Bokutdrag

Ørretmannen

Iacob Sømme er selve Ørretmannen i norsk sportsfiskehistorie. Men han var forsker og ingen naturromantiker.

DATO: 15.01.2014 / AV: Øystein Nord / FOTO: Fra boka

I 1941 utkom Ørretboka, tidenes verk om ørret og ørretfiske i Norge. Forfatteren var Iacob Dybwad Sømme, gjennom 1930-tallet landets mest omdiskuterte og kontroversielle fiskeribiolog, en mann som konstant hadde konflikter gående med kolleger og som via sine journalistbekjentskaper stadig sørget for helsides oppslag i Aftenposten og Tidens Tegn. Særlig i forbindelse med en opphetet diskusjon mellom 1930 og 1937 om fiskereglene på Hardangervidda figurerte Sømme hyppig i avisspaltene.
Iacob Sømme er selve Ørretmannen i norsk sportsfiskehistorie. Han bygde mesteparten av ørretforskningsresultatene sine på femten års studier i vassdrag på Hardangervidda og skaffet seg et ry som norsk høyfjells storfisker par excellence. Syv mellom 1,5 og 2,5 kilo på to timer i Holsbustryken ved utløpet av Nordmannslågen 15. september 1934 er én av fangstene som har gått inn i norske stangfiskeres kollektivt ubevisste. Men sportsfisker i den vanlige betydningen av ordet var Iacob egentlig bare når han tok seg fri og fisket sjøørret langs Jær-kysten eller når han ved noen anledninger i slutten av 30-årene la seg etter makrellstørje i Oslofjorden sammen med velbeslåtte venner.

Iacob Sømme var først og fremt praktisk orientert forsker og "ingeniør" med kolossalt sterk tro på vitenskapelige, teknologiske og industrielle fremskritt til beste for nasjonens økonomi. Naturressurser – ørret var definitivt blant dem – skulle utnyttes 100 prosent rasjonelt under veiledning av kvalifiserte vitenskapsmenn; flerdobling av bestandsstørrelsen var etter Iacobs oppfatning mulig mange steder. I Ørretboka nedfelte dette seg i form av flere hundre sider om yngelutklekking og settefiskanlegg som neppe interesserte gjennomsnittsfiskeren med noen dagers ferie til disposisjon, men som var ment å utgjøre basis for utviklingen av bedre forvaltede ørretbestander som ville komme både næringsfiskere med grunneierrettigheter og stangfiskerne til gode. De 150 sidene om praktisk sportsfiske er imidlertid såpass lett tilgjengelige at selv ferieturisten kunne dra nytte av dem. Slik sett var boka en genistrek: håndbok i stangfiske og populærvitenskapelig avhandling om alt som vedkommer ørretbiologi og -kultivering mellom samme permer. Våren 1943 var første utgaves to opplag, tilsammen 8000 eksemplarer, revet bort. Som en gest fra forlaget utkom 2. utgave like etter at Iacob ble henrettet tidlig på våren 1944, etter at han hadde sittet arrestert på Grini siden høsten 1942: Som sambandssjef i Milorg ble han arrestert av Gestapo 31. oktober og de første månedene grovt mishandlet av den beryktede Siegfried Fehmer og håndlangerne hans.

Interessen for saltvannsforskning og hvordan havets organismer mest hensiktsmessig burde etterstrebes som fangstobjekter, er den andre hovedpolen i Iacob Sømmes virke. Stadig vekk publiserte han populærvitenskapelige artikler i aviser og tidsskrifter om de siste resultater innenfor næringsrettet marin zoologi. En undertone av absolutt fremskrittsoptimisme finnes i alt han skrev. Norsk havfiske har et enormt potensial hvis man bare griper mulighetene og ikke blir hengende fast i konservative og akterutseilte metoder. Trålens og snurpenotens revolusjonering av det industrielle næringsfisket langt til havs applauderes uten forbehold, og Norge må følge med i utviklingen:

Reiser vi våre dager i nordnorske farvann vil man se at det er andre nasjoner som nu fortrinsvis utnytter de store fiskebanker som har vært opdaget og kartlagt av nordmenn. Hundrevis av utenlandske skib og titusener av mennesker i andre land høster nu utbyttet av naturrikdommer som ligger nærmere vår kyst enn noen annen.

