Essay

De siste barna i skogen

Jo mer teknologi vi omgir oss med, desto mer natur trenger vi.

DATO: 09.12.2016 / TEKST OG FOTO: Torbjørn Ekelund

Se for deg en gutt i et telt i en skog.
Skogen er gammel, den har alltid stått der.
Gutten er syv, han er her for første gang.
Det er kveld. Trærne er innhyllet i grå vanndamp. Regnet trommer mot teltduken.
Gutten sover. Han snur seg i søvne. Han klør seg på kinnet, vifter vekk insekter i drømme, trekker soveposen over hodet. Kroppen hans er dekket av stikk fra mygg og knott. Armene, leggene, tinningene, brystet.
Faren noterer i sin skrivebok i det hvite lyset fra en hodelykt. Han ser ned på den sovende gutten og tenker: Vi er de eneste menneskene i denne skogen, og ingen vet at vi er her. Han blir sittende lenge før han legger skriveboka fra seg. Til slutt slukker han hodelykten og kryper ned i soveposen.
Snart sover de begge, og utenfor faller regnet i den store, mørke skogen.

*

Jeg har to barn, en datter på 10 og en sønn på syv. Ganske kort tid etter at de ble født bidro de til å endre mitt syn på hva som er naturens viktigste funksjon i menneskenes liv. Ikke umiddelbart, for i begynnelsen hadde jeg andre ting å tenke på. Alt var nytt og mye skulle læres om mating og bleieskift og søvnrytmer og andre ting jeg aldri tidligere hadde tenkt på. Men ganske raskt slo det meg at disse små skapningene likte å være ute. Det var påfallende hvordan de allerede lenge før de kunne gå, likte å krabbe rundt i naturen og gripe fatt i ting med de små, lubne hendene sine, løfte det opp, undersøke det, putte det i munnen og spytte det ut igjen, eller svelge det. Pinner og fluer og meitemark og steiner - det var ingenting de ikke fant interessant. Og for oss som sto og så på, var det åpenbart at denne aktiviteten lå dypt forankret i de små skapningenes natur. Det var ikke noe som måtte læres eller stimuleres. Det eneste vi trengte å gjøre var å åpne døra og slippe dem utenfor. Så ordnet de resten selv.

Vi var mye ute. Ofte rett utenfor huset, i hagen, i den nærmeste skogen eller på hytta ved sjøen. Det var ikke mye de krevde, kun tilgang på det vi kan kalle den naturlige verden, et sted som ikke var bearbeidet av mennesker eller tilrettelagt for lek, et sted de kunne undersøke og finne ut av på egenhånd.
Og det var nettopp det de gjorde. De undersøkte omgivelsene og fant ut av sammenhenger - taktile, visuelle, auditative - av alle tenkelige, små og store årsaker og virkninger. Små flekker med natur som et voksent menneske ville gått forbi uten å legge merke til, kunne de tilbringe timer med å undersøke. Og mens jeg betraktet dem husket jeg at jeg gjorde nøyaktig det samme da jeg selv var barn. Det var ingenting jeg likte bedre enn å dukke ned i noe veldig lite og bli der lenge. Følge en maursti langs en furugrein for å se hvor den endte. Stirre på abbor fra bryggekanten, små fisker som langsomt steg og sank i vannmassene med dirrende og utspilte brystfinner, for å se om de ville svelge marken jeg hadde kastet ut og som nå lå på bunnen og sprellet. Etterhvert forsto jeg mer av hva alle disse skapningene drev med, og det var i slike handlinger at mitt forhold til friluftslivet ble formet.

I boka The last child in the woods hevder forfatteren Richard Louv at dagens amerikanske barn lider av det han kaller en "nature-deficit disorder". De har mistet kontakten med den naturlige verden, hevder Louv, og dette tapet fører til fremmedgjøring. Fremtiden tilhører de natur-smarte, de som utvikler en dypere forståelse for naturen og de store sammenhengene i det naturlige miljøet som omgir oss. Jo mer teknologi vi omgir oss med, desto mer natur trenger vi.
Louv bruker sine egne barn som eksempel. De vokste opp i det samme huset som han selv vokste opp i. Huset ligger i kanten av en skog, og da Louv var barn tilbrakte han all sin tid i denne skogen. Han hadde ingen teoretisk kunnskap om den, han ble kjent med skogen og alle dens innbyggere gjennom å være i den og tilbringe tid der. Med sønnene hans er det motsatt. Deres kunnskap om naturen er tilegnet på skolebenken og gjennom internett. De kan alt om klimakrisen, skriver Louv, de har full oversikt over den globale oppvarmingen og issmeltingen på polene. Men de kan ingenting om skogen bak huset, ganske enkelt fordi det aldri har falt dem inn å tilbringe tid der.
Det er alltid fristende å sammenligne noen andres oppvekst med ens egen. Det er muligens en øvelse man bør være litt forsiktig med, først og fremst fordi det er skremmende enkelt å idyllisere sistnevnte og å være kritisk til førstnevnte. Selv den greske filosofen Platon klaget over at ungdommen var lat og slapp og bare lå inne og dro seg - og dette var som kjent cirka 400 år før Kristus. Men likevel. At mange barn i dag vokser opp med større avstand til naturen enn tidligere, og at den typen naturkunnskap som er tilegnet gjennom praktisk erfaring blir stadig mindre, det er det liten tvil om.

