Essay

"Jeg elsker dette stedet; for meg er det begynnelsen og slutten på alt, og alle andre steder føles som ingensteds."

Om sauer og arbeid og betydningen av å høre til.

DATO: 29.09.2016 / AV: Torbjørn Ekelund

Først noen ord om min mormor.
Hun døde for et par år siden. Hun var gammel, nesten 90 år, født like etter første verdenskrig og slik sett tilhørte hun en generasjon som har gjennomlevd en utvikling som nesten ikke er mulig å begripe. Hennes liv startet med hest og kjerre og sluttet med oldebarn som lastet ned spill på smarttelefoner. Hele sitt liv bodde hun på en gård ved en innsjø omkranset av grønne jorder og høye fjell, langt fra nærmeste tettsted.
Jeg var mye hos mormor. Til sammen har jeg tilbrakt år av mitt liv hos henne på gården. Jeg har ofte tenkt at det er der jeg burde bodd.
Mormor fryktet at hun skulle havne på aldershjem. Ikke fordi hun hadde noe imot gamle mennesker, men fordi hun aldri hadde bodd noe annet sted enn på gården. Kanskje sa hun det ikke engang høyt, men hun lot det skinne gjennom: Jeg vil bo her til jeg dør.

Den engelske sauebonden James Rebanks skrev i 2015 en bok om sitt liv, og det var denne boka som fikk meg til å tenke på mormor. Boka heter The Sheperd's Life og handler om Rebanks arbeid med å forvalte gården og en 600 år lang familietradisjon i Lake District i England. Den er et forsøk på å forklare hvorfor han aldri har ønsket seg et annet liv, den er et forsvar for en livsform som i vår tid trues fra alle kanter, og den er et angrep på det altoverskyggende idealet om økonomisk vekst og personlig selvrealisering.
For James Rebanks finnes det kun én måte å være James Rebanks på, og det er å gjøre nøyaktig det samme som hans forfedre har gjort før ham. Allerede som ung skolegutt skjønte han det.

Utdannelse var en vei vekk, men vi ønsket oss ikke vekk. Vi hadde tatt vårt valg. I ettertid har jeg forstått at det moderne menneske over hele verden er helt besatt av hvor viktig det er "å komme seg ut" og "utrette noe" i livet. Det ligger en underforstått tanke bak dette, en jeg etter hvert misliker sterkt - at det å bli i hjembygda og gjøre fysisk arbeid ikke egentlig har noen verdi.

The Sheperd's Life ble en stor suksess da den utkom på engelsk. Den er en stillferdig og tankevekkende studie av en livsform som er på vikende front over hele verden. Og den er en flammende forsvarstale for retten til å være den man er.
"Oppslukende" skrev The Observer.
"Dypt rørende" skrev Financial Times.
Og i The New York Times: "Enormt fengslende (...) En bok om kontinuitet, røtter og tilhørighet - i en tid som i økende grad handler om mobilitet og selvrealisering."
Denne høsten har boka kommet på norsk under tittelen Sauebondens liv. Fortellinger fra den engelske landsbygda.

Mormor havnet aldri på aldershjem. Hun var frisk helt til hun ble syk og så døde hun. Hun ble begravet ved siden av morfar på kirkegården i den nærmeste bygda. Etterpå var det minnestund i et lite, hvitmalt forsamlingslokale som ligger på en bakketopp med utsikt over gården og vannet og landskapet rundt.
Vi spiste lapskaus og drakk kaffe og pratet om mormor. Det er alltid lapskaus i den delen av familien, en tradisjon innført av mormor, og med gyldighet uavhengig av om vi markerer fødsler eller død. Mormors barn holdt taler. Hennes barnebarn lyttet. Oldebarna løp rundt som om ingenting hadde skjedd, eller de lastet ned spill i det skjulte på sine smarttelefoner.
Alle var tilstede.
Den eneste som manglet var mormor.

Jeg gikk utenfor. Det var tidlig vår. Løvtrærne sto nakne mot de mørke jordene. Det var en forsommerkjølighet i lufta. Snart ville liljekonvallene springe ut, linerlene komme tilbake, svalene, blåveisen, alt det mormor var så glad i og som hadde utgjort ankerfestene i hennes verden.
Jeg så utover scenen der hele min mormors liv hadde utspilt seg, alle dagene, alle årene, og jeg syntes det var rart å tenke på at dette stedet nå eksisterte uten henne. I landskapets historie hadde min mormor kun eksistert i et kort øyeblikk, men for meg hadde hun alltid vært der. For meg var dette stedet uløselig knyttet til mormor, det kunne ikke tenkes uten henne, og sånn tror jeg også hun hadde det selv. Hun kunne ikke tenke på seg selv uten også å tenke på gården og landskapet rundt, hun hadde ingen forestilling om hvem hun skulle vært hvis hun ikke var akkurat her.
Det var derfor hun var bekymret for å havne på aldershjem, fordi aldershjemmet lå et annet sted.

