Norsk natur: Før og nå.

Landskapslengsel

Norske landskap endrer seg fort. Mister vi en bit av vår nasjonale sjel?

DATO: 16.11.2016 / AV: Dag O Hessen / FOTO: tilbakeblikk.no

Norge har snart ikke bønder og fiskere igjen, allikevel er vi fortsatt et land av bønder og fiskere. Med unntak av noen få embetsfamilier er de fleste av oss bare et par–tre generasjoner unna landsbygda, og selv embetsfamiliene var jo gjerne eiere av landeiendommer. I Norge har vi dyrket myten om at vi bor i selve villmarkslandet. Tuftet på ideen om vikingånden, og videreført gjennom oppdagere og polarhelter, vokste vår nasjonale identitet frem i skisporet etter Nansen etter unionsoppløsningen i 1905. For hva annet hadde vi å bygge på? Ikke så mye.
En ren myte er det heller ikke – naturen, både den ville og kulturlandskapets temmede natur, er tett sammenvevd med det å gå på tur og ideen om det norske. Dermed blir landskapet noe vesentlig mer enn en vakker kulisse; kystlandskap, fjellandskap og beitende kyr på blomsterenger er en essensiell del av vår nasjonale identitet. Dette gir kraft til det retoriske spørsmålet: ”Skal Norge gro igjen?”  Selv fjellhytta, det nasjonale totem, er i ferd med å gro inne. Bildet av Norge dekket av lurvete krattskog blir symboltungt og truende, krattet tar seg til rette i den nasjonale identitet.

Landskapet er mangfoldig, og det er foranderlig. I løpet av noen tusen år ble det topografiske Norge vi kjenner, med grunnlandskap som fjord, fjell og dal, møysommelig meislet ut av isen. Isen gikk, naturen kom, og i hælene på naturen kom vi og gjorde det enhver annen art gjør: vi spiste, overlevde og reproduserte. Vi hogg skog, etter hvert plantet vi også skog, vi brente, ryddet og dyrket. Vi og våre dyr brukte utmarka for hva den var verd, og transformerte de fruktbare delene av naturlandskapet til kulturlandskap. Først langsomt, så raskere og raskere til praktisk talt hele landet på ett eller annet vis nå er tatt i bruk. 
Så skjer endringene enda raskere, men annerledes. Vi bygger til, tetter igjen, og lar skogen tette igjen, dels villet under navnet tilplanting, dels ikke-villet under navnet tilgroing eller gjengroing. Og vi ser på gamle bilder og innser hvor fort det går, og får følelsen av at vi er i ferd med å miste noe viktig, en bit av den nasjonale sjelen – og oss selv.  Men alt endres, både i natur og kultur skjer en kontinuerlig evolusjon. Og det foregår en suksesjon: Uten vår påvirkning, overlatt til seg selv, vil kulturlandskapet vike og naturen overta tapte skanser. Og må ikke verden gå sin gang? Er ikke motstanden mot endringen en kamp mot vindmøller, en nostalgisk og fåfengt lengsel etter det som var, men som aldri skal komme tilbake? Og hva er det egentlig vi risikerer å miste?  Landskapet er en essensiell del av vår natur, kultur og identitet. Allikevel, betyr disse endringene noe som helst i evighetens perspektiv? Eller et hundreårs perspektiv for den saks skyld, når folk allerede har fått nye referanserammer?

