Tur

Se. Jammen, SE da!

Barn er eksperter på det vi alle trenger: Å bli oppslukt.

DATO: 27.10.2016 / AV: Simen Tveitereid

En fjelltur i oktober tok en overraskende vending, idet de voksne ville hjem til hytta, mens barna maste om å få bli ute lengre.
Dette skjedde etter de fine høstfargene, før den første snøen, i det vi ofte kaller den kjedeligste utetiden i året, men som vi kunne kalle miraklenes tid, tiden da elementene endrer form.

Mirakel 1. Sølvskogen.
Jeg står opp og ser tung tåke henge rundt hytta, og min første tanke er; neiånei, hvor er sola som ble lovet så sikkert?
Barna: Hva er det der? Det er jo helt hvitt! Har det snødd?
Tåke og kuldegrader gjør at fjellbjørkene er kledd i rim, trærne som i går kveld var mørke og nakne er i natt blitt til sølvskogen. Det varer nesten hele dagen, sola bryter aldri nok igjennom til å smelte rimet.  

Mirakel 2. Den frosne myra.
Voksne går i vaner. Gjør det vi alltid gjør. Og når vi er på hytta for å gjøre noe annet, gjør vi det vi pleier å gjøre der. Går den samme turen, i den samme farten, pause på det faste stedet. Skryter av utsikten, stillheten. Det er ikke noe galt ved det. En kjent sti er som å møte en gammel venn, som aldri svikter. 
Men barn går tur på en annen måte. De vil gjerne ha et spennende mål, men lever etter det mottoet som for oss bare er en klisje: Veien er målet. De ser ting som ikke vi ser. De er konstant på utkikk etter noe som fanger oppmerksomheten.
Hva er det der!?
Stivnede strå, den myke myra går an å gå! Den bærer barneføtter som først står stille og ser, så prøver å gå, for her er det gøy å bare bevege seg.
- Kult! sa den ene.
- Kult, sa den andre.

Mirakel 3. Bekken med den tynne isen.
Is! I går var det jo rennende vann her. Kan høre vannet renne i bekken, under isen, men ikke se det. Hvor tykk er den isen? Og hva med isen her oppe, en meter lenger opp, er den mer solid?
Med steiner skal den sprenges, av to små ingeniører uten tidsbegrep.
For voksne er oppgaven enkel, når slike stunder oppstår. Det eneste vi skal gjøre er å ikke si: Vi må gå videre.
Vi kan ligge i lyngen, gå en liten runde eller stirre på skyene, bare ikke mase om at turen må fortsette. Likevel er det ofte nettopp det vi gjør.

Mirakel 4. Skøytebanen på 1300 meter.
På toppen, målet for dagens tur. Vi voksne er opptatt av om dette virkelig er toppen, eller om det er den knausen der borte. Vi ser videre oppover, prøver å orientere oss, hvor er Breidalseggi, Husnuten?
Barna ser ned. Rundt seg. De oppdager en frossen dam, tar løpefart ut på den og sklir, skøyter med skoene, risser så opp to sirkler inne i hverandre og er i gang med en curling-kamp.
Ingen aktivitet jeg hadde funnet på, kunne fungert på samme måten. Heller ikke noe organisert tilbud. 

Kanskje liker jeg så godt å se barna slik fordi det minner meg om de beste stundene i egen barndom. Da vi glemte alt rundt oss, alt som hadde vært og alt som skulle komme. Da vi ga all oppmerksomhet til det som fantes rett foran oss, så sant det var gøy.
Barn er naturtalenter i det som gjør mennesker lykkelige: Å bli oppslukt av noe.
Men det nostalgiske savnet av oppsluktheten retter seg ikke bare bakover, mot egen barndom, tenker jeg, der jeg nå vandrer omkring på toppen av Spjotenuten, for å holde varmen. Når jeg nesten blir rørt av å se barna leke på denne måten, er det vel også fordi det skjer sjelden. Når barn i dag er oppslukt, er det oftere og oftere av noe som foregår på en skjerm.

Å være oppslukt av dataspill er ikke nødvendigvis negativt. Men det virker så mye sterkere på hjernen, og er så mye enklere tilgjengelig at kraften for noen blir uimotståelig. Computere er elektronisk kokain, har den amerikanske psykiateren og hjerneforskeren Peter Whybrow sagt.
Å spille data gir et umiddelbart lykkerush av dopamin. Det kan gjøre disponerte barn avhengige. Og det gjør at svært mange blir mindre interessert i andre ting, som vanlig lek eller å gjøre noe ute, sammen med venner. 
Verden der ute blekner. Det blir dessuten ikke tid.
Vi lar det skje. Og siden klager vi på barna, fordi de er apatiske uten skjerm. Slik barna klager på foreldre når vi ikke hører ordentlig på dem og svarer fraværende, fordi vi bare skal sjekke noe på telefonen.   

Vi må lære barna å være i naturen, tenker vi, lære dem å like det. Men de har det i det seg. Kanskje er vår oppgave bare å legge til rette. Kanskje har voksne mer å lære av barna, av deres intuitive måte å være i naturen på. Vi trenger å bli oppslukt av en frossen myr, vi også, det er slik vi får oppmerksomheten tilbake. 

Det er vi som blir rastløse på toppen av Spjotenuten, den kalde oktoberdagen. Barna vil ikke gå fra den frosne dammen, der det går an å gå på skøyter og spille curling! Med sko og en isklump.
Det er litt kaldt å være tilskuer. Jeg begynner å tenke at vi må videre, at resten av dagen må forløpe som planlagt. Middagen må ikke bli for sen, vi må rekke å lese, spille kort, alt det der vi alltid gjør.   
Men det er her og nå, ved den islagte dammen, at magien og lykken finnes. To barn som ler på 1300 meters høyde i oktober.
"Fryser dere? Hvorfor blir dere ikke med?".
På stillingen 6-6 begynner vi å gå ned.    

SLUTT