James Rebanks er på min alder. Han vokste opp i England på 1970-tallet og ble underlagt det samme settet med forventninger som unge mennesker ble her til lands. Vi ble fortalt at verden er stor, at det er viktig å skaffe seg kunnskap om den, at det er viktig å reise for å utvide sin horisont, at man må være åpen for alle kulturer, alle tradisjoner, at man bør lære seg mange språk og at man må skaffe seg en solid, teoretisk utdannelse hvis man skal ha noe håp om å lykkes i livet.
Forestillingen om at verden gikk fremover lå under alt som ble fortalt oss på 1970- og 80-tallet. Alle virket overbevist om at Norge var på vei mot noe bedre, og sånn var det også i James Rebanks' England. Fremtiden lå åpen for den som tok de riktige valgene, og et vellykket liv var et liv som utgjorde en forskjell, hva de nå mente med det. Det lå i kortene at alle former for manuelt arbeid falt utenfor denne kategorien. Å bli snekker, murer, rørlegger eller bonde var å spille fallitt før selve livet hadde begynt, kun noe du burde satse på dersom du hadde så dårlige karakterer at du ikke kom inn på noe annet studium. Yrkesskolen var stedet for de som ikke hadde noe annet valg, det var utenkelig at noen frivillig skulle velge den framfor gymnaset.
Oljealderen kom beleilig. Den bidro til å styrke troen på fremskrittet og til å konsolidere forestillingen om at det perfekte mennesket var en som var utadvendt og offensiv og som ønsket den økonomiske veksten velkommen - i den grad motsatsen til de manuelle at det på 1990-tallet var kommet så langt at det ga status å si at man var upraktisk anlagt, at man var en person som ikke visste hvordan man skiftet dekk på bilen, som måtte bestille håndverkere for den minste ting, som ikke kunne skille en elg fra en hjort, men som var interessert i tibetansk buddhisme, byutviklingen i Brasilia, fransk litteraturteori og delstatsvalgene i USA.

I den nye, fremtidsrettede tidsalderen satt den unge odelsgutten James Redbanks på skolebenken i Lake District og opplevde en stadig sterkere fremmedgjøring. En ting var at han hatet skolen i seg selv. Han ville heller være hjemme på gården, han var overbevist om at det var mer interessant og nyttig for ham å være der. Forestillingen om å komme seg vekk var i tillegg fullstendig fremmed for ham, han hadde ingen planer om å forlate gården, og derfor hadde han heller ingen forståelse for alt det teoretiske skolearbeidet. Han målte livet sitt i antall høyonner han hadde vært med på, og han og tenkte:

Noen menneskers liv er helt og holdent en konsekvens av egne valg. Slik er det ikke med mitt.

På skolen fortalte lærerinnen om poeten William Wordsworth. Wordsworth var en av dem som bidro sterkest til å gjøre Lake District til et attraktivt sted å oppsøke for travle 1800-talls mennesker som trengte avkobling fra det hektiske bylivet. Wordsworth var en romantiker, han betraktet landskapet med den estetiserte urbanistens øyne. Rebanks og kameratene leste motvillig diktene hans, de kjente seg ikke igjen, og de tenkte:
Er det virkelig vårt hjemsted han skriver om?
Wordsworths svermeriske beskrivelser sto i sterk kontrast til måten Rebanks og hans familie betraktet det han i boka omtaler som "arbeidssiden av landskapet". Situasjonen minner om måten det moderne friluftslivet oppsto på her i landet. Også til utkantstrøkene i Norge kom mennesker reisende fra byene eller fra andre land, til små bygder på Vestlandet og i fjellheimen for å vandre og betrakte, tegne landskap i sine skisseblokker og i det hele tatt kontemplere over den storslåtte naturen. Intet arbeid, kun fritid. For lokalbefolkningen, de som alltid hadde bodd der og ikke visste om noe annet sted, må de tilreisende ha fortont seg som merkelige skapninger.

Den unge James Rebanks fikk en stadig sterkere følelse av at noe var galt. Var ikke sauehold og gårdsdrift viktig lenger? Var alt han og hans familie sto for i ferd med å forsvinne, og var det en ønsket utvikling i det engelske samfunnet? Skulle han bli noe annet en det han ønsket, bare fordi lærerne insisterte på det?
Han opplevde dette ubehaget på kroppen, men han klarte ikke å sette ord på det før han mange år senere studerte ved Oxford og skrev om det i denne boka, på en måte som bør ha gyldighet for mennesker i alle land og i alle kulturer. Det finnes en viss ironi i dette: Sauebonden som måtte studere ved et av verdens beste universiteter før han fant ord til å formidle sitt viktigste budskap: At fremskritt ikke er alt, at teoretisk kunnskap ikke er alt, at tradisjoner og røtter er viktig, og at noen må produsere den maten vi spiser.

Dette er historien om en familie og en gård, men det er også en mer omfattende beretning om mennesker som blir glemt i den moderne verden. Den handler om at vi er nødt til å åpne øynene og se de glemte menneskene som lever midt blant oss, i en tilværelse som ofte er rotfestet i tradisjoner og en fjern fortid. Hvis vi ønsker å forstå folk innunder fjellene i Afghanistan, må vi kanskje først prøve å forstå folk innunder fjellene i England.

Min mormor hadde nesten ingenting da hun døde. Pensjonen hennes var lav, men hun brukte enda mindre. Hun akkumulerte kapital, som det heter, men pengene som ble til overs ga hun bort underveis, hvert år kvittet hun seg med dem, og tingene hun eide var stort sett de samme som de alltid hadde vært. Hun hadde ikke noe ønske om flere og bedre ting eller mer penger. Og det var ikke av nobelhet eller sitt hjertes renhet at hun tenkte sånn, det var kun fordi dette var den eneste måten hun kunne tenke på. Det var ingenting ved landskapet rundt som fortalte henne noe annet.

James Rebanks skriver om livet på gården:

Det finnes ingen begynnelse, og ingen slutt. Solen står opp og går ned, hver dag, årstidene kommer og går. Dagene, månedene og årene skifter med solskinn, regn, hagl, vind, snø og frost. Løvet faller hver høst, og springer ut igjen hver vår. Jorda snurrer gjennom det endeløse verdensrommