Essay

Maskinene kan ikke redde oss denne gang

Mennesket er en art som er for smart for sitt eget beste.

DATO: 30.10.2017 / AV: Paul Kingsnorth / Oversettelse: : Åse Gunleiksrud

Take the only tree that’s left,

Stuff it up the hole in your culture.

- Leonard Cohen
 

Retreat to the desert, and fight.

- D.H. Lawrence

Det er med skaftet som med de andre delene av dette redskapet; det har et navn, og dermed sin egen karakter. Skaftet varierer i lengde, det kan i noen tilfeller være laget av brukeren selv, tilpasset hans eller hennes kroppsmål. Skaftet kalles orv, og det finnes flere varianter; langorv, stuttorv, låkorv, raggorv. På langorvet er det festet to håndtak, justert etter brukerens høyde. På enden av orvet er det et lite hull, en gummiert beskyttelse og en D-sjakkel med mutterbolt. Inn i denne lille anordningen sitter knivbladets tange.
I min samling av knivblader inngår flere gressblader av ulike slag – en Luxor, en Profisense, et østerriksk, nytt og elegant Conari Felice-blad som jeg ikke har prøvd ennå – man kan få dem mellom 60 og 85 cm lange.
Ingen av dem er til noen nytte, så klart, om de ikke holdes skarpe, virkelig skarpe. Skarpe nok til at du ville skjære deg og blø hvis du forsiktig lot fingeren gli over eggen. Du må ha med deg to bryner ut i enga og bruke dem regelmessig – hvert femte minutt eller så – for å holde eggen skarp.

1.
Jeg har nylig begynt å lese Theodore Kaczynskis samlede verker: Jeg er redd de kan forandre livet mitt. Noen bøker gjør det, fra tid til annen, og denne ser ut til å bli en av dem.
Ikke for at Kaczynski, en heftig, kompromissløs kritiker av det tekno-industrielle system,  sier noe jeg ikke allerede har hørt. Jeg har hørt alt sammen før, mange ganger. Han innrømmer også selv at ingenting av det han sier er nytt. Men klarheten i hans argumenterer, hvordan han nekter å pakke dem inn; det er forfriskende. Jeg er visst kommet til et punkt i livet der jeg er åpen for å høre disse argumentene igjen. Jeg vet ikke riktig hvorfor.
Her er de fire premissene boken begynner med:

1. Teknologisk utvikling leder oss til uavvendelig katastrofe.

2. Den moderne sivilisasjons sammenbrudd er det eneste som kan hindre katastrofen.

3. Det politiske venstre er det teknologiske samfunnets førstelinjeforsvar mot revolusjon.

4. Det trengs en ny revolusjonær bevegelse dedikert til utryddelsen av det teknologiske samfunnet.

Kaczynskis prosa er knapp, hans argumenter logiske og usentimentale, noe man kanskje kan vente av en tidligere matematikkprofessor utdannet ved Harvard. Jeg har selv en tendens til sentimentalitet rundt disse emnene, derfor verdsetter jeg hans disiplin. Jeg har kommet litt under halvveis i boken, og måten de fire argumentene utdypes på er bekymringsfullt overbevisende. Kanskje ser jeg kun argumentene som støtter opp om mitt eget syn, jeg lider kanskje av det som i psykologien kalles ”confirmation bias”. Men jeg klarer ikke å komme opp med gode motargumenter, ei heller mot det fjerde og siste av dem. Jeg sier ”bekymringsfullt” fordi jeg nødig vil ende opp med å være enig med Kaczynski. Det er to grunner til dette:
For det første: Hvis jeg ender opp med å være enig med ham – og med andre kritikere jeg nylig har fordypet meg i, slike som Jacques Ellul og D.H. Lawrence, C.S. Lewis og Ivan Illich – da blir jeg nødt til å endre livet mitt radikalt. Ikke bare på den måten jeg alt har gjort (ved å bli kvitt TV´n, leve uten kredittkort, unngå smarttelefoner og e-bøker, dyrke det meste av egen mat, lære praktiske ferdigheter, flytte ut av byen etc.), men på en dypere, mer grunnleggende måte.
Jeg er fortsatt plantet i den moderne kulturen, i det minste delvis, fordi jeg ikke greier å skjønne hvor jeg skal flykte, hva jeg skal lande på, eller om man i det hele tatt kommer unna ved å flykte, eller ganske enkelt fordi jeg er redd for å lukke øynene og ta spranget.
Jeg skriver på en lap-top, forresten. Den har bredbånd og all slags fancy utstyr jeg ikke har prøvd og heller ikke ønsker å prøve. Jeg bruker den først og fremst som skrivemaskin. Du synes kanskje dette er hyklersk, og kanskje har du rett, men det finnes en annen måte å se det på som er mer interessant. Dette, sier Kaczynski, er der vi alle befinner oss, inntil og med mindre vi bestemmer oss for å bryte ut. Selv måtte han som ung mann gjennom en psykisk kollaps, før han kunne flykte fra det han betraktet som sitt fengsel. I et intervju fra 2001 forklarer han:

"Jeg visste hva jeg ønsket: Å reise ut og bo i villmarka. Men jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det… Jeg kjente ikke engang noen som ville forstått hvorfor jeg ønsket å gjøre noe slikt. Derfor følte jeg meg dypt overbevist om at jeg aldri ville greie å unnslippe sivilisasjonen. Fordi jeg fant det moderne liv fullstendig uakseptabelt følte jeg meg stadig mer håpløs, og da jeg var 24 år kom jeg til et punkt der jeg følte meg så elendig at det var likegyldig om jeg var levende eller død. Men da jeg nådde det punktet var det som om en forandring plutselig fant sted: Jeg innså at dersom jeg ikke brydde meg om hvorvidt jeg levde eller ikke, da behøvde jeg heller ikke frykte konsekvensene av det jeg gjorde. Derfor kunne jeg gjøre hva jeg ville. Jeg var fri!"

På begynnelsen av 1970-tallet flyttet Kaczynski til en liten hytte i skogene i Montana, hvor han levde et selvberget liv, uten elektrisitet, fisket og jaktet, dyrket sin egen mat. Han levde slik i tjuefire år, og prøvde dermed, i starten i hvert fall, å unnslippe sivilisasjonen. Men det tok ham ikke lang tid før han forsto at det å unnslippe ikke lenger var mulig, og kanskje heller aldri hadde vært mulig. Flere hytter ble bygget i skogene, veier ble utbygd, stadig flere fly passerte over hodet hans for hvert år som gikk. En dag, i august 1983, drar han ut på vandring mot et av sine favorittsteder i villmarka.

