Ørrethistorie og forvaltning

Den norske ørretens underlige historie

En beretning om hvordan kunstig befruktning, utenlandske gener og naiv driftighet skapte Norges nasjonalfisk

DATO: 09.04.2017 / AV: Lars Nilssen

En augustdag i 1845 ble livet til skogsarbeideren Jacob Nilsen Lysaker snudd opp ned. Han hugg seg i beinet. Slike ulykker var vanlig blant norske tømmerhuggere på 1800-tallet og ble knapt registrert. Men akkurat dette bomhugget vil bli husket i all ettertid. Det skulle nemlig rokke ved selve grunnfjellet til den norske ørreten.

Jacob bodde på Sandungsvollen et par mil nord for Drammen sammen med den 22 år eldre kona Gunnhild og stesønnen Fingald. Vannet Sandungen var nærmeste nabo, og med årene endret den alltid nysgjerrige og undrende karen navnet sitt til Jakob Sandungen. Jeg velger å tro det var forkjærligheten til vann og fisk som lå til grunn, men det var trolig mer pragmatiske årsaker. Dette var før postnumrenes tid, og navnet levnet ingen tvil om hvor han bodde.

Det var høst i luften denne morgenen i slutten av august. I gresset på rydningen ned mot bekken, som rant akkurat så langt fra huset at han kunne høre den når det hadde regnet, hang dugget lenger enn det hadde gjort de siste ukene. Jacob hadde for vane å stoppe opp og titte ned i bekkesildret hver morgen før han bega seg videre. Kom han for bardust på, pilte ørretene inn mellom steinene og ble borte. Men hvis han snek seg de siste meterne, svømte de bare nysgjerrige rundt på jakt etter føde. Innimellom de fingerlange småtassene var det noen større individer, men det var først på høsten de virkelig store dukket opp, gjerne et stykke ut i oktober etter et regnskyll stort nok til å heve vannstanden betraktelig. Jacob kjente en barnlig glede over å vite akkurat når det ellers så idylliske fiskesamfunnet en- dret seg til en kamparena hvor gytefisken sloss om partnere og standplasser.

Under fellingen av dagens andre storgran, traff Jacob treet    i feil vinkel. Øksa skled ut til siden, gikk inn i beinet hans like under kneet og forårsaket et dypt kutt. Han kunne se langt et- ter skogsarbeid og inntekter i månedene som kom. Det eneste lyspunktet var at han omsider kunne bruke så mye tid han ville på å studere fiskene i bekken og kanskje skjønne litt mer av det som foregikk der nede mellom steinene.

Noen hundre meter fra der Jacob likte å sitte, rant bekken ut i den større Dypingsbekken og videre ned i Dypingen. Vannet var kjent for sine fine ørreter. Jacob visste at de fiskene som dukket opp i bekken hans hver høst, bodde i vannet, og at de bare oppsøkte den strie bekken for å pare seg. Oppførselen de- res minnet om fulle bygdekarer som slåss om den samme dama, og som på grendehuset kunne kampene på bekken ende med skader og død. Det var et fascinerende skue. Et par av tømmer- hoggerne han jobbet sammen med, var med i en kristen sekt på Hokksund. De mente Herren selv plantet ut liv i vårbekkene, men Jacob visste at det fantes en naturlig forklaring på det år- visse kretsløpet hvor de små fiskene erstattet de store og de mellomstore forsvant like før de ble fangbare. Det var heller ikke tilfeldig at høstfiskene kom tilbake til de samme plassene hvert år, og at yngelen i vårbekken først kom til syne der de store hadde slåss før isen la seg. I løpet av høsten 1845 og de to påfølgende årene skulle han påvise hvordan det hele hang sammen, og ikke nok med det: Han skulle bli den første nordmannen som klarte å manipulere ørretens reproduksjon.

