Grønn november

Er vi vår egen verste fiende?

Er ikke død, også av arter, bare naturens gang og ikke så mye å mase med? Dette er et like absurd argument som å hevde at økende CO2 i atmosfæren er helt greit siden CO2 er en naturlig gass.

DATO: 01.11.2015 / AV: Dag O. Hessen

VI VET ALLE hvordan livet ender for ethvert individ, og vi aksepterer denne uunngåelige konsekvensen av det å være født. Arter har også en begrenset oppholdstillatelse på jorda, men selv om det er slik at de aller fleste arter som har eksistert er borte nå, så har de fleste arter likevel lang varighet. Det finnes arter blant oss som har eksistert tilnærmet uforandret i et par hundre millioner år, og en del bakteriegrupper synes å ha vært her omtrent siden livets opprinnelse for drøyt 3,5 milliarder år siden.

Allikevel er de fleste arter som en gang har eksistert blitt borte. Ikke nødvendigvis fordi de var dårlig tilpasset eller ble innhentet av nyere tider og utkonkurrert, men fordi verden er et lunefullt sted. Gjennom historien har det avtegnet seg mange dramatiske episoder som har satt livet på harde prøvelser og krevd sine ofre - ikke bare av individer, men av arter. Fem av disse episodene utmerker seg ved å ha vært spesielt brutale, og de har avstedkommet masseutryddelser. Store organismegrupper bukket under, men selv etter de verste episodene har livet hanket seg inn igjen og møysommelig dannet nye arter. Noen av disse geologiske periodene har vært «plutselige» hendelser, men når geologer snakker om rask eller plutselig, så er det fortsatt oftest tusener av år det dreier seg om. Felles for alle disse utryddelsene er at de har skjedd med en hastighet som langt overstiger utviklingen av nye arter. Også paleontologer og evolusjonsbiologer snakker stundom om rask artsdannelse, men selv «den kambriske eksplosjon» som ble innledet for 542 millioner år siden, der tallrike nye dyregrupper tilsynelatende oppsto i en slags naturens prøve-og-feile-fase, foregikk over en periode på 20-25 millioner år. En eksplosjon i slow-motion, kanskje stimulert ved at atmosfærens oksygeninnhold på dette stadiet hadde nådd et nivå som tillot nye og større livsformer.

Så er det også her slik at den enes død er den andres brød. Vi kan trolig takke den mest kjente av alle prehistoriske katastrofer, meteoritten på Yucatan-halvøya i Mexico, for pattedyrenes suksess - inkludert vår egen. Er dette da egentlig så farlig? Er ikke død, også av arter, bare naturens gang og dermed ikke så mye å mase med? Dette argumentet blir faktisk fremført med jevne mellomrom, og det er like absurd som argumentet om at økende CO2 i atmosfæren er helt greit siden CO2 er en naturlig gass. De foregående fem store (og mange små) utryddelsesepisodene har virkelig vært katastrofer. Verden slik den var ble forandret for alltid, og arter som hadde utviklet og tilpasset seg over millioner av år ble borte for bestandig. Vi bidrar nå til en artsutryddelse som trolig er 1 000 til 10 000 ganger høyere enn «normalt», den verste masseutryddelsen verden har sett siden meteoritten traff Yucatan for 65 millioner år siden. Mye tyder på at antropocen, menneskets tidsalder, også vil etterlate en verden som ser ganske annerledes ut både klimatisk og biologisk. Om mennesket som art vil holde hodet over vannet gjennom denne epoken kan ingen svare på; det vil åpenbart avhenge av hva vi selv lager den til.

DET ER ETISKE grunner til at artsutryddelse skal unngås; enhver art er en unik manifestasjon av evolusjonære tilpasninger og har med dette en moralsk status. Dette prinsippet er også basis for den juridiske beskyttelsen av arter. Men så er det også slik at vi faktisk er avhengige av andre arter og intakte økosystemer. Riktignok er ikke enhver art uunnværlig, men den dramatiske nedgangen av bier verden over har vært en nyttig, skjønt dyrekjøpt påminnelse om vår avhengighet av insekter. I dette tilfellet er det pollineringstjenester som ikke bare er av vital betydning for det fargerike mangfold vi kan se på enga en forsommerdag, men en stor del av maten vi er avhengige av. Ofte er det de minste, unnselige og ikke-karismatiske organismene som er de viktigste.

Tap av arter er oftest siste trinn i en nedadgående spiral, og når WWF (Verdens Villmarksfond) nylig rapporterte at verdens dyrebestander (fisk, amfibier, reptiler, fugler og pattedyr) i gjennomsnitt er halvert i løpet av 40 år, så er det mildt sagt alarmerende. I 2014 var det hundre år siden Martha døde. Vi snakker da om vandreduen Martha. Hun døde 1. september i Cincinnati Zoo, som den siste av sin art. Den siste av en art som 100 år tidligere var verdens mest tallrike fugl. Det fantes engang trolig mellom fem og åtte milliarder vandreduer i Nord-Amerika, og de første nybyggerne kunne fortelle at himmelen ble svart av de enorme flokkene. Den ble jaktet hemningsløst, selv lenge etter at det ble klart at bestanden var i katastrofalt fall. Den siste ville vandreduen ble skutt i Ohio i 1900 og Martha, verdens aller siste av sin art, døde 14 år senere som et vitne om menneskelig uforstand.