"Det beste stedet jeg visste var et fjellparti, en del av et platå som daterer seg fra tertiærtiden. Det er et slags duvende landskap, ikke flatt, og når du kommer til enden av platået ser du disse ravinene som skjærer skarpt inn i et klippelignende utspring og det er til og med en foss der… Den sommeren var det altfor mange folk rundt hytta mi så jeg trengte å få litt fred. Jeg gikk tilbake til platået. Da jeg kom dit så jeg at de hadde lagt en motorvei der. Du kan ikke forestille deg hvor opprørt jeg var. Det var da jeg bestemte meg for at det eneste som nyttet var å slå tilbake mot systemet. Hevn."

Jeg kan identifisere meg med stort sett hvert eneste ord, i blant til og med de siste. Dette er den andre grunnen til at jeg ikke ønsker å bli overbevist av Kaczynskis posisjon. Ted Kaczynski var kjent for FBI i tyve år som ”Unabomberen”. I tyve år sendte han brevbomber fra hytta si til dem han anså ansvarlige for det teknologiske samfunnet han så inderlig foraktet. I løpet av to tiår drepte han tre personer og skadet treogtyve andre. Ofrene hans mistet øyne og fingre og noen gang livet. Han var nær ved å lykkes i å sprenge et fly. Til forskjell fra andre teknologi-kritikere, som har det travelt med å gi ut bøker og holde foredrag og oppdatere sine anarko-primitivistiske websider, teoretiserte Kaczinsky ikke om å være revolusjonær. Han mente det.

2.
Tilbake til ljåen. Den er en eldgammel form for teknologi. Utprøvd og testet, forbedret og foredlet, både bokstavelig og metaforisk, gjennom århundrenes løp. Ljåen er det 1970-tallets grønne tenkere kalte en ”tilpasset teknologi”- et uttrykk jeg gjerne skulle sett gjenoppstå – og som den urettmessig neglisjerte filosofen Ivan Illich kalte ”a tool for conviviality”, et samhørighetens redskap. Illichs teknologikritikk, lik Kaczinsys, var i virkeligheten en kritikk av makt. Avansert teknologi, forklarte han, skapte avhengighet; den tok redskaper og prosesser ut av individenes hender og la dem i de metaforiske hendene på organisasjoner. Resultatet var ofte ”modernisert fattigdom”, der individene ble jevngode med delene i en maskin, snarere enn eiere og brukere av et redskap. I bytte mot blinkende lys og dunkende maskiner, mistet de det som burde vært det mest verdifulle for mennesket: Autonomi. Frihet. Kontroll.
Illichs kritikk rettet seg selvsagt ikke bare mot teknologi. Den gjaldt det sosiale og økonomiske liv i videre forstand. For noen år siden skrev jeg en bok kalt ”Real England”, som også handlet om samhørighet, viste det seg. Den handlet særlig om hvordan stedegne, særegne skikker og levemåter i mitt eget hjemland holdt på å forsvinne, som ofre for maskinenes marsj. Småbutikker som ble knust av supermarkeder, familiebruk tvunget til å legge ned som følge av konkurransen i det globale landbruksmarkedet, gamle frukthager som ble meid ned for å gjøre plass for utbygging, puber som måtte stenge, statlig regulering og innblanding. Det boken kom til å handle om, var autonomi og kontroll; om nødvendigheten av at folk har kontroll over redskapene sine og stedene sine i stedet for å være tannhjul i maskinen.
Kritikere av boken kalte den nostalgisk og konservativ, som de pleier med slike bøker. De misforsto forsvaret for en styrket menneskelig autonomi, for uavhengighet, for det rare og odde, og den kreativitet som gjerne følger, med et ønske om å trekke seg tilbake til en forestilling om en svunnen tid. Det er en vanlig kritikk, en lat og kjedelig kritikk. Nå, når jeg møter denne typen kritikk, liker jeg å svare med et sitat av E.F. Schumacher, som besvarte beskyldningene om at han var ”a crank”, ved å si: ”A crank is a very elegant device…”.
(crank = tulling, krank (f.eks. kranken på sykkelen)).

Skjønt, om jeg skal være ærlig, må jeg innrømme at kritikerne kan ha vært inne på noe. Hvis du ønsker å leve som et autonomt menneske, må du uten tvil se bakover i tid. Dersom det noen gang var en tid for menneskelig autonomi, forekommer det meg at den trolig er et tilbakelagt kapittel. Den ligger utvilsomt ikke foran oss, ikke på en lang stund ennå i alle fall, med mindre vi endrer kurs, noe vi ikke viser tegn til å ville gjøre.
Schumachers motsvar minner oss om at Ivan Illich langt fra var den eneste tenkeren som kritiserte mega-teknologiene og den avhumaniserende effekten de har både på kropp og sjel. E.F. Schumacher, Leopold Kohr, Neil Postman, Jaques Ellul, Lewis Mumford, Kirkpatrick Sale, Jerry Mander, Edward Goldsmith – listen er lang over navn, tenkere og praktikere, forsvarere av likevektssamfunnet og tilpasset teknologi, paradigmekritikere. I en periode på 1960- og 70-tallet, hadde de medvind i seilene. Så ble de gravlagt, av Thatcher og Reagan, og tre årtier med billig olje og shopping fulgte. Rost i skyene som visjonære i begynnelsen, i det minste av noen, før de ble latterliggjort som sinker av dem som ennå husket dem.
Kaczynskis rørbomber, stappet med trebiter, festet til batterier og gjemt inne i bøker, var et fåfengt forsøk på å antenne en revolusjon i askene av deres tenkning. Han vil tilbringe resten av sine levedager i Colorados føderale straffeanstalt for livstidsdømte -  i sannhet en av de minst menneskevennlige og samhørighetsorienterte stedene på jorden.
Men ting forandrer seg. I dag, når tre tiår med billig brennstoff, gratis penger og rovdyrkapitalisme nærmer seg kollaps, er det plutselig Thatcher og Reagan, og de trofaste Friedmanske tenketankene, som begynner å ligne sinker. Enda en ortodoksi vrir seg i dødskrampe. Hva blir det neste? Hva kommer nå?