Høsten han humpet rundt med det ubrukelig beinet på slep, var usedvanlig våt. Fra slutten av september til langt ut i oktober avløste det ene regnværet det andre. Den krystallklare, lille bekken forvandlet seg til et brunt kaos av en flod. Jacob syntes det var snodig at småfisken kunne overleve dette infernoet, og kanskje enda rarere at storfisken kunne komme seg opp, men da regnet ga seg og vannstanden sank, og Jacob omsider kunne skimte steiner og grus på bunnen, fikk han øye på fisk med det samme. Det vil si, han hørte dem. For allerede den første morgenen sola dominerte himmelen, mens elva fortsatt var brun og stor, klang lyden av plasking og jaging før han så hva som foregikk. Det var tydeligvis stor fisk som hadde tatt seg opp med stormvannet før de hadde stoppet i den lange, flate kulpen nedstrøms tømmerkoia. Her ble de værende til vannet klarnet og Jacob for første gang hadde tid til å studere hvordan de gyteklare ørretene kurtiserte hverandre. Han skjønte raskt forskjellen på hunnfisk og hannfisk. Hannene var aggressive når det var andre fisker av samme kjønn og størrelse i nærheten. De virret rundt og brukte kjeften til å bite fra seg. Tre ganger så han hvordan den største gapte over midjen til en yppig konkurrent så de to hang som en «T» nedover strømmen et par meter før sjefen slapp taket. Kroken ytterst på underkjeven bidro til at jyplingen ikke kom seg løs.

Etter noen dager ble det roligere og mer harmoniske tilstander på kamparenaen. De tjukke ørretene med de minste hodene holdt seg til et lite område, og snart begynte flere av dem å legge seg over på siden og vifte med halen. Småstein, grus og sand ble virvlet opp til det ble en liten grop i bunnen. Krokkjevene stilte seg opp ved siden av det som tydeligvis var blitt partneren. Jacob var så fascinert av skuet at han glemte alt annet. Kona hans bar ut litt mat i ny og ne. Det var ikke fritt for at hun begynte å bli bekymret for mannens mentale helse, en bekymring som ikke ble noe mindre første gangen Jacob ble vitne til et av naturens mirakler. En av de mellomstore hakefiskene stilte seg opp og begynte å dirre. Da hunnfisken like etter svarte med den samme bevegelsen, og mange titalls rødgule egg strømmet ut av gatten hennes, holdt han pusten. Men det tok ikke lange tiden før åndedrettet hans var på stell igjen. For snart sprøytet hannfisken en hvit sky ut fra gattåpningen, og på ny ble elva grumsete, men nå av det Jacob skjønte var sperm. Det orgasmiske brølet hans kunne høres helt til Hokksund. Som norgeshistoriens mest dedikerte kikker hadde han vært vitne til hele ørretens paringsrituale fra a til å.

Jacob var kanskje ikke den første nordmannen som hadde sett klimakset i ørretens formeringsritual, men ingen andre hadde fått et nærmest religiøst syn av det. Han var helt satt ut av hvordan den estetiske transen i forkant av selve formeringen fulgte det samme rituelle mønsteret hos alle ørretene som hadde kommet opp med flommen. De nærmeste dagene dirret det ene ørretparet etter det andre ut rogn og melke med åpne munner og spente kropper før de forsvant nedstrøms. Fire dager senere var festen over, og småfiskene regjerte igjen. De minste så ut til å ha nok med å gjemme seg og snappe til seg noe usynlig spiselig i ny og ne. De andre, de som var dobbelt så store, fant til stadighet gylne rognkorn som lå udekket igjen etter paringen.

Om det var forskertrang, irritasjon over naturens sløseri eller faderlig bergingsinstinkt som veide tyngst, er ikke godt å si, men Jacob plukket iallfall med seg et knippe kulerunde glatte rognkorn og plasserte dem i to bekker i nærheten hvor det ikke fantes fisk.

