Leirbålet

Da jeg var liten

Det er underlig hva man husker som voksen, hva man tenker tilbake på, hva som har betydd noe.
Et barn og en ukjent verden - to små historier.

DATO: 06.11.2013 / AV: Nina Skramstad / FOTO: Nina Skramstad

Da jeg var liten, men ikke mindre enn at jeg gikk på barneskolen, tok jeg med meg NAF-boka på do. Låste døren og bladde meg gjennom kartsidene fra sør til nord. Ofte startet jeg med kartbladet der vi bodde (ikke så langt fra Oslo) og lærte meg navn på veier, vann, skogområder, severdigheter og toglinjer. Jeg leste kartene i boka over steder som lå langt, langt vekk, men fortsatt i Norge, og jeg lurte på hva folk jobbet med når de bodde så øde og hadde så lang vei til nærmeste by.
Hadde de matbutikk?
Hadde barna noen å leke med?
Høydepunktet var når det kom ny, revidert utgave av NAF-boka og jeg kunne sammenligne den nye med tidligere utgaver. Var tunnelen som var planlagt ferdigstilt i 1978? Var den endelig åpnet eller måtte man fortsatt kjøre rundt fjellet?

Slik jeg husker det i dag, kunne jeg sitte i timevis med disse kartsidene (også andre steder enn på do). Jeg drømte meg vekk til deler av landet jeg aldri hadde besøkt. Jeg visualiserte hvordan veiene passerte gjennom naturen og lærte meg navn på småplasser i Møre og Romsdal, Finnmark, Hedmark. Stedsnavn ingen andre skolevenner hadde hørt om og som etter nåtidens standard sikkert hadde blitt stemplet som kunnskap med høy nerdefaktor.

Da skolen startet opp etter sommeren spurte klasseforstanderen hvor vi hadde vært i ferien. Vi rakk opp hendene og svarte etter tur. Nesten ingen var i Syden den gangen. Mange hadde vært på landet eller på fjellet, ja, noen hadde til og med vært med besteforeldrene sine til hytta ved sjøen.
Da det ble min tur fortalte jeg ivrig om sommerminner fra Lomsesanden, Briksdalsbreen, Stamsund og om da jeg bar min egen sekk (med soveposen og tannbørste) for første gang fra Kvislåseter til Breisjøseter og badet i iskalde Veslesølensjøen.

De utgåtte NAF-bøkene sparte jeg på i årevis. De var kjære eiendeler som lærte meg å sette stedsnavn på opplevelser, minner og drømmer. 

Da jeg var liten var jeg en gang på sommerferie med foreldrene mine i Hamburg. Vel, ferie var det kanskje ikke. Faren min som var på en av sine mange universitetskongresser, men resten av familien var med for reisens skyld. Mor, bror og jeg var på oppdagelsesferd i byen mens far jobbet. 

En storby i et fremmed land med språk man ikke forstår og en mor alene med to ivrige og nysgjerrige barn kan være skummelt. Før man vet ordet av det har man mistet oversikten over hvor man er, eller kanskje et av barna forsvinner ut av syne. Én gang mistet mor retningssansen og fant ikke veien tilbake til hotellet med oss barna. En annen gang ble broren min borte i en leketøysbutikk over flere etasjer. De sa det var Tysklands største. Heldigvis endte det godt - vi fant han i etasjen med Märklin-togene.

Jeg var kanskje ikke mer enn syv-åtte år den gangen. Jeg hadde sommerklær, helt sikkert ett av de mange skjørtene moren min sydde til meg av stoff fra mormors sommerkjoler. Helt sikkert småsko med hvite knestrømper. I den ene skoen hadde jeg et lite stykke papir brettet sammen under skosålen. Lappen hadde jeg fått beskjed om å levere til et voksent menneske dersom jeg kom bort fra foreldrene mine. Jeg husker at jeg følte meg trygg når jeg tenkte på dette stykket papir som lå under fotsålen min. Akkurat som jeg hadde en hemmelighet der som ville ordne opp i alt dersom jeg forsvant.

På papirlappen stod adressen til hotellet vårt nedskrevet. Den fremmede, voksne skulle bare sørge for å bringe meg til hotellet dersom jeg kom meg bort fra familien min. Jeg lurer på hvor mange barn som går med en slik papirlapp i skoene nå for tiden.

SLUTT