3.
Hver sommer holder jeg kurs i ljåslått nord i England og i Skottland. Jeg lærer bort de ferdighetene med ljå som jeg har plukket opp de siste fem, seks årene, til folk som aldri har tatt i en ljå før. Det er antakelig det mest givende jeg driver med, i vid forstand, bortsett fra å være far til mine barn. Skriving er også givende, intellektuelt og i blant også emosjonelt, men fysisk er det utmattende og kjedelig: timer foran datamaskiner eller skriblende i bøker, lesing og tenking, eller forsøk på tenking.
Å slå med ljå stopper den konstante kverningen i hjernen for en liten stund, i hvert fall den rasjonelle delen av den, mens den mer primitive, intuitive bevisstheten får utfolde seg fritt. Å bruke ljå er som meditasjon; kroppen er i ett med redskapen, redskapen i ett med jorda. Du konsentrerer deg uten å tenke, du følger landskapets konturer med knivbladet, du føler eggens skarpe tak, hører fuglene, ser det røre seg gjennom gresset foran deg. Alt hører sammen med alt, og hvis det ikke gjør det, fungerer det ikke: Knivbladet kiler seg fast i bakken, blir sløvt når det treffer en skjult stein, du forstrekker en muskel i nakken, eller skjærer deg i fingeren mens du sliper. Fokus – avslappet fokus – er nøkkelen til god ljåslått.  
Folk kommer på kursene mine av alle slags grunner, men de fleste ønsker bare å lære å bruke ljåen. Av praktiske grunner. Noen driver med vedlikehold av viltreservater eller golfbaner. Andre ønsker å få kontroll med starrgress, brennesle og bjørnebærkratt i hager og åkre, eller få has på kveke. Andre igjen vil lære å slå plen og kanter med ljå. Jeg har også hatt kurs for folk med psykiske problemer, som ved å bruke redskaper får hjelp til å ”jorde” seg i praktisk, beroligende arbeid.
Likevel; reaksjonen hos folk når jeg forteller at jeg er ljå-instruktør er som regel den samme: Vantro og lattermild, eller høflig interessert, for å skjule at de egentlig synes dette er noe pussig og nokså tåpelig noe som ikke har noen plass i vår moderne verden. Tross alt; det finnes kantklippere og gressklippere nå til dags, og de bråker mer enn ljåer og har flere knapper og bruker elektrisitet eller bensin og ergo gjør de en bedre jobb, eller hva?
Jeg kan da umulig være uenig i dét? Vel, om du har tjue mål åker og skal slå høy eller silofôr, vil du få jobben gjort en hel del raskere (skjønt ikke nødvendigvis mer effektivt) med traktor og slåmaskin enn du ville med et gammeldags slåttelag utstyrt med ljå, som var vanlig fremgangsmåte før 1950. Men, i menneskelig målestokk, er fortsatt ljåen ubestridelig.
Stadig flere av de som deltar på kursene, er på jakt etter alternativer til kantklippere. En kantklipper er i bunn og grunn en mekanisk ljå. Det er en tung og svær maskin som må holdes med begge hender, og krever at man kler seg opp som Darth Vader for å svinge den trygt gjennom gresset. Den brøler som en motorsykkel, spyr ut røyk og forlanger en jevnlig tilførsel av fossilt brennstoff. Den hakker gjennom gresset i stedet for å skjære med et rent snitt som et ljåblad. Den er mer uhåndterlig og farligere, men ikke raskere og langt mindre trivelig å bruke enn det redskapet den skal erstatte. Og likevel; du ser den i bruk overalt; langs motorveirabatter av kommunale vedlikeholdsarbeidere, i parker, eller kanskje verst av alt; i naturreservater. Den er en skrekkelig, klumpete, bråkete og ineffektiv ting. Så hvorfor bruker folk den, og hvorfor ler de fremdeles av ljåen?
Å stille spørsmålet på den måten er å misforstå det som skjer. Kantklippere brukes ikke i stedet for ljå fordi de er bedre, de brukes fordi vi er oppdratt til å tro på teknologi. Ytelse er ikke poenget, ei heller effektivitet. Religion er poenget; kompleksitetens religion. Myten om framskrittet i form av et redskap. Plastikk er bedre enn tre. Mobile deler er bedre enn faste deler. Bråkete ting er bedre enn stille ting. Kompliserte ting er bedre enn enkle ting. Nye ting er bedre enn gamle ting. Vi tror alle på dette, enten vi liker det eller ei. Det er slik vi er oppdratt.

4.
Illich’ og Schumachers pipe-røykende, stråtekte og hjemmekoselige visjoner tar oss tilbake til det vi liker å tenke på som en vennligere tid, en tid da ingen sendte brevbomber i kampen for en bedre verden. Dette var fødselen til det som senere skulle bli kjent som den ”grønne” bevegelsen. Jeg liker å si at bevegelsen ble født samme år som meg – i 1972, året da den berømte Limits to Growths-rapporten ble publisert av Club of Rome – og dette er nær nok sannheten til å bli et utgangspunkt for en fortelling.
Om den grønne bevegelsen ble født tidlig på 1970-tallet, var 1980-årene, da hvaler skulle reddes og regnskoger bevares, dens ungdomstid. Etter hvert kom bevegelsen til skjels år og alder, i 1992, i Rio de Janeiro. Rio-konferansen i 1992 var som en speiderleir full av løfter om å takle klimaendringene, beskytte skoger, beskytte biologisk mangfold og å skape såkalt ”bærekraftig utvikling”, et nytt konsept som skulle bli det mest moteriktige i global politikk og økonomi i årene som fulgte. Framtiden så lys ut for de grønne den gangen. Den gjør gjerne det når man er rundt de tjue.
To tiår senere så ting ganske annerledes ut. I 2012 var aktivister og ministre igjen samlet i Rio for å gjøre opp status gjennom en øvelse kalt ”Rio+20”. Ledsaget av de vanlige høylytte kravene om optimisme og håp, men det var umulig å skjule hulheten i budskapet. Hvert eneste miljøproblem som ble identifisert på den opprinnelige Rio-konferansen hadde vokst seg større i løpet av de tjue årene som var gått, i mange tilfeller svært mye større, og det var ingen tegn til endring.
Den grønne bevegelsen, som så ut til å ha tiden foran seg på begynnelsen av 1990-tallet, har skåret ut i en fullblods midtlivskrise. Den er ute av stand til å endre verken systemet eller befolkningens adferd, under press fra ”skeptikere” og fra et publikum som er gått lei av å bli fortalt at deres forbruk er moralsk forkastelig. En ny type opportunistiske forretningsfolk ser ”bærekraftig” kun som en hvilken som helst annen mulighet for å selge ting, de grønne ser nå realiteten i øynene; tross alt arbeid, all lidenskap, alt engasjement og det faktum at det meste av det de sa har vist seg å være riktig – de holder på å tape. Det er lite sannsynlig at verden går deres vei. Før eller siden må man ta stilling til spørsmålet; hva i helvete skal vi finne på nå?
Det finnes plenty av folk som mener å ha svar på det spørsmålet. En av dem er Peter Kareiva, som liker å tro at han og hans tilhengere representerer framtidens miljøforkjempere, og han kan komme til å få rett. Kareiva er vitenskapelig leder i ”The Nature Conservatory”, en amerikansk NGO som hevder å være verdens største miljøvernorganisasjon. Han er vitenskapsmann, revisjonist og representerer en voksende gruppe tidligere aktivister som best kan kalles ny-miljøvernere.
Kareiva’s ideer er et bra startpunkt for å forstå denne gruppen. Han er en frittalende tidligere naturverner som nå mener at de grønne har tatt feil i stort sett alt de hittil har trodd. Naturen, sier han, er mer motstandsdyktig enn skjør; vitenskapen har bevis for det. ”Menneskene ødelegger naturmiljøene”, sier han, ”men i 80 prosent av tilfellene greier naturen å reparere seg selv temmelig bra”.
Vill natur finnes ikke; all natur har på et eller annet tidspunkt blitt påvirket av mennesker. Å forsøke å beskytte store fungerende økosystemer fra menneskelig utvikling er stort sett fåfengt. Naturen er tøff og vil tilpasse seg:

