Om å flytte

Min dårlige samvittighet

Han kommer fra Østlandet, men flyttet nordover. Er det egoistisk å forlate slekt og venner for å dyrke naturinteresser? Skribenten har fått unger, bør han da flytte tilbake?

DATO: 17.01.2014 / AV: Robert Mørch / FOTO: Robert Mørch

Vinteren er en fin tid for å kutte kvist rundt tomta. Det er en del busker og noen bjørketrær som bør vekk, og i de rolige dagene i romjula har jeg godt av litt arbeid. Det er lett å forstå hvorfor skoghogst er en vinteraktivitet. Det er lite blader som blåser rundt, og insektene er ikke påtrengende. Det er snø på bakken, men ennå ikke så mye at det er et problem.
Som hogstmannen oppe i lia, finner jeg fram øks, buesag og arbeidshansker. Det er vel og bra med buesag, men etter en stund ser jeg at en motorsag ville ha hjulpet veldig på krokbjørkene. Godt redskap er halve jobben, og jeg veit at faren min har en sag i boden som jeg kan låne. Jeg kunne ha kjørt bort til ham, lagt sag og vernebukse bak i bilen mens vi snakka litt om hvordan vinteren kommer, om sykling eller sauegjeting. Ikke lenge og dypt, men helt ok.

Men jeg kan ikke det. Jeg har flyttet langt vekk fra der jeg kommer ifra. Det å komme fra en kystkommune på Østlandet var ikke riktig for meg, jeg som svermer for fjell og det fjellet fører med seg av aktiviteter. Jeg måtte flytte. Det er først bare litt dådstrang og nysgjerrighet som lokket nordover. Men landet slår an en tone, og jeg får etterhvert en tilhørighet, blir boende, trives og glir sakte inn i rollen som innflytter uten annet nettverk enn det en skaffer seg selv.

Så får jeg kone og barn. Og jeg savner besteforeldre i nærheten som kan ta i et tak når jeg trenger litt voksentid. De som har de gamle i nærheten, stiller med sterke kort i hverdagen, ingen tvil om det. Besteforeldre kan hente i barnehagen når man er seint ferdig på jobb, dra i svømmehallen med guttungen når det er planleggingsdag. Kanskje også ta ham med ut for å trekke teiner en helg i oktober slik at slitne foreldre kan dra til fjells en tur. Det høres forlokkende ut, og jeg vurderer til slutt å flytte sørover. Forsake fjella for familien.
Men det kjennes ikke riktig. Vil jeg miste alt jeg har her? Hva med alle turene, hva med snøen? Hva med dalene og de svingete veiene? Hva med juninettene og fjellene?

Kanskje det var et umulig prosjekt i utgangspunktet. Kanskje jeg var dømt fra første stund. Kanskje det aldri var meningen at det skulle forbli så bra som det er. Det er naturlig å bo litt borte i ungdommen. Dannelsesreise er en av klisjeene en må igjennom i de formative årene etter videregående. Reis bort og lær deg “gode menns seder” som Torstein sa til Gunnlaug, protagonisten i Soga om Gunnlaug Ormstunge. Gunnlaug ville ha Helga, datter til Torstein, som vilkår måtte han reise ut i verden. Men en reise er jo definert med at en alltid må komme hjem igjen. Det ligger i sagaens natur at hjemkomsten er reisens mål. Gunnlaugs undergang og straff kom jo som et resultat av at han ikke kom hjem tidsnok. De gamle trenger snart hjelp med vedbæring og snømåking, og barna har jo utvilsomt godt av litt besteforeldrekontakt. Det er hytter som må beises. Slekt må besøkes. En trenger ikke være odelsgutt for å kjenne dette presset. Jeg hører det i tonen når jeg ringer hjem, i tonen guttungen snakker om feriene sørpå, i pauserommet på jobben. Du må hjem. Dit du kom fra.

Først avviser jeg det. Slekt? Hvem trenger det! Er ikke mitt liv her oppe fritt og uten alskens forpliktelser til andre en meg selv? Er jeg ikke herre, nest under Gud på min skute? Ropet hjemmefra føles som klamt og feil og jeg reagerer med sinne og forakt. Livet jeg vil ha, finnes ikke sørpå. Men tvilen er sådd, og jeg sitter i timevis på Finn for å finne steder på Østlandet hvor fluktveiene til fjells ligger åpne. Jeg ser etter jobber og vurderer å søke. Så kommer trasset, motreaksjonen. Jeg blir sint og mer bevisst på min forsakelse av livet sørpå og de gamle som venter der. Dersom en flyttet sørover ville en uansett ikke ha tid til å renne innom i tide og utide for å male vindskier og låne jekker. Mange har forlatt sine gamle og kjære i periferien før. En langstrakt nasjons lodd er at de unge flytter til byen for å få seg spennende jobb mens den forrige generasjonen blir igjen på øya der ute med telefon annenhver uke og besøk i ferien. Det har aldri vært stilt spørsmål ved dette generasjonssviket.

Men hva med oss som forlot et voksende og vitalt Østland til fordel for en kald og karrig utkant? Det er plutselig ikke så legitimt. Jeg er avviker og jeg føler meg anklaget. Men det er fint å stå fram som svermer. En trenger sjelden å forklare sin fascinasjon for det en svermer for. I definisjonen av det å sverme ligger et irrasjonelt, følelsesdrevet element. Av og til blir svermeriet til en tvangstanke, og en klarer ikke reise. Jeg blir her i min nye verden. Det er lite som lokker ved den gamle. Barna har fått den lokale dialekten og er vårt alibi for å bli her. Guttungen er blitt en lokal, jeg er innflytter, men ikke den første som svermer for dette nordnorske riket. Jeg får kjøpe min egen sag på Felleskjøpet. Dømt til evig dårlig samvittighet og perfekte vintre.

SLUTT