Den største trusselen mot landskapet kan summeres i ett ord: effektivitet. Det er mye godt å si om effektivitet, og det er utvilsomt bedre enn ineffektivitet. Det var vel både logisk og riktig at ljåen ble erstattet av slåmaskin og fórhøster. Effektivitet bærer også med seg en aura av andre positivt klingende ord som modernitet og framskritt, men kanskje derfor har det også fått breie seg ganske uimotsagt som et sentralt premiss i det meste av samfunnsutviklingen. Spesielt kostnadseffektivitet, naturligvis, som for eksempel innebærer robotisering i både fjøs og fabrikk. Og effektiviseringen går hånd i hånd med konkurransen, nasjonalt og globalt. Det er det evige tredemøllekappløp der det gjelder å være like effektiv som konkurrenten, helst litt mer effektiv, og da må naturligvis konkurrenten også effektivisere. Disse uendelige spiralene er en uavvendelig del av utviklingen  i både natur og kultur, på godt og vondt. Konkurransedyktige næringer og samfunn trenger effektive mennesker – og effektive dyr. Effektiviteten måles i tellbare størrelser som hastighet, kostnader og avkastning, og det tilgrodde landskapet er også en konsekvens av disse regnestykkene.  Det gjelder også en annen og langt mer irreversibel trussel enn tilgroingen, nemlig tilveiingen. Et effektivt menneske har ikke tid til å ta den smale veien som snor seg langs elva i dalbunnen, derfor ser vi stadig nye generasjoner av bredere og rettere veier spre seg gjennom kulturlandskapet. Seks–sju gårdsbruk nedlegges daglig.

I løpet av de siste 70 år er omtrent 80 prosent av norske gårder nedlagt: Ved landbrukstellingen i 1949 var det drøyt 213 000 rene jordbrukseiendommer i Norge, 20 år senere var det sunket til 155 000, og vi er nå under 45 000.  Om vi forlenger trenden skulle Norge være uten aktive gårdsbruk innen 20 år, men ekstrapolering, altså framskriving av trender, er en risikosport. Kjell Aukrust beregnet som kjent at vikingene i snitt var 69 cm høye ved å ekstrapolere endringen i gjennomsnittshøyde på norske rekrutter de siste tiårene tilbake til år 1000.  Nedgangen vil flate ut, og de gjenværende eiendommene blir stadig større. I dag er under 2 prosent av befolkningen sysselsatt i landbruk (mot 17 prosent i 1959), men de er mer effektive og produserer langt mer per hode. Også per kuhode. Melkeproduksjonen hos norske kyr har steget fra 2600 liter i året i 1939 til over det tredobbelte, 7700 liter, i dag.  Gjennomsnittskua produserer nå godt over 20 liter om dagen, og idealkua i produksjonssammenheng ligger inne i fjøset hele året, fôres (automatisert) med kraftfôr i ene enden og leverer melk (også automatisert) i den andre enden. De mest effektive kyrne tappes for nær 40 liter i døgnet. 

Verden har krympet, det er en global flyt av varer og tjenester, hvilket igjen påvirker det hjemlige landskapet. Når turtallet er blitt tilstrekkelig høyt, verden er blitt tilstrekkelig effektiv, og morgendagen kommer før vi rekker å registrere at gårsdagen har vært her, da blir det et marked for langsom-TV, programmer som ”Der ingen skulle tru at nokon kunne bu”, og en lengsel etter det som var. Selv om lengselen kan kalles romantisk og nostalgisk, så er den kanskje allikevel ikke så irrasjonell. Det dreier seg om følelser selvsagt, men følelser er generelt noe av det mest rasjonelle vi har. Følelser er evolusjonære kompass for å ta de riktige valg uten å måtte vurdere dem intellektuelt. Følelser som glede, sinne, sult, begjær, sjalusi og lengsel er selvsagt fullkomment rasjonelle (i passe doser). Nostalgi og landskapslengsel er kanskje vanskeligere å plassere, men dersom de gir økt livskvalitet, så er det grunn god nok til å betrakte det som et legitimt argument uten at vi kan forklare det til bunns.