”I dag vandrer coyoter rundt i downtown Chicago, og vandrefalker overrasker San Fransiscos innbyggere i glideflukt over skyskraperdalene … mens vi ødelegger habitater, skaper vi også ny”.

Nå som vitenskapen har vist oss at ingenting er hellig og at naturen tilpasser seg, er det ingen grunn til å bekymre seg over mange av de tradisjonelle grønne fanesakene, som for eksempel beskyttelse av regnskogens og dens innbyggere.
”Er det mulig å stoppe avskogingen av Amazonas?” spør han. ”Er det nødvendig?”
Merkelig nok vet man hva svaret blir før han uttaler det.
Hvis du synes dette høres ut som noe en republikansk presidentkandidat kunne lire av seg, er det helt riktig. Men Kareiva er ikke den eneste. Argumentasjon av samme kaliber har blitt framsatt av den amerikanske tenkeren Stewart Brand, den britiske skribenten Mark Lynas, dansken Bjorn Lomborg, de amerikanske skribentene Emma Marris, Ted Nordhaus og Michael Schellenberger. Disse bygger i sin tur på tidligere arbeid fra andre selverklærte ”vantro” som Richard D. North, Brian Clegg og Wilfred Beckerman.
Disse såkalte ny-miljøvernerne har så å si alle en positiv holdning til ny teknologi. Sivilisasjon, natur og mennesker kan bare ”reddes” dersom man omfavner bioteknologi, syntetisk biologi, atomkraft, geo-engineering og alt annet med prefikset ”ny” som kan irritere Greenpeace. Det tradisjonelle grønne fokuset på ”grenser” blir avslått som naivt. Vi er nå, med Brands ord, som guder, og vi må våkne opp og akseptere det ansvaret vi har for å styre planeten rasjonelt gjennom bruk av ny teknologi utviklet av en opplyst vitenskap.
Ny-miljøvernerne er gjerne svært entusiastisk innstilt til markedstankegangen. De liker å sette en pris på ting som trær, innsjøer, tåke, krokodiller, regnskog og fossefall, alt som kan levere ”økosystem-tjenester” som kan kjøpes og selges, måles og veies. Innvevd i dette er en nesten religiøs holdning til vitenskapelig metode. Alt som har betydning kan måles vitenskapelig og pris-settes i markedet, og alle krav som ikke kan tallfestes kan enkelt avvises. Dette blir presentert som ”pragmatisme”, men er egentlig noe ganske annet: et forsøk på å utelukke alt som har med moral, følelse, intuisjon, åndelig samhørighet og ganske enkelt menneskelig følsomhet fra den grønne debatten.
Noe av dette er kanskje sjokkerende for den gamle, grønne garde – og det er også poenget – men det er knapt noe nytt i budskapet. Tvert i mot; det er gammelt nytt, en variant av den gamle Wellsianske tekno-optimismen som har lovet oss overflod og lykke i over et århundre. Det er den velkjente big-science, big-tech og big-money fortellingen, filtrert gjennom internett og pyntet med skinnhellig snakk om å redde de fattige og fø verdens sultne.

Tross sin nyfrelste, feberhete retorikk har ny-miljøvernerne i det minste rett i noe. De har rett i at den menneskenære, samhørighet-med-jorda-tilnærmingen til 1970-talls tenkerne aldri kommer til å virke dersom verden fortsetter å bøye seg etter den sen-kapitalistiske industrialismens krav. De har rett når de sier at en verden med ni millioner middelklasse-forbrukere ikke kan opprettholdes med småskala industri og kortreist matproduksjon. De har rett når de sier at menneskenes fotavtrykk på planeten er enormt og irreversibelt. De har rett når de sier at tradisjonelt naturvern i blant idealiserer en før-industriell natur. De har rett når de sier at grønne NGO’ers kampanjer ofte overdriver og feilinformerer. Og de har rett når de sier at den grønne bevegelsen har møtt veggen, og at den ikke kommer til å falle fordi de fortsetter å dunke hodet i den.
Det som er interessant, er hvordan de bygger videre på disse premissene. Det første tegnet på at dette ikke er enkel ”øko-pragmatisme” men noe ganske annet, ser man ved å lese avsnitt som dette:

”I årtier har folk stilltiende akseptert ideen om å bevare natur i sin opprinnelige, før-menneskelige tilstand. Men mange vitenskapsfolk har begynt å se dette som en utdatert drøm som står i veien for nye, storslåtte planer om å redde miljøet og som forhindrer oss fra å ha et rikere forhold til naturen”.

