Kunstfoto og fortellende journalistikk

Da verden igjen våknet

Hadde vinteren virkelig vært så mørk? Lyset. Jeg kjente med både hodet og kroppen at det var lenge siden sist.

DATO: 13.03.2017 / Tekst og foto: Anne Therese Falck

Det var en ganske vanlig morgen at tåken lå tung og skygget for solens oppgang. Jeg gikk med kaffekoppen i hånden mens jeg fant frem ulltøy til barna som satt og spiste frokosten sin. Så på gradestokken som viste null grader. Snølagte veier og hvite trær. Det hadde snødd i flere dager. Nå var det stille igjen. Inne surret radioen i bakgrunnen mens minstemann gned søvnen ut av øynene, takket for maten og gikk for å bygge lego med storebror. Mannen hentet avisen og radiodamen annonserte at det var observert gaupe ved kysten. Da var det plutselig at lyset fra solstråler boret seg gjennom glasset i vinduet. De danset bortover veggen. Jeg stoppet opp med ansiktet vendt ut. Kjente med både hodet og kropp at det var lenge siden sist. Lyset. Det ga rommet en helt ny følelse av liv. Som om vi hadde glemt hva som gjorde dagen ulik natten og omvendt. Hadde vinteren virkelig vært så mørk? Frostpartikler holdt fortsatt sitt kalde grep om takrennen utenfor, men det spilte liksom mer på lag nå; frosten og det varme sollyset.

Mannen, barna og jeg gikk ut - sammen skulle vi oppdage naturen på ny. Vi merket luften rundt oss, den var mild og klar. Det var lukter og lyder, fugler som sang vårlige toner. Alle slike små ting- som skaper en ny dag. Og for hvert steg vi tok, for hver gang vi kjente bakken under skosålene, inviterte naturen oss nærmere inn. Det dryppet fra et tre, og en dråpe falt på pannen min. Da vi kom til skogen kastet solen seg videre inn i leken og snart begynte det å dryppe fra alle grener vi passerte. Hadde skogen sovet hele vinteren?

Er det ikke fint? Spurte jeg barna som vi leide i hver hånd. Borte var sløret av søvn og kulde. – Mamma, jeg liker at fuglene er kommet tilbake, sa eldstemann på fem år. Tiden tikket fremover og skogen forvandlet seg til grønt. Blomster og ugress tok til å vokse rundt stubber og steiner. Mosen var myk under bare føtter. Kongledyr og pinnemennesker. Demninger og trehytter, røde og blå bær som smakte søtt. Akkurat som da jeg selv var barn. Vi la ikke en gang merke til at det allerede var blitt høst.   

SLUTT