Artsutryddelse er ikke av ny dato, det ligger bokstavelig talt knokkelhauger av utryddede arter i våre fotefar, og påfallende ofte er det samsvar mellom vår kolonisering av nytt land og bortfall av arter. Tydeligst er det for megafauna (stort, jaktbart vilt) og mange fuglearter uten flygeevne. I takt med at vi spredte oss til ulike øyer, spiste vi oss gjennom denne faunaen til siste individ. Ikke av vond vilje, men fordi vi trengte mat. Det har vært en logisk strategi i det meste av vår forhistorie, da menneskene var små og sårbare, og naturen virket endeløs. Slik er det ikke lenger, og i takt med at vi blir stadig flere som krever stadig mer, krymper verdens villmarker mens artstapet akselererer. På toppen av dette kommer også en kombinasjon av ren kynisme og dumskap; med åpne øyne er vi i ferd med å fjerne noen av klodens største og mest karismatiske pattedyr i vår jakt på trofeer, penger eller potens. Verden er i ferd med å bli et fattigere sted.

Dette er en irreversibel prosess, og vi har vært klar over det lenge. Som med klimaendringer har det ikke vært mangel på kunnskap som har hindret oss i å snu utviklingen. I rettferdighetens navn skal det sies at det også har skjedd mye positivt. Det er en betydelig oppmerksomhet rundt problemet, og arter har fått både moralsk og juridisk beskyttelse, men dette er ikke nok til å snu utviklingen. I en verden dominert av business as usual trekker naturen stadig det korteste strået. Trolig er det sånn at vi tror det, men vi tror det ikke nok før vi ser det, og da er det for sent. Så: Finnes det andre måter å formidle dette på enn tall og bekymringsrynker? 
Ja.

DET ER NESTEN for galt å si at man blir glad av å lese en bok om artsutryddelse, men Elizabeth Kolberts Pulitzerprisvinnende bok Den sjette utryddelsen er en slik bok - på tross av budskapet. Vi mennesker påvirkes mer av historier enn av tall og tørre fakta, og Kolbert tar oss med på reiser dit det skjer. Hun forteller som observatør (og journalist), ikke fagperson, og kanskje er det her grepet ligger. Det er en bok med samme tilnærming som Bill Brysons En kort historie om nesten alt, og fullt på høyde med denne. Og det mangler ikke fakta her heller, de er bare presentert der det skjer. For eksempel i regnskogen på jakt etter Atelopus zeteki, Panamas gullfrosk. En av mange amfibier som er i ferd med å bukke under. Froskene har en 250 millioner års historie, og skal de nå takke for seg? Og hvorfor? Det er mye som peker i retning av en parasittisk soppgruppe, chytrider, og i regnskogens nattemørke kan Kolbert med selvsyn konstatere at den ikoniske, en gang så tallrike, gule frosken synes å gå samme vei som vandreduen - og geirfuglen. Elizabeth Kolbert får overtalt en lokal fisker til å frakte seg over den værharde strekningen ut til Eldey, åstedet for den offisielle slutten på geirfuglen som art. En underlig og utilgjengelig klippeformasjon, som et skrått offeralter, som stiger opp av havet et drøyt stykke ut fra Islands kyst. Allikevel ikke mer utilgjengelig enn at Sigurður Iselfsson, Ketil Ketilsson og Jón Brandsson kom seg i land en junidag i 1844, fikk fatt i det aller siste paret av geirfugl og kvalte dem. Egget trillet av gårde og knuste. Det siste par og det siste egg av en art som engang fantes i millioner over store kyststrekninger, men som ble slaktet i hopetall like ned til dette aller siste paret.

Og det er dette som gjør historien om antropocen, menneskets tidsalder, karakterisert av vårt gedigne fotavtrykk på planeten og den sjette store utryddelsen, til en så gripende fortelling. Kolbert skriver ikke denne fortellingen fra et skrivebord, men så å si fra slagmarken. Mangfoldets krigsreporter.

Økningen i CO2 er kanskje den største effekten av antropocen. Global oppvarming legger ikke bare stein til byrden for hardt prøvede arter og økosystemer ved varme, tørke, og flom, men forsurer også havet og tilværelsen for koraller og andre kalkkrevende organismer. Vi vet ikke hva framtiden vil bringe, verken for klima eller arter, men gode utsikter er det ikke. Det går neppe utfor stupet, men vi er på vei ned i en dal som kan vise seg lang og mørk. Er vi vår egen, verste fiende?

Mye tyder i alle fall på at vi var våre nærmestes fiender. Vi sameksisterte med neandertalerne i titusener av år, vi bærer sågar en genetisk arv som viser at de sto oss nærmere enn vi trodde. Vi bærer alle noen prosent av neandertalerens gener i oss som bevis på det nære slektskapet. Til tross for dette ser det ut til at vi, direkte eller indirekte, sto bak også denne utryddelsen for drøyt 30 000 år siden.

Blir den dystopiske konklusjonen av dette at jorda hadde vært et bedre sted uten oss? Vel, mye av klodens flora og fauna kunne da utvilsomt ha trukket et lettelsens sukk, men det ville også blitt en fattigere klode, og hvem skulle da gledet seg over mangfoldet? Kanskje er det nok at det er der, uten et menneskelig publikum? La oss ikke dømme oss selv for hardt; mennesket er ikke ondt. Vi er bare for kortsiktige; vi er smarte, men ikke kloke nok. Men bare det at vi kan verdsette annet liv, uavhengig av umiddelbar nytteverdi, er grunn til en viss stolthet på egne vegne. Og at det kan skrives bøker som denne, gir et streif av håp.

SLUTT