Dette er PR-blurb’en for Emma Marris’ bok Rambunctious Garden: Saving Nature in a Post-Wild World. Den kunne like gjerne være hentet fra hvor som helst ellers i ny-miljøvernernes kanon.
Men hvem er ”folk” som ”stilltiende har akseptert” denne setningen? Jeg har møtt en mengde naturvernere og miljøforkjempere i min tid og jeg tror aldri jeg noen gang har møtt noen som mente at det fantes noe slikt som ”opprinnelig, før-menneskelig” natur. Det de riktignok trodde på, var at det fortsatt fantes store, fungerende økosystemer vel verdt å kjempe for, for å redde fra ødeleggelse.

For å forstå dette, tenk på tilfellet Amazonas. Hva verdsetter vi med Amazonas skogen? Søker folk å beskytte den fordi de tror den er ”opprinnelig” og ”før-menneskelig”? Åpenbart ikke, ettersom den har vært bebodd og høstet fra av et stort antall stammefolk, noen av dem har bodd der i årtusener. Amazonas er ikke viktig fordi den er ”urørt”; den er viktig fordi den er vill, i betydningen selvstendig. Den har vært bebodd av mennesker, men er ikke skapt eller kontrollert av dem. Den syder av et veldig, skiftende, komplekst mangfold av både menneskelig og ikke-menneskelig liv, og ingen arter dominerer miksen. Det er et komplekst, virksomt øko-system som også er et menneske-kultur-system, for i en verden som er i balanse henger de to systemene sammen.  
Det er dette intelligent, grønn tenkning alltid har etterspurt; menneskelig og ikke-menneskelig natur som fungerer harmonisk sammen, i alle fall til en viss grad, for selv i en moderne verden full av endring og kompromisser, står likevel enkelte prinsipper fast. ”Natur” er en ressurs for menneskene, og har alltid vært det; vi må alle spise, skaffe oss tak over hodet, jakte, leve av grøden som ethvert annet vesen. Men det hindrer oss ikke i å forstå at naturen også har en praktisk, kulturell, følelsesmessig og også åndelig verdi utover det, som er like nødvendig for vår helse.
Ny-miljøvernerne har ikke tid til den slags tåkeprat. De har en diger stråmann å bygge opp og slå ned, og når de har det unnagjort, kan de gå videre til den virkelig viktige delen av budskapet sitt. Her er Kareia i et utdrag fra Breakthrough Journal med kollegaene Michelle Marvier og Robert Lalasz:

I stedet for å strebe mot biologisk mangfold for det biologiske mangfoldets skyld, burde det nye naturvernet søke å forsterke de naturlige systemene som kommer flest mulig mennesker til gode…hvorvidt naturvern lykkes eller ei vil i stor grad måles etter hvor relevant det er for folk…

Der står det, svart på hvitt: den ville naturen er død, og det som er igjen er til for menneskene. Vi kan dermed gjøre som vi vil, og det bør vi. Vitenskapen sier det! Sirkelen er sluttet, de grønne har blitt begravet av sine egne, og deres naive, romantiske og anti-vitenskapelige tro på at ikke-menneskelig liv har en verdi utover hva moderne mennesker kan få ut av den, har gått under jorda sammen med dem.
”Vill natur kan bare få et permanent vern”, hevder Ted Kaczynski, ”dersom det tekno-industrielle systemet blir eliminert”. Jeg begynner å tro at ny-miljøvernerne kan etterlate seg en herlig ironisk arv: Bevise at Unabomberen har rett.

5.
I sin bok A short history of Progress har Ronald Wright skapt uttrykket ”progress trap”, framskrittsfellen. En framskrittsfelle, sier Wright, er en kortsiktig sosial eller teknologisk forbedring som på lengre sikt viser seg å være et tilbakeskritt. På det tidspunkt man innser det – om man noen gang gjør det – er det for sent å skifte kurs.
Det første eksempelet han gir er forbedringen i jakt-teknikker i sen paleolittisk tid (steinalderen), for rundt 15.000 år siden. Wright sporer utryddelse av ville dyr tilbake til tiden da prehistoriske mennesker dukket opp på et nytt kontinent. Wright forklarer: ”Noen av slaktestedene deres var nesten i industriell skala: 1000 mammuter på et sted, mer enn 100.000 hester et annet sted.” Men det var en hake:
Perfeksjoneringen av jaktmetodene innebar slutten på jakt som en levemåte. Lett tilgang på kjøtt var lik flere barn. Flere barn var lik flere jegere. Flere jegere var før eller senere lik mindre vilt. De fleste av det store folkevandringene i verden på denne tiden må ha vært drevet av mangel på mat, ettersom vi tømte landet på vår vei.

Dette er framskrittsfellen. Enhver forbedring i vår kunnskap eller i vår teknologi, vil skape problemer som krever nye forbedringer. Hver av disse forbedringene har en tendens til å gjøre samfunnene større, mer komplekse, mindre menneske-nære, mer ødeleggende for ikke-menneskelig liv og mer utsatt for å kollapse under sin egen vekt.
Spencer Wells tar opp historien i sin bok Pandoras Seed, en revisjonistisk historie om utviklingen av jordbruket. Historien vi alle lærte på skolen – jeg, i hvert fall – var at menneskene ”utviklet” eller ”oppfant” jordbruket, fordi de var smarte nok til å forstå at det ville gi grunnlag for en bedre måte å leve på enn å drive med jakt og sanking. Dette er samme holdningen som får oss til å tro at kantklippere er bedre å bruke til å klippe gress enn ljå, og den synes å være like feilaktig. Analyser av beinrester fra mennesker som levde før og etter overgangen til jordbruk i steinalderen, viser noe bemerkelsesverdig: en generell kollaps i livskvalitet da jordbruket ble innført.
Jegere og samlere som levde i steinalderen, mellom 30 000 og 9 000 før moderne tid, var gjennomsnittlig høyere – noe som indikerer at de var sunnere – enn noe folk siden, inkludert mennesker som levde i det sene 20.århundres Amerika. Deres forventede livsløp var lenger enn i noen annen periode på nesten seks tusen år, og deres helse, beregnet ut fra karakteristika ved skjelettrestene, synes å ha vært bedre enn i noen periode siden – inkludert vår egen tid. Dette fallet i helsetilstand var trolig knyttet til det faktum at permanent jordbruk er fysisk hardere og mer sykdomsutsatt enn livet i et omstreifende jeger/samler-samfunn.
Så mye var altså framskritt verdt. Men hvorfor, i så fall, spør Wells, ville noe samfunn gi opp jeger/samler-kulturen og gå over til jordbruk? Svaret synes å være; ikke fordi de ønsket det, men fordi de måtte. De hadde forårsaket slutten på sin jeger/samler-livsstil fordi de var blitt for gode på det. De hadde drept det meste av viltet og blitt så tallrike at ikke alle kunne overleve. De hadde falt i en framskrittsfelle.

