Sjølberging

Den siste fiskeren

Vi kan ingenting om lågåsildfiske. Men vi har en strand ved Mjøsa, og vi har en gammel fiskebu.
Og kan vi bare lukke døren til 700 års historie?

DATO: 21.09.2014 / AV: Kristine Natvig

”Nå har han gitt fra seg nøkkelen til bua”, sa mannen min vemodig. Et vemod jeg ikke skjønte mye av før vi gikk ned på stranda vår og åpnet døren til den vesle forfalne fiskebua. Nå er spørsmålet hvordan vi skal lukke den igjen. Hvordan lukker man døren til 700 års historie? Og vil vi lukke den?

Mitt forhold til sild finnes ikke.
Jeg har et vagt minne om farmors kokte brisling og at jeg nektet å smake på. Jeg husker læreren min på barneskolen som med entusiasme forsøkte å styrke den lokalhistoriske identiteten vår ved å fortelle at drabantbyen Loddefjord hadde sitt navneopphav fra loddefisket som engang fant sted der. For oss unger var det rimelig abstrakt. Under rundkjøringen, bensinstasjonen og kjøpesenteret hadde det en gang vært en yrende fiskehandel? Mellom blokkene?

Mjøsa er annerledes. Den som står ved Mjøsas bredder og skuer ut over det mørke uendelige dypet, føler nærmest et slags urhistorisk ekko. Sånn cirka like gammel er lågåsilden og lågåsildfisket. Varpene tilknyttet gårdene lå tett i tett langs Vingromlandet ved Mjøsa og nordover mot Lågen hvor silda hver høst går for å gyte. Tonnevis av sild ble dratt opp med not. Lågåsild var matauk.
Men fiskeren som lånte varpene på stranda vår har gitt fra seg nøkkelen. I 700 år har det vært fisket med not her, han skulle bli den siste. Den litt stille og stolte arbeidskaren fra en gammel husmannsplass oppi dalen. Han som manglet to fingre på høyrehånden. Den vesle bua som han selv satte opp er en historie som aldri vil bli nedtegnet. Nå står den her som et tomt skall. Den er ikke en gang verneverdig, den er allerede forfalt, fuktig og musespist.

Jeg spør guttene, de som en gang sto ved stranda og betraktet fisket om høsten: Hvordan var det egentlig på stranda her? De forteller om en gjeng lavmælte karer sittende i bua stinn av røyk. Fyr i vedovnen og masse kaffe. Om hvordan de rodde ut med noten, hvordan det kokte med sild når noten ble halt inn i seige, tunge drag. Spenningen over hvor stor fangsten kunne være. Det var hardt arbeid som pågikk over flere dager, fra morgen til kveld.

Vi låser bua, setter oss på stranda, ungene løper rundt og kaster stein i Mjøsa. Vi har ikke noe not. Vi har heller ikke noen åfløy, vi kan ingenting om lågåsildfiske. Men vi har en strand og vi har en fiskebu. Historien har reist fra oss. Eller har den det?
”Vet du,” sier mannen min, ”da han ga fra seg nøkkelen tok jeg endelig mot til meg og spurte hvordan han hadde mistet de to fingrene. Vet du hva han svarte? Han hadde mistet dem som førstereisgutt på hvalfangst i sydpolen, som 15-åring.”
På veien hjem stanser han opp. ”Vi bør nok få innhold i den bua igjen. Kanskje jeg skulle fått med meg noen karer? ”

SLUTT