Døden

Da mamma bar pappa i ryggsekken sin

Skal man spre noens aske på høyfjellet, må man gjøre det etter at snøen har smeltet og før den kommer på ny.

DATO: 08.12.2015 / AV: Marte Heian-Engdal

Vi mistet pappa en forunderlig stille desembermorgen. Byen sov ennå, da han trakk sitt siste pust. Ute dalte snøen ned. Florlette flak. De brukte en evighet på å treffe bakken. Hvordan kan en så uendelig trist morgen være så vakker? Innen sola hadde dratt seg opp, hadde det praktiske tatt overhånd. Herregud så fort døden blir masse praktiske spørsmål. Begravelse? Bisettelse? Hvem? Hva? Hvor? Hvordan tar man farvel med noen som dro så motvillig, og som helt sikkert ikke ville ha noe «styr»?

Pappa likte seg aller best på tur. Sjelden alene, ofte med en hund, alltid med ryggsekk eller pulk. Eller begge deler. Med fem barn er det ikke få saktegående mil på ski han har tilbakelagt, med lokking, oppmuntring og livreddende sjokoladebiter i anorakklomma. Jeg ser han tydelig for meg i fiskebeinspositur med tung sekk på ryggen, med en mindre kropp med utrent teknikk og glatte ski foran seg. Rekker akkurat å huke tak i den lilles kropp, før den havner med ansiktet ned i snøen etter nok et bakglatt steg. Opp igjen. Snart på toppen nå. På toppen hadde ansiktet hans et uttrykk, en grimase nesten, som alltid fikk meg til å spørre – smiler du, eller er du sliten? Etter at jeg nå har begynt å gå på slike turer med mine egne barn, tenker jeg ikke lenger at det er noe motsetningsforhold her. Sannsynligvis var han både sliten og glad. 

Da jeg var yngre pleide pappa å si at den dagen han døde, da ville han kremeres og at asken hans skulle spres i fjellet. Jeg pleide å tenke at dette var en helt håpløs ide. For en ubehagelig tanke. Så makabert.
- Bare ikke regn med at jeg skal gjøre det, svarte jeg. - Kan vi snakke om noe annet?  

Når snøen smeltet gikk pappa på tur i shorts. Alltid i shorts. Aldri kald. Jeg kan ikke huske å ha sett ham fryse. Ut av shortsen og ned i fjellskoene stakk, tynne, men sterke legger med store, blå åreknuter. Kan de holde, pleide jeg å tenke. Kommer de ikke til å sprekke? De sprakk ikke.
Vi gikk videre.
Han likte å gå mer enn han likte å gå og prate. Det passet meg bra. Pappa var en praktisk type. Svært liten hang til store ord og dramatiske handlinger. Å få stukket til seg en favorittsjokolade på en forblåst topp var blant de mer eksplisitte kjærlighetserklæringene man kunne få fra den kanten.

Skal man spre noens aske på høyfjellet, må man gjøre det etter at snøen har smeltet, og før snøen kommer på ny. I august, året etter, var vi klare. Det vil si, vi hadde en dato, en destinasjon, men ellers hadde vi det ikke særlig klart.
Mamma spurte på forhånd om det var noen av oss som syntes det var et poeng å lese et dikt eller si noen ord. Ingen av oss syntes egentlig det. Burde det ikke være en slags seremoni? Blir det høytidelig nok? Hvem vet? Ingen av oss hadde spredt noens aske før. Så på velkjente stier, men likevel i nytt og helt ukjent terreng, gikk vi i samlet tropp, store og små, til beins og i bæremeis, opp gjennom krattskogen, helt opp dit hvor det ikke vokser noen trær. 
Mamma bar pappa i ryggsekken sin.

Vel oppe på vidda pustet vi litt ut, tok en slurk vann og barna klatret litt på den store steinen som var holdepunktet vårt nå. Det var hit vi skulle. Vi famlet litt en stund, usikre på fremgangsmåten. Hvordan starter man med å spre asken til sin mann, sin far, sin svigerfar, sin bestefar? Hvordan gjennomfører man det?
Tilslutt tok mamma lokket av urnen, så på oss og spurte:
- Skal jeg bare gjøre det? Eller er det noen andre som vil?
- Jeg vil!
Min sønn, fem år, rekker opp hånden og spretter nærmere sin mormor. Vi andre står i en halvsirkel rundt og ser spørrende, litt overrasket, på hverandre.
- Ok, her.
Mamma holder urna og bretter til side den lille tøyposen som asken ligger i. Blottet for de voksnes uro og blygsel i møte med døden, stapper han uredd hånda nedi og drar triumferende opp en liten neve full av aske. Han kaster asken utover lyngen og mosen foran seg. Han tar en ny neve, mens han roper:
- Fly, morfar! Fly! Fly til det vannet der! Fly til toppen av det fjellet!
Han tar en ny neve fra urna. Han ler. Slenger asken utover med en liten ninjas bevegelser og roper "Hajia!" Fryder seg over hvor stor fart han gir morfar. De andre barnebarna går nærmere. De vil også være med. Noen av dem er tenåringer, den minste bare litt over et år gammel. Når hun stikker armen sin i urna forsvinner hele armen nedi. Sønnen min står litt for tett inntil da hans kusine kaster en neve, og vinden blåser litt av asken rett i ansiktet hans. Han hoster og harker. Og ler mer. Armen på min datters mosegrønne fleecejakke blir sortflekket av aske. Barnebarna kaster sin bestefars aske utover fjellheimen mens de jubler og ler.
Fly farfar!
Fly morfar!
God tur!

Tårene renner, men vi store må le, vi også. Med ett er spenningen forsvunnet, forløst av en femårings store, uredde hjerte, og blåst bort med vinden. Vi ser noen andre røde anorakker som nærmer seg oppe i lia, og vi ler enda mer når vi tenker på hva de ville sagt dersom de visste hva vi drev med her nå. Jeg hadde gruet meg sånn, men plutselig kjennes alt bare helt riktig. Alle kjenner det. Han får det som han vil nå. Pappa ville virkelig elsket denne turen. Den absurde situasjonen som utspiller seg her oppe på vidda hadde moret ham stort. Ingen store ord og gester. Ingen autoriteter, ingen pompøsitet. Bare lettere kaotisk kjærlighet. Her er alt det som var viktigst for ham.
Familien og fjellet.

Når urnen med pappas aske er tom, går vi litt nedover for å finne et sted med litt mer ly. Det har begynt å regne. En som er sønn av sin far har tatt med en gapahuk, og vi spenner den opp og presser oss sammen innunder. Vi drikker kaffe og spiser kanelboller. Som pappa ville elsket denne turen, sier vi til hverandre. At han ikke fikk med seg denne turen! Takknemligheten vokser seg større og større. Uten ham hadde jo heller ikke vi fått denne turen. Vi mangler enn mann i flokken vår, det er klart. Men går vi i fjellet, finner vi ham alltids igjen.

Skal hilse fra fjellet - det evige land,
hvor moskus og jerven har bolig.
Min lengsel dit inn er blitt som en brann.
Kun der får jeg fred og blir rolig.

- Jon Østeng Hov

Harvests nyhetsbrev er gratis, kommer hver fredag og er fylt med ukens beste saker (som denne), tips, triks og moro. Du får det her.

SLUTT