Fra den gang, har vi bare fortsatt å gå i feller. Se på ny-miljøvernernes propaganda i et slikt lys, og du kan se dem som en serie forsøk på å grave oss ut av framskrittsfeller som våre forgjengere har dratt oss inn i. Genetisk modifiserte avlinger, for eksempel, blir regelmessig solgt oss som en måte å ”fø verden” på . Men hvorfor er verden sulten? Årsaken ligger, i det minste delvis, i den forrige bølgen  av framskritt i jordbruket – den såkalte ”grønne revolusjonen”, som mellom 1940 og 1970-årene promoterte en ny form for jordbruk avhengig av høye doser pesticider og ugressmidler, ny jordbruksteknologi som ga større avlinger. Den grønne revolusjonen blir framholdt av progressive krefter som livreddende, uten den ville millioner ha dødd av sult. Og muligens var det slik, men så må vi også fortsette å fø dem – eller burde jeg si oss? – og våre barn. I mellomtiden har vi funnet ut at både pesticider og ugressmidler dreper store mengder ville dyr og planter, at monokulturavlinger ødelegger jordsmonn og plantemangfoldet som i tidligere århundrer har bidratt til å forhindre spredningen av sykdom og feilslåtte avlinger.
Det er i denne konteksten vi må lytte til ny-miljøvernernes budskap, og de som insisterer på at genmodifiserte avlinger er en moralsk forpliktelse dersom vi vil brødfø verden og redde planeten; nøyaktig de samme argumentene som ble brukt ved forrige korsvei. Genmodifiserte avlinger er et forsøk på å løse problemer skapt av den forrige framskrittsfellen; de er også de som blir de neste. Jeg er villig til å sette penger på at om en førti års tid, vil neo-miljøvernernes etterfølgere komme opp med nøyaktig de samme argumentene om nødvendigheten av å ta i bruk den neste bølgen av teknologi som trengs for å grave oss ut av den fellen som genmodifiserte avlinger har brakt oss inn i. Kanskje det blir syntetisk laget kjøtt, eller syntetisk hvete eller en slags nano-bio-gugge som hittil ikke har vært uttenkt. Uansett, det kommer nok til å bli avgjørende for vekst og framskritt, og av moralske hensyn tvingende nødvendig. Som Kurt Vonnegut ville ha sagt det: ”so it goes”.

Hvor vil dette ende, hvis vi kan anta at det noensinne gjør det?  Peter Kareiva, representant for den nye typen miljøforkjempere, har kritisert den amerikanske naturforfatteren Edward Abbey for å romantisere tiden han tilbrakte i ørkener, skoger og elvedaler i De forente stater i midten av forrige århundre. Abbey hadde begått den kardinalsynd, ifølge Kareiva, å skrive kraftfullt og følelsesladet om sitt forhold til natur. Skjønt, om jeg måtte velge mellom disse tos syn på hvor veien går, ville jeg når som helst valgt Abbeys. Han så hvordan vi som søvngjengere gikk mot en framtid som var:

”… drevet av kjernekraft, datastyrt, helt og fullstendig underlagt styresmaktenes kontroll. Kall det maurtuesamfunnet, bikubestaten, teknokratisk despotisme – kanskje vennligsinnet, kanskje ikke, men uansett fiendtlig innstilt til personlig frihet og lokalt selvstyre.  I lang tid vil friheten til å kunne velge alternative livsstiler være utelukket. Herredømme over naturen, muliggjort av misbruk av vitenskapens innsikter, vil lede til herredømme over menneskene. En dyster og totalitær likhetsstat”.

Romantisering av fortiden er en velkjent anklage, oftest framsatt av folk som synes det er mer voksent å romantisere framtiden. Man trenger ikke mene at jeger-sankerne i paleolittisk tid levde i paradis, for å se at framskrittet er som en tvangstrøye; for hver nye oppfinnelse må vi finne opp enda én for å løse problemene den forrige skapte.
Det er altfor sent å tenke på å endre kurs på rasjonelt vis – og uansett, hvem ønsker det? Vi kan ikke nekte for at framskrittet har skapt velstand, selv om det kveler oss og vår verden totalt. Velstanden er det som i stor grad holder oss rolige, mens maskinen ruller videre, slik poeten R.S. Thomas så det:

… The machine appeared

In the distance, singing to itself

Of money. Its song was the web

They were caught in, men and women

Together. The villages were as flies

To be sucked empty.

God secreted

A tear. Enough, enough,

He commanded, but the machine

Looked at him and went on singing.

6.
I løpet av de nærmeste årene vil den grønne bevegelsen som jeg vokste opp med sannsynligvis falle fra hverandre. Mange av bruddstykkene vil bli plukket opp av den stadig voksende tekno-miljøvernbevegelsen. Denne har nå mer eller mindre kolonisert mainstream-miljøbevegelsen, som de siste årene har hatt et ensidig engasjement for karbon- og energiteknologi på bekostning av et subjektivt, stedsnært, ikke-teknologisk forhold til natur.
Tekno-miljøvernerne har et stort fortrinn i forhold til de gamle grønne, med sitt dystre snakk om grenser for vekst, adferdsendring og andre motstrømsaker: de forteller sivilisasjonen det den ønsker å høre: Framskrittsfellen, som vår sivilisasjon er fanget i, kan unnslippes ved å blåse opp en grønn tekno-boble som vi kan seile glade og fornøyde inn i framtiden i, lykkelige som guder og med full kontroll.
Framtiden tilhører tekno-miljøvernbevegelsen, i hvert fall på kort sikt, og det kommer til å bli smertefullt å være vitne til. Skjønt på lengre sikt tror jeg de vil mislykkes, og det av to grunner: For det første: Bobler vil alltid sprekke. Vår sivilisasjon begynner å briste. Vi er ved starten av en økonomisk krise og sosial kollaps som trolig vil vare i tiår eller mer – og som spiller seg ut mot en bakgrunn av et planetarisk økocid som ingen ser ut til å kunne avverge. Vi er ikke guder, og våre maskiner vil ikke greie å redde oss denne gangen, uansett hvor smarte de er og uansett hvor gjerne vi ønsker å tro at de kan det.