I sommer var jeg på en fottur sammen med sønnen min. I et lite, øde fjellområde, bare han og jeg. Vi gikk utenfor allfarvei, vi bar med oss alt vi trengte. Telt og sovepose, tunge sekker fulle av proviant. Terrenget var kupert og været var dårlig. Mørke skyer drev over himmelen. Vi møtte ingen andre.
Sønnen min gikk foran og jeg gikk bak. Når han var i godt slag, undersøkte han alt han passerte. La stein på varder, hoppet over bekker og balanserte på eldgamle tømmerstokker. Han pratet konstant. En jevn strøm av innfall og tanker dukket opp, han var den levendegjorte stream of conciousness gjennom villmarka. Så ble han stille. Vi gikk lenge uten at noen av oss sa noe. Oppover og nedover. Over blankskurte fjell og gjennom tette, fuktige underskoger. Jeg tenkte på mine ting, men hva tenkte sønnen min på?
Hva foregikk oppe i hodet hans?
Visste han hvor langt han hadde gått?
Visste han hvor langt vi hadde igjen før vi skulle slå leir?
Det er ikke godt å si. Fornemmelsen for tid opphører når man er omgitt av en natur som ikke inneholder innslag av noe menneskeskapt, bortsett fra opptråkkede stier og gamle skilt som har stått der så lenge at de har antatt samme farge og tekstur som omgivelsene rundt. Grå, tørre, ruglete. Skiltene så ut som de alltid hadde stått der, som om de var etterlatt der etter siste istid, sammen med grus og sand og store, kantede steiner.
Gjennom dette landskapet gikk en gutt som nettopp var ferdig med første klasse, som var vokst opp i utkanten av en stor by, omgitt av butikker og lekeplasser og venner, for lengst tilvendt en tilværelse der nesten alle dager er planlagt i detalj og der alt er tilrettelagt for den typen selvrealisering som noen har bestemt at er den riktigste: Skole. Trening. Skole. Trening.
Nå gikk han gjennom en natur som forholdt seg grunnleggende likegyldig til at han i det hele tatt var der. Som ikke tilrettela for noe som helst. Som overhodet ikke brydde seg om ham.
Han visste ikke hvor han var. Han visste ikke hvor han skulle. Han hadde ingen forutsetninger for å bedømme hva han kom til å møte underveis eller hva som ville kreves av ham bak neste bakketopp.
Sønnen min gikk foran og jeg gikk bak og jeg tenkte at han akkurat nå erfarer noe han ennå ikke vet hva er eller som han ennå kan sette ord på, men som vil være verdifullt for ham resten av hans liv. For første gang aner det ham hvor altomfattende naturen er, hvor upåvirkelig og indifferent den er, at han selv inngår i en stor sammenheng, som en liten del av den, for en veldig kort stund, og at han må bruke den tiden til å bli kjent med denne naturen, til å fare pent med den og bidra til å bevare den fordi den utgjør betingelsen for hans eget og alle andre skapningers liv. Det var akkurat denne erfaringen jeg så gjerne ville gi ham, men jeg kunne ikke si det høyt, det ville vært direkte latterlig, og kanskje ville det ødelagt alt, for det er ikke noe man kan bli fortalt av en voksen eller lese seg til, men en dyp, vedvarende følelse som bare kan vekkes gjennom selv å erfare denne naturen som den er, under ulike forhold, til ulike tider på døgnet og gjennom ulike årstider.