I Iacob Sømmes forhold til praktisk fiske uansett metode ligger en åpenbar fascinasjon for action. Det er ikke å trekke det for langt å hevde at han oppfattet næringsfiskemetoder som fullt på høyde med stangfiske når det gjelder spenning og dramatikk. Eksempelvis er slyegarnet, en form for jagegarn, i Iacobs hender et raffinert fangstredskap etter sjøørret i skjærgården, som man gjennom kjennskap til byttets vaner og oppholdssteder kunne lære seg å beherske på linje med den fineste fluestang.
Når han drev stangfiske på Hardangervidda, var Iacob først og fremst forsker ute etter resultater han kunne bruke i kartleggingen av problemstillinger omkring ørretbestanden. Avslappet naturromantisk innstilling i retning av "samspillet i naturen" var ham fullstendig fremmed. Følgende scene fra en artikkel i Norsk Jæger- og Fisker-Forenings Tidsskrift i 1931 er illustrerende. De fire første ordenes eventuelt stemningsskapende effekt fortar seg særdeles raskt. Her går det brutalt og maskinelt unna:

En månelys deilig natt pisket jeg hver brukbar kvadratmeter av Hein med min store dobbeltkrokede lakseflue. Elven var dessverre så sterkt drevet av 6 markfiskere at det ikke var stort igjen. Etsteds kom jeg dog over en 2½ marks [drøyt 600 gram] fisk som stod helt nederst i en høl. Den falt dessverre av kroken da jeg tok den ut av håven og ned i en diger ur. Selv om jeg rev opp hele uren, opnådde jeg ikke mere enn å høre den plaske i dypet, så den unddrog sig undersøkelse. Lenger nede fikk jeg en enkelt slenger av en markfisk, og bare etsteds lykkedes det å finne det jeg egentlig søkte. Det var forresten et ganske underlig ektepar. Ham tok jeg først. Han var en gul liten tater på vel 1 mark med helt løs melke. Mens jeg slaktet ham, så jeg enken stå igjen; som en stor sølvstrime skinnet hun i måneskinnet der elven randt ut av hølen, på 10 til 20 cm. dyp. Hun bet i første sleng og lot sig dra inn i håven praktisk talt uten motstand. Det var først da hun blev løftet op at hun forstod situasjonen. Da lavet hun til gjengjeld alt det rabalder som en 5 marks madam overhodet kan lave, men det var jo litt sent.

I en periode da "radioaktivt" var et honnørord i annonser for mineralvann og virkestyrken i dagliglivets kjemiske hjelpemidler lå, forsiktig sagt, noe høyere ("Tenner De et stykke Kikubotan myggspiral i teltet mot aftenstid, vil De efter få minutter opleve at de flyvende plageånder faller døde til jorden"), var løsningen på alle problemer å finne i naturvitenskapelig forskning. Fremskrittsånden førte an, og Iacob Sømme var blant dens fremste eksponenter. I en avisartikkel 19. februar 1935 slo han til mot fortsatt tilstedeværende kulturkonservative tendenser ved de høyere utdannelsesinstitusjoner. Kunnskap om natur og samfunn, teknologi, sport og friluftsliv er viktigere for ungdommen enn Shakespeare, Goethe og Wergeland:

Og på den basis ser vi en lys fremtid i møte, ikke alene med en stadig bedre utrustet ungdom såvel fysisk som åndelig, men muligens også med en mindre tallrik representasjon av de livsfjerne elementer innen vårt åndsliv og i den høiere skole.

I ettertid er det noe forfriskende ved Iacob Dybwad Sømmes totaloptimistiske vitenskapsutopi, en interessant motvekt til dagens miljøfanatikere, dommedagsprofeter og klimimamer. La oss avslutningsvis stille et åpent og ubekvemt spørsmål: Ville Norges mest legendariske stangfisker ofret villaksen til fordel for – bokstavelig talt – Marine Harvest?

SLUTT