Men det er en annen grunn til at den nye miljøbevegelsen neppe kommer til å få det som den vil: Vi er ikke primært rasjonelle, logiske eller vitenskapelige vesener. Menneskenes forhold til resten av naturen kan ikke sammenlignes med analyse av bakterier i en petriskål; det ligner mer på det kompliserte hat-elsk-forholdet vi kan ha til våre elskere eller foreldre og søsken. Det er slik vi er; umælende og frustrerende, inspirerende og livlige; umulige å etterprøve vitenskapelig. Du kan forstå det delvis ved hjelp av analytisk tenkning, men resten vil forbli dypt begravet i den eldgamle skogen av menneskelig evolusjon og i dypet av våre gamle apehjerner, som kan se i bilder og tenke i fortellinger. Sivilisasjon har alltid vært et kontrollprosjekt, men du kan ikke vinne en krig mot det ville dypt inne i deg selv.
Er det mulig å lese Theodore Kaczynski og bli overbevist om at han har rett i sak, men samtidig avvise det han gjorde med kunnskapen sin? Er det mulig å se på menneskehetens kulturelle evolusjon som en serie av fremskrittsfeller, og at vi nå sitter som en flue på en soldogg uten mulighet til å komme fri? Er det mulig å betrakte menneskenes pågående angrep på naturen med skrekk, være fast bestemt på å gjøre hva du kan for å stoppe det, og samtidig vite at det for en stor del ikke lar seg stoppe, uansett hva du gjør? Er det mulig å se framtiden som mørk og stadig mørkere, å avvise falskt håp og desperat pseudo-optimisme uten å kollapse av fortvilelse?
Det må være mulig, for det er der jeg er akkurat nå. Men hva skal jeg gjøre videre? Finnes det en posisjon mellom Kaczynski og Kareiva hvor jeg kan stable meg på beina og bli stående?

Jeg er ikke sikker på svaret. Men jeg vet det ikke er noe å gå tilbake til. Og jeg vet at det vi er på vei mot nå, ikke er tools of convivality, samhørighetens redskap. Vi er ikke på vei mot et menneskeligere fellesskap. Vår kultur er megavarehus, ikke småbutikker; syntetisk biologi, ikke meningsfullt fellesskap; kantklipper i stedet for ljå. En kultur som utvikler nye livsformer først og stiller spørsmål etterpå; en art som er for smart for sitt eget beste.

Hva venter oss i nær framtid? Jeg tør vedde på at det vi får se blir en uhyggelig kombinasjon av vedvarende kollaps som ytterligere river i stykker natur og kultur, og en ny bølge av tekno-grønne ”løsninger” som framsettes i et desperat forsøk på å unngå fullstendig kollaps. Jeg tror ikke lenger at noe kan bryte denne syklusen, med mindre en eller annen type tilbakefall skulle inntreffe, slik man har sett flere ganger tidligere i menneskenes historie. En eller annen type tilbakefall til et lavere nivå av sivilisatorisk kompleksitet.

Hvis du ikke liker noe av dette, men du vet at du ikke kan stoppe det, hva skal du gjøre med det? Svaret er at det forplikter deg til å være ærlig på hvor du befinner deg i historiens store syklus, hva du har makt til å gjøre noe med, og hva du ikke kan gjøre noe med.
Hvis du tror du kan trylle oss ut av framskrittsfellen med nye ideer eller ny teknologi kaster du bort tiden. Hvis du tror at den vanlige kampanje-adferden kommer til å virke i dag, når den ikke gjorde det i går, kaster du bort tiden. Hvis du tror at maskinen kan bli reformert eller temmet, kaster du bort tiden. Hvis du tegner opp en stor, flott plan for en bedre verden basert på vitenskap og rasjonelle argumenter, kaster du bort tiden. Hvis du forsøker å leve i fortiden, kaster du bort tiden. Hvis du lengter tilbake til sanker og jegersamfunnet eller sender brevbomber til teknologibedrifter, kaster du bort tiden.

Så derfor spør jeg meg selv: På dette punktet i historiens gang, hva vil ikke være bortkastet tid? Og jeg kommer fram til fem forsøksvise svar:

En: Tilbaketrekning.
Hvis du gjør dette, vil mange mennesker kalle deg en dommedagsprofet, en som gir opp, eller de vil hevde at du er utbrent. De vil fortelle deg at du har en plikt til å arbeide for klimarettferdighet eller verdensfred eller for kort sagt å få slutt på verdens elendighet, og at det er bedre å kjempe enn å gi opp. Ignorer dem, og ta del i en eldgammel praktisk og åndelig tradisjon: trekk deg tilbake fra verden. Ikke med kynisme, men med en spørrende holdning. Trekk deg tilbake slik at du i ro og fred kan føle og finne ut hva som er riktig for deg og hva naturen trenger av deg. Trekk deg tilbake fordi å nekte å bidra til maskinens framskritt – å stramme skruen ytterligere – er en dypt moralsk posisjon. Trekk deg tilbake fordi handling er ikke alltid mer effektivt enn ikke-handling. Trekk deg tilbake for å undersøke ditt eget syn på verden: kosmologien, paradigmene, antakelsene, reisens retning. All sann endring starter med tilbaketrekning.

To: Ta vare på ikke-menneskelig liv.
Revisjonistene vil fortsette å fortelle oss at vill natur er død, at naturen er til for menneskene, at framskrittet er gud, og de vil fortsette å ta feil. Det er fremdeles mye igjen av jordas artsmangfold, men det vil kanskje ikke vare så lenge. Menneskenes herredømme over naturen er den største trusselen for alt som fortsatt lever på jorda, og du er en del av dette livet. Hva kan du gjøre – virkelig gjøre, på et konkret og praktisk nivå? Kanskje kan du kjøpe opp land og la det gro igjen. Kanskje kan du la hagen din få vokse fritt. Kanskje kan du arbeide for en naturverngruppe eller starte en selv. Kanskje kan du legge deg i veien for en bulldoser. Kanskje kan du bruke din kunnskap for å forhindre at nok et naturområde ødelegges. Hvordan kan du skape eller beskytte et sted slik at ikke-menneskelig natur lettere kan puste; hvordan kan du gi noe som ikke er oss en sjanse til å unnslippe vår grådighet?

