Thomas Fearnley

Breen

Noen tanker foran Fearnleys' ikoniske maleri: gleden over at noen foreviget det som var, samtidig som det minner oss om hva vi har mistet.

DATO: 19.06.2017 / AV: Dag O. Hessen / FOTO: Nasjonalmuseet/Jacques Lathion

Sett utenfra eller ovenfra synes norsk malerkunst i det store og hele å dreie seg om et forpint skrik fra en bro med en psykedelisk himmel som bakgrunn. Kanskje framstår våre gamle formidlere av norsk natur på lerretet i overkant nasjonalromatiske i dag? Men landskapsmalerier er mer enn Brudeferd i Hardanger, det er fosser, fjorder, fjell og bre formidlet på en måte som får fram nettopp fascinasjonen for natur. Og de er historiske dokumenter over det landskap og den natur som engang var.  Nylig fikk Nasjonalgalleriet Thomas Fearnleys skisser til hans hovedverk Grindelwaldgletscheren. Den er riktig nok malt i Sveits, men likefullt et fabelaktig monument over natur som var. Det får fram villskapen og skjønnheten i brefallet med sine sprekker, spir og fargespill. I skissene trer de blå grottene fram, mens hovedverket viser det rene og hvite. Men Grindelwaldgletscheren har lidd en sørgelig skjebne siden Fearnley malte den i 1838. Nå ligger bare restene igjen som en skitten iskladd høyt oppe i fjellsiden. Villskapen er beseiret, og sånn sett er breenes tilbaketrekking et sterkt symbol på klimaeffektene.

Kunsten gjenspeiler vårt syn på naturen. En gang var naturen voldsom, farlig og vi var prisgitt disse ville, uforutsigelig og dels uforståelige kreftene. Maleriene viser små mennesker knuget under overdimensjonerte svarte fjell og ville breer. Gradvis endret det seg, det ble flere mennesker og mindre villmark, vi flyttet til byer, vi fikk stadig økende kontroll over naturen, og samtidig mindre kontakt med den. Etter hvert bredte det seg tilsynelatende en slags lengsel etter natur, og representasjonen av naturen ble mer harmonisk. Grindelwaldgletcher malt i 1838, få år før Thoreau slo an en litterær tone med sine naturskildringer. en Gradvis bredte det seg også en erkjennelse hos enkelte at  det var naturen som måtte beskyttes mot mennesket, ikke omvendt, og Yellowstone nasjonalpark etablert som verdens første i 1872. Men heller ikke nasjonalparken kan beskytte mot klimaendringer, og det som er igjen av is her smelter raskt bort.

Breer er fascinerende. I mine yngre år var jeg i flere somre brefører på Svellnosbreen i Jotunheimen, et av Norges vakreste brefall med sine istårn, til tider iskatedraler, blå grotter og dype sprekker – ikke helt ulikt Grindelwaldgletscher.

Etter min periode som brefører skrev jeg en av mine aller første ytringer, en opprømt lovprisning av breen og brefallets skjønnhet og usårlighet for menneskelig påvirkning, noe i retning av at breen var upåvirket av menneskelig aktivitet (litt som Peter Wessel Zapffes lovprising av Stetind med ordene "mineralets evige suverenitet"). Slik er det altså ikke, breene krymper, og Grindelwaldgletscher, er intet unntak. Det er mange tidsserier som viser de engang så ville og mektige brefall som triste og puslete reminisenser av den storslagenhet som en gang var (til min glede består Svellnosbreens mektige fall fortsatt). Brefall er som oftest utspringet av en mektig flatbre, og en bre har et budsjett. Over firngrensen legger breen på seg, og siden breen er plastisk under det enorme trykket vil den flyte kontinuerlig nedover og smelte i randsonene. Når temperaturen øker kryper firngrensen oppover, og budsjettet går i minus. Mye rart dukker fram når breene smelter, og om ikke annet har bresmeltingen gitt gode tider for funn av fornminner i fjellet.

Spiller dette noen rolle under evighetens perspektiv? Kanskje ikke, men det er det jo ingenting som gjør. Gjennom hundretusener av år har breer har kommet og gått, og vil gjøre det igjen. Selv Hardangerjøkelen forsvant for 6000 år siden da vidda var skogdekt. Men for oss som opplever fjellet nå, ser endringene i vår tid, og vet at om noen generasjoner vil kanskje de fleste breene være historie, for oss betyr det noe. Jotunheimen uten snø og bre om sommeren vil være fattig, Gjende vil slutte å være grønn og et element av den nasjonale naturidentitet være borte (jfr flagget der det ”… det blå ga sin farge til breen…”). Noe spørsmål om liv og død er det allikevel ikke her til lands, eller i Sveits for den del, men det er det derimot i Himalaya, eller rettere sagt for de anslagsvis 140 millioner menneskene  som avhenger av vann fra breene i disse fjellene. De fleste av disse er på rask retrett, og øm store deler av det folkerike Asia ”tørker ut” samtidig som havnivået stiger, kan det vi har sett av flyktningestrømmer til nå være som en mild bris mot det som vil komme.

Slik kan man tenke mens man står foran Fearnleys´ ikoniske maleri, og gledes over at noen foreviget det som var, samtidig som det også minner oss om hva vi har mistet.

Hvis du liker isbreer og kunst - støtt Harvest.  
Vipps til 71085.
Gi et beløp til konto 6039.08.22084.
Eller betal en fast månedlig sum som støtte-abonnent her. 

SLUTT