stille rundt henne, ikke engang nordavinden kan høres langt her inne i den store snøskavlen.
Da blir hun for alvor redd. Noe stort griper tak i henne, noe som er mye større enn henne, og som har røtter langt tilbake i tid, til lenge før hun selv ble født, ja, helt tilbake til den gangen de første av hennes art streifet om i fjellene her inne, og hun må finne de små, lyshårede, de har vært altfor lenge alene nå, altfor lenge uten mat og varme, de kan ikke klare seg så lenge uten henne, hun må finne dem, og hun må finne haren hun mistet nederst i ura, og hun må krype inntil dem, legge seg inntil de spede, skjelvende kroppene deres, gi dem varme med kroppen sin og mat av den døde haren!
Men utenfor er det bare stjernene på himmelen og sporene i snøen, de store, avlange sporene som den fremmede lukta står opp fra, akkurat som før.
Hun svinser litt fram og tilbake, kommer fram til de avlange, litt krumme avtrykkene i snøen. De som er litt mindre enn sporene foran åpningen, og mye svakere. Hun senker hodet, og lukter på dem. Trekker lukta inn i de store, fuktige neseborene, mens frostrøyken står ut mellom kjevene, og de svarte øynene glinser i det blå månelyset.
Lukta er svak. Men der blodet har trukket seg helt inn i snøen, og farget den svakt rød, er den litt sterkere. Og der blodet har samlet seg, og det fremdeles er helt rødt, er lukta såpass sterk at det ikke kan være noen tvil.
Om at det er lukta av de de små, lyshårede.
Det som er igjen av den her inne.
Den stiger opp mot neseborene, og griper voldsomt tak i henne, får henne snart til å riste i hele kroppen. Men det er ikke smerte, for hun vet ikke hva smerte er. Det er noe i beinmargen, noe urgammelt inni henne, noe som bygger seg raskt opp, og som til slutt har blitt så sterkt at hun ikke kan holde det tilbake lenger, men må løfte det lille, mørke hodet, rette blikket mot månen og slippe det ut i ødemarka – i et skrik som vinden umiddelbart fanger opp, og bærer med seg flere kilometer ut i den stille, blå vårnatta, der bare hare, rev og reinsdyr spisser ørene.

SLUTT