Tre: Bli skitten på hendene.
Rotfest deg i noe; praktisk arbeid, et sted, noe konkret. Plukk opp ljåen eller et lignende redskap og gå ut for å gjøre fysisk arbeid i frisk luft omgitt av ting du ikke kan kontrollere. Kom deg bort fra laptop´en og kast smarttelefonen, hvis du eier en. Få kontakt med ting og steder, lær å praktisere et håndverk. Kun gjennom å gjøre det, ikke bare snakke om det, vil du lære hva som er virkelig og hva som ikke er det, hva som gir mening og hva som bare er tomt prat.

Fire: Insister på at naturen har verdi utover den rene nytten.
Og fortell det til alle. Husk at du er en blant mange livsformer og forstå at alt har iboende verdi. Hvis du velger å kalle det ”økosentrisme” eller ”dyp økologi”, gjerne det. Hvis du vil kalle det noe annet, gjør det. Hvis du vil lære mer om stammesamfunn og lar deg inspirere av deres kultur, sett i gang. Om det virker for klissete, bare se på skyene. Sett deg på gresset, kjenn på en trestamme, gå i skogen, grav i jorda, se hva du finner, kjenn på tanken over hvilket helvete dette som vi kaller liv faktisk kan bli. Sett pris på det for hva det er, forsøk å forstå hva det er, og føl bare avsky eller medlidenhet med dem som forteller deg at naturens eneste verdi er hva som kan utvinnes fra den.

Fem: Bygg tilfluktssteder.
De kommende årtier vil trolig utfordre mange av våre forestillinger om framskritt, og hvordan vi forholder oss til resten av naturen. Avansert teknologi vil utfordre vår forståelse av hva det vil si å være menneske, samtidig som utryddelsen av arter pågår for fullt. Det pågående sammenbruddet i sosial og økonomisk infrastruktur og livs-veven selv, vil ta knekken på mye av det vi setter pris på. Det er med dette som utgangspunkt du må spørre deg selv: hvilken makt har du til å bevare det som er av verdi – skapninger, kunnskap, ting, steder? Kan du arbeide, sammen eller alene, for å skape steder eller nettverk som kan fungere som tilfluktssteder for den stormen som vil komme? Kan du tenke, eller handle, som en bibliotekar i et kloster under den mørkeste middelalder, og vokte de gamle bøkene, mens imperiene reiser seg og faller utenfor?

Det bør gå klart fram av de fem punktene over, at det er meg selv jeg har snakket til. Dette er hva som synes meningsfullt for meg nå, når jeg tenker på hva som vil komme og hva jeg kan gjøre, fortsatt med en viss grad av glede og besluttsomhet. Hvis du ikke føler fortvilelse i en tid som denne, er du ikke fullt ut levende. Men det må være noe hinsides fortvilelsen også; eller snarere, noe som kan ledsage fortvilelsen, som en reisevenn på veien. Dette er min holdning, nettopp nå. Det er, antar jeg, en utvikling av en personlig filosofi for mørke tider: en mørk økologi. Ingenting av det vil redde verden – men verden lar seg ikke redde, og de som sier det motsatte er dem verden må reddes fra.

Nå har jeg skrevet nok for denne gang. Hodet mitt svirrer av tanker. Jeg skal plukke opp min nye ljå, kjærlig laget for meg personlig av lønnetre, en vakker gjenstand i seg selv, som jeg kan blir sittende å betrakte i timevis. Jeg skal ta den opp og gå ut, finne noe gress å slå.

Jeg skal slå store teiger med gress, knivbladet skal gli gjennom vegetasjonen, bak meg vil høyet bli liggende i bølgende rader. Jeg skal gå framover mens jeg følger konturene av marken, tømme hodet, jeg skal kultivere landskapet, ikke som en gud, men som en leietaker. Jeg skal puste inn den fremdeles rene luften og lytte til de fremdeles syngende fuglene, og reflektere over det faktum at jorda er eldre og sterkere enn maskinene som spiser den – at den faktisk er mer motstandsdyktig enn sårbar – og at forandringer kommer raskt når de først kommer, og at kunnskap ikke er det samme som klokskap.

En ljå er et gammelt redskap, som i løpet av sine tusener av års eksistens har forandret seg, forandret seg og tilpasset seg akkurat som menneskene som behersker den og gresset den er laget for å slå. Lik en mikrochip eller en forbrenningsmotor er ljåen en teknologi som har gjort det mulig å kontrollere og endre våre omgivelser, og å akselerere hastigheten på kontrollen og endringene. Også ljåen er en framskrittsfelle. Men både når det gjelder hurtighet og bruk er den begrenset nok til at enkeltmennesket kan utøve kontroll over den på forståelig vis. Den er et kontrollerbart kompromiss, i den grad vi kan kontrollere noe som helst; et stadium på reisen vi fortsatt kan begripe.

Som en ny-miljøverner gladelig vil fortelle deg: Det vil alltid være forandring. Men det finnes ulike slag av forandring. Det finnes forandringer i menneskelig målestokk, og det finnes forandringer i industriell målestokk, det finnes forandring drevet av komplekse systemers behov, og det finnes forandring drevet av menneskelige individers behov. Det finnes utvikling som skjer kontrollert og naturlig, og det finnes et kaotisk, heseblesende jag mot alt det skinnende nye som balanserer på kanten av et stort stup, blinkende og flakkende som sirener mens skumringen faller på.

Når du har slått en eng skal du snu deg og se beundrende tilbake på verket. Hvis du har gjort en god jobb, vil du se eng med rader av høy, med rene, nyslåtte render mellom seg. Det er et vakkert syn, som må ha vært velkjent for enhver middelaldersk innbygger av det gamle, gamle kontinentet. Hvis du er oppe ved daggry og slår når doggen fortsatt ligger – den beste tiden, og den tradisjonelt riktige for høyslått – skal du la høyet ligge å tørke i sola, deretter vender du det med en høygaffel senere på dagen. La det ligge vendt til sola har gjort jobben sin, før du kommer tilbake og sprer høyet – spre det jevnt utover åkeren. La det tørke noen få timer eller dager, avhengig av været, og kom tilbake og vend deg igjen. Gi det nok tid til å tørke i solen.

Deretter, hvis regnet har holdt seg unna, er det klart for å få høyet i hus.

SLUTT