Kulturlandskapet er bindeleddet tilbake til noe som var. Fortiden i det førindustrielle samfunn på mange måter integrert i kulturen, der gamle og innarbeidede rutiner ved fiske, fangst og gårdsdrift levde videre i det daglige virke. Etter industrialiseringen og med økende urbanisering ble disse linjene til fortiden brutt, og også på bygdene ble driftsformene radikalt endret og mer maskinelle.  Denne plutselige kuttingen av navlesnoren tilbake til fortidens liv danner grobunn for ”setervandringer”, restaurering av gamle utløer eller småbruk, slått og lyngbrann. Gamle hardføre saueraser er på vei inn igjen, og enkelte steder brukes sauen aktivt for å gjenerobre det åpne landskapet fra krattskogen som i sin tid erobret det fra brakklagt kulturmark. Det foregår en nostalgisering av landskapet som en motvekt til moderniseringen, og man kan naturligvis med god grunn innvende at torvtak, slått med ljå, gamle saueraser og hva det måtte være har noe bakstreversk over seg, og mangler autensitet, fordi dette er noe som hører fortiden tid. Denne innvendingen kunne man altså med samme rett ha reist mot bunader, gamle musikkinstrumenter, historiske spill og annet som gjentar fortiden, men så sant det gir glede og tilhørighet så må vi akseptere at nytte ikke skal være alle tings mål og mening.    

Naturnostalgien er også uløselig knyttet til moderniteten. For min farfar, og stort sett også min far som kjente det daglige slit på et vestlandsk småbruk var framtiden løfterik. Industrien var i ferd med å løfte oss ut av trelldommen og gi oss det herredømme over naturen vi alltid hadde ønsket oss. Utover på 1970-tallet ble denne tekno-optimismen og troen på at framtiden alltid var bedre enn fortiden, mindre gangbar. Enkelte sider ved utviklingen ga grunn til bekymring, ikke bare det at framtiden kom stadig raskere og på måter vi strengt tatt ikke følte oss helt forberedt på eller hadde bedt om, men et bredt assortiment av miljøproblemer fulgte med på lasset. I dag, når angsten for at ”robotene skal ta over” ikke bare dreier seg om arbeidsplasser (der har de jo allerede langt på vei overtatt, både i industri og landbruk), blir det forståelig at vi lengter etter en fortid som tross alt var trygg og forutsigbar. Og landskapsnostalgien er en sentral del av dette.

Vern av landskap og kulturminner dreier seg derfor dypest sett ikke bare om rasjonelle og vitenskapelige begrunnelser, kanskje er ikke disse en gang viktigst. Det betyr ikke at det ikke er gode, faglige argumenter for både skjøtsel og vern, både biologiske og mentalhygieniske, men et underkommunisert kriterium er rett og slett at vi føler for det. Vakre landskap skaper glede, de stimulerer sansene på en måte som vi kaller estetisk, de beriker kort sagt livet. Om vi makter å bevare mest mulig av dette videre, så vil det på tilsvarende måte berike livet for dem som kommer etter oss. Selv om vi på mange områder endrer våre referanserammer både innen og spesielt mellom generasjoner, så finnes det allikevel noen objektive preferanser som står fast. Glede, sorg og kjærlighet vil være de samme så lenge vi er mennesker, og glede over visse naturkvaliteter og landskapsopplevelser bestandig vil være der. Noen landskap er faktisk å fortrekke framfor andre, rett og slett fordi de oppleves som vakre og gir livskvalitet og glede. Dette argumentet er like legitimt som at et vakkert maleri, vakker musikk eller en gripende roman har verdi i seg selv, fordi det gjør livet rikere – om det er aldri så irrasjonelt.

Dermed er det en dyp moralsk begrunnelse for ikke å frarøve kommende slekter de opplevelser som gjør våre liv verdt å leve. Dette er på sett og vis selve den utilitaristiske mening som dypøkologiske ideer også sirkler omkring: mest mulig glede for flest mulig både i nåtid og framtid. Og det verdt å minne om at vi selv bare er én blant kanskje fem millioner arter, og forsvinner det rike og sammensatte kulturlandskapet forsvinner også det mangfoldet som er en uløselig del av dette landskapet. Fugler, blomster og bier på toppen av et usynlig og langt på vei ukjent mangfold. Derfor vil bevaring av et rikt mangfold ha en dobbel verdi, både i form av mangfoldets egenverdi og den berikelse det gir for oss.

SLUTT