Moderne foreldre har hodet fullt av idealer de gjerne vil innfri. Vi vil at våre barn skal vokse opp til å bli friere mennesker enn noen mennesker noen gang har vært, at de skal utvikle grenseløs tro på egne evner, at de skal føle seg viktige og unike og alt det der. Aksel Sandemoses Jantelov representerer fortsatt det absolutt mest forkastelige vi kan tenke oss, mens det amerikanske idealet om individets uinnskrenkede muligheter er selve lyset på himmelen. Og det er sikkert vel og bra, men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det også finnes en viktig lærdom i det motsatte, det å ikke tro at man er noe i seg selv, men at man først og fremst er noe i relasjon til alt rundt seg. Det er for eksempel umulig å se for seg en mer bærekraftig global utviklig uten at flere mennesker tenker den tanken oftere enn de gjør i dag.
Jeg er ikke annerledes enn folk flest. Da ungene var små var jeg opptatt av økologisk hirsegrøt og riktige leker og at de skulle utvikle seg under betingelser som var så tolerante og inkluderende og optimalt tilrettelagt at de ville ende opp som to unike individer i et hav av middelmådigheter. Etter en stund gikk jeg lei. Jeg sluttet jeg å tro på det, ikke på ungene, men på drømmen om at de skulle bli til noe spesielt. Det eneste som sto igjen, var et sterkt ønske om å introdusere dem for friluftslivet, fordi jeg mente at det der fantes noen viktige erfaringer som de kunne få nytte av i livene sine. Om de ender med å flytte til Toyko for å drive nattåpen biljardsalong i et nedslitt kjellerlokale, så må de gjerne det. Men jeg innså at jeg for min egen del måtte gi dem muligheten til å bli kjent med naturen og dermed kanskje bli glad i den, hvis man kan bruke et sånt ord om noe som definitivt ikke kommer til å gjengjelde følelsene.

Det er dette friluftsliv med barn handler om for min del. Jeg bryr meg overhodet ikke om treningsdelen, det virker som barna får mer enn nok trening i løpet av det daglige livet hjemme i byen, og støttemuskulatur kan trenes opp på fortauskanter og skateboard og trampoliner eller i epletrær. Det er noe annet med den følelsen av evighet som noen gang slår en når man befinner seg i et stort, naturlig landskap, som setter deg på plass, på sett og vis, som forteller deg noe om den sammenhengen du inngår i. Den følelsen tror jeg ikke kan oppstå andre steder enn i naturen og siden den har blitt stadig viktigere for meg, har jeg vært opptatt av å overføre den til barna.
Men hvordan gjør man det?
Jeg kan ikke huske at noen sa til meg:
Se på månen, Torbjørn! Får den deg ikke til å tenke på hvor liten du er?
Det var ikke sånn det foregikk. Men jeg var del av et fellesskap hvor dette lå som et grunnpremiss under hele tilværelsen, det at livet ute hadde en egenverdi,noe som det var verdt å få med seg, kanskje til og med viktig, kanskje helt avgjørende.
Dyr, fugler, insekter, fisker, blomster, trær.
På fjellet.
I skogen.
Ved kysten.
Vår, sommer, høst og vinter.
Derfor har jeg vært opptatt av å lære barna å legge merke til mangfoldet, prosessene, utviklingen, å se den indre sammenhengen mellom naturens mange bestanddeler og å få forståelse for hvordan disse kjedene av liv arter seg, hvordan de avhenger av hverandre og hvordan naturen som helhelt, det store maskineriet, disponerer alt dette livet på en måte som gjør den selvforsynt og selvopprettholdende.

Det finnes ikke en syvåring i verden som ville orket å ta inn over seg alt denne teoretiseringen. Knapt nok en syttiåring. Det blir så ullent alt sammen, men det kommer av at selve erfaringen er ullen, den handler om følelser som oppstår i små, korte øyeblikk, erkjennelser som du alltid bærer med deg, som blir mer betydningsfulle jo eldre du blir, som bidrar til å konstituere deg som det mennesket du er, erkjennelser som du kanskje aldri hadde fått dersom du ikke hadde blitt introdusert for friluftslivet da du var barn, for eksempel gjennom å krabbe på en våt skogssti mens du puttet snegler og meitemark i munnen, eller gjennom en telttur med faren din den sommeren du fylte sju.

*

Se for deg en morgen i et telt. Et lyst hode i soveposen. Smale øyne. Solbrun hud. Et forundret uttrykk før han skjønner hvor han er. Gutten ser opp og smiler. Husker. I et telt i en skog, det er der vi er nå. Han aker seg over mot faren og legger hodet på brystet hans.
Jeg har drømt, sier gutten, om frosken i bekken og om noen i klassen.
Har du det? sier faren. Jeg har ikke drømt om noe som helst, men før jeg sovnet tenkte jeg på at vi er de eneste menneskene i denne skogen og at ingen vet at vi er her. Nå lurer jeg på hvordan været er, og hvor vi skal gå i dag.
Gutten smiler. Han lytter etter regnet, men han kan ikke høre det.
Sånn blir de liggende lenge.
To mennesker i en gammel skog.
I et telt utenfor tiden.

Denne artikkelen er gratis å lese, men det tar mye tid å skrive den. Hvis du vil ha flere slike saker kan du bidra til å støtte oss økonomisk.
Vipps til 71085.
Gi et beløp til konto 6039.08.22084.
Eller betal en fast månedlig sum som støtte-abonnent

SLUTT