De nye vinterlekene

Vinterhuskeliste: skøyter, ispigger og hjelm.

Det var rart å se vinternorge kledd i bleke sommerfarger. Men gjennom trærne så vi en redning: På skogsvannene var det blank is.

DATO: 05.01.2017 / AV: Kjetil Østli

Vi pakket ikke med langrennski eller skisko. Akebrettene lå igjen i boden, sammen med alpinskiene, rumpeakebrettene og kjelken. For første gang om vinteren dro vi på hytta i skogen uten ski og vinterleker. Det kjentes rart da vi først begynte å pakke, men etter noen minutter føltes det riktig. Det var jo bare å se rundt seg. De hadde 18 varmegrader i Sunndalsøra. Grønt gress på Svalbard. Og i gata der jeg bodde la fortsatt fuglene hodene på skakke mot gressplenen for å lytte etter bevegelser fra meitemark og småkryp de kunne fange, tælen uteble jo.
Uten ski og kjelke ble det dessuten mer plass i bilen. Det likte jeg.
Bildene fra stedet vi skulle til, hytta på det en gang så snøsikre området på Østlandet, viste nemlig grønt gress, mørk skog, grågrønne myrer og bare stier.

I 30 år har kona hatt hytte her. Det er her vi feirer jul, her vi går på ski. Hvit desember, ofte november, og hvit jul. Det er derfor så mange passe rike skientusiaster har bygd nye hytter her. Hyttefelt etter hyttefelt kommer til syne på åsene rundt oss. Tett inntil løypene som bringer oss til Sognsvann i sør og Gjøvik andre veien, eller til Jevnaker eller Grua.
Her er hyttene kostbare, fordi Oslo er nært og fordi ”snøen legger seg først her”, som alle langrennsinteresserte vet. Det er godt mulig snøen legger seg først her. Men de tre-fire siste årene har snøen uteblitt i desember. Julen har et par ganger regnet bort. Og nå er det januar, og i skrivende stund er skiløypene slik de er om sommeren, flotte til fotturer, og mange hytter står tomme. Tidsbegrepet ”snøen legger seg først her” er altså i fri flyt.

Vi pakket skøyter og sikkerhetspigger, løpetøy og piggsko. Den nye vinterbekledningen.
Så var vi der. Det var pussig å se vinternorge kledd i bleke sommerfarger. Stien til hytta, som vi før måtte bakse oss over gjennom snøen, lastet med gaver og julemat, var nå bar. Kongler her og der, sauebæsj og kuruker lå stivnet. På fuktige partier lå en hinne av blank is som barna falt på. Å, herre, hjelp en far til fire i en mørk tid. Jeg klarer ikke syv dager her. Klarer ikke mas om Pokemon og Ringenes herre, Minecraft og Music.ly, Brannmann Sam og Sminke-apper fra kl 07-22, 15 timer, fra den første står opp til den siste legger seg. Jeg er bare et menneske, herre, ha miskunn (heter det det?) med meg.
Da kom åpenbaringen. 
Gjennom trærne så vi en løsning, småbarnsforeldre ser alltid etter løsninger: På skogsvannene var det blank is.
Vi pakket en ikea-pose full av hjelmer, sikkerhetspigger og skøyter, og gikk med brodder og piggsko ned åsen. Vannet var blankt som speil. Det skapte en uhyggelig men forlokkende effekt. Først usikkerheten ved å tråkke på vann på en hinne av is. Så spenningen. Isen har aldri vært så glatt, det pleide jo å ligge snø og skispor over den.
(Det skal sies, vi så isfiskere og skøyteløpere over hele vannet, så isen var sikker. Dessuten holdt vi oss unna innos og utos, der isen alltid er ustabil.)

Vi gled over abborvika, så skøytet vi urolig forbi lensmannsodden og ørrethølet. Vi skøytet mer selvsikkert videre til flytebrygga og over vannets dypeste parti. Isen var perfekt, glatt som på 1500 meter på TV. Timene gikk, barna fant ut av det. Vi burde kommet til Gjerdingen på ski nå, kanskje Katnosa, hvertfall Tverrsjøen eller Trantjern. Men vi gikk i ring, som møll rundt lyset, eller fugler på trekk rundt fontenene av lys som står opp der World Trade Centre en gang sto.
Solen gikk ned i vest, brant ut og etterlot himmelen med usannsynlige kombinasjoner av blått, grått, oransje, rosa og fiolett. Ansiktene våre fikk disse fargene, som om vi var med på karneval i Rio.

Vi beveget oss forsiktig fra vannet formet som en 0, der maksimal dybde er fire meter og strømforholdene stabile, over til et mindre vann, formet som en L, der strømmen var like ukjent som dybden. Holdt isen? Det knirket fint i den, det kom en sang fra den i kuldegradene, og vi skøytet oss mot broa til det neste vannet og derfra over til Mylla, der vi møtte flere og flere, som om alle ventet på et fenomen som skulle åpenbare seg på himmelen.  
Hver dag var slik. Ingen snakket lenger om ski. På de andre hyttene var det likt. Som om det på denne tiden av året aldri hadde eksistert ski. Folk, nybegynnere og gamle bandyspillere, gamle og unge, kalvbeinte og elegante, trakk ut på vannene, som i Stockholms skjærgård etter dager med minusgrader. På alle vann gikk folk på skøyter, også sparken vi brukte i barndommen, ble hentet frem. Lyden av stål mot is fra morgen til kveld. En puck traff en kølle. Nye lyder i skogen.

Menneskehjernen tilpasser seg alltid endringer. Ordet ”snø” er for mange nå blitt ordet for kunstsnø. Barmarkstrening, rulleski eller kunstsnø er den nye skitreningen for barn. På Facebook forteller folk med stolthet at de kjørte til fjells eller til Sjusjøen og fant gode langrennspor.
Mediene om sommeren: Her er de billigste flybillettene til sydenvarmen.
Mediene om vinteren: Snøsjuk? Alpene venter på deg!
Nyheten om 15 graders varme i mars ble i 2016 omtalt slik i Dagsavisen: ”Deilig! Utepils!"
Noen ganger tilpasser vi oss endringer så raskt at vi ikke merker at vi normaliserer noe unormalt. Men dette? Et helt folk på isen, i slutten av desember og i begynnelsen av januar? Jeg vet ikke. Det var ikke blåswix, ikke Madshus Nanosonic og kaffe på Kobberhaugen. Det var noe nytt. Og barna, må vi innrømme, ba om mer. Småbarnsforeldre liker sånt.
På nyttårsaften, rett før middag, sa en hyttenabo:
- Før hendte det at jeg gikk på ski hjem til Oslo.
- Ja, tidene skifter. Du får gå hjem på skøyter, sa jeg.
- Til snøen faller. Godt nyttår, sa han.
- Ja, eller til isen smelter. Godt nyttår.

Alt på Harvest er gratis å lese. Men bidra gjerne ved å støtte oss økonomisk.
Vipps til 71085.
Gi et beløp til konto 6039.08.22084.
Eller betal en fast månedlig sum som støtte-abonnent her. 

SLUTT