I begynnelsen av november la isen seg som en tynn hinne på bekken før snøen dekket den. Etter en periode med flere iskalde netter på rad var han bortom for å høre om det fortsatt klukket. Det gjorde det, og da våren kom og det glipet av åpent vann, plukket han forsiktig til side grus og stein der han hadde be- gravet eggene om høsten. Noen få rognkorn var skrumpet hen, men de fleste var blitt større og hadde utviklet to markante prikker, som Jacob antok var forstadiet til fiskebarnas øyne. Bekkene Jacob hadde valgt til sitt første eksperiment, lå vestvendte. Sola fikk godt tak, og en knapp måned etter at han konstaterte at rognen hadde overlevd vinteren, oppdaget han hvordan de største rognkornene hadde utviklet seg til miniatyrørreter med en gigantisk mage. I løpet av de neste to ukene skjedde det samme med de fleste. Da hadde imidlertid de som var først ute, utviklet seg til minifisker, som liknet dem han pleide å se i sin egen bekk tidlig på sommeren. Den enorme magesekken var tæret opp, og småtassene var på matsøk fra morgen til kveld.

Samtidig som han fulgte det gryende fiskelivet han selv var ansvarlig for, holdt han øye med stedet der det hele startet. En stund var han bekymret for at han hadde ødelagt naturens egen prosess, for verken øyerogn eller plommesekkyngel var å se noe sted. Da omsider det samme begynte å skje her som i hans nye ørretunivers, var det som en bør lettet fra skuldrene hans. To dager etter synet av de første plommesekkynglene, beveget han seg nesten uten å halte. Gunnhild, som hadde en hang til det overjordiske, trodde han hadde blitt utsatt for et mirakel. Jacob, derimot, ante at den friske gangen hang sammen med opplevelsen ved bekken. Riktignok kunne det være tilfeldigheter og flaks som gjorde flytteforsøket vellykket. Fiskene var fortsatt ikke større enn en lillefinger, men selv om han og Gunnhild ble enige om å vente et år før de fortalte det til noen, våknet Jacob hver morgen med en lystig følelse som sikkert bidro til å gjøre ham lett på foten.

Høsten 1846 kom gytefiskene fra Dypningen opp som før. Nå nøyde han seg ikke med å se på. Han hadde nemlig brukt ettersommeren til å klekke ut en plan. Fire nygåtte fisker, to hanner og to hunner, gikk i den primitive fella han hadde satt opp der den langstrakte kulpen bikket over i et lite stryk. Etter å ha løftet dem opp strøk Jacob hunnene langs buken med dirrende fingre. At han skalv av kulde og nervøs glede, bidro trolig til at befølingen liknet hannørretens skjelving, for snart piplet rognen ut og ned i et stort fat. Gunnhild ekspederte deretter hannfiskene før hun rørte forsiktig rundt i kjønnssuppa med en tresleiv. Landets første kunstige ørreteggbefruktning var et faktum.

Antallet rognkorn i hver av hunnfiskene var mye større enn det Jacob hadde forespeilet seg. Den kilotunge damen kvittet seg med nesten 1500. Jacob skjønte at potensialet var enormt. Med nesten 3000 befruktede ørretegg i en tett krukke hastet han av gårde til de to nye lokalitetene han hadde sett seg ut. Rognkornene danderte han behørig på steder som hadde tilsvarende bunnforhold som i kulpen hjemme.

Jeg skulle gjerne vært i nærheten da Jakob Sandungen fire år senere så de første gytefiskene komme tilbake dit han hadde sluppet de befruktede eggene, sett reaksjonen hans da ørretene han selv var gudfar til, ga seg til å dirre side om side der han selv med varlige hender hadde plassert dem som rognkorn mange år tidligere. Jublet han der han sto alene i skogen og tittet ned i bekken? Jeg velger å tro det.

Nysgjerrighet, eventyrlyst og driftighet førte til at han utvidet virksomheten. Den tredje høsten la han befruktet rogn i en- kle klekkekasser han plasserte i bekken ved huset, og stadig flere vann i nærområdet ble befolket med ørret. Det tok ikke lang tid før ryktene gikk, og Jacob gjorde sitt for å spre dem. I lystige lag omtalte han oppdagelsen sin som et av århundrets viktigste framskritt for å skaffe mat nok til en befolkning som sultet, og snart tilbød han sine tjenester til alle som var villige til å betale en slant for å få innsyn i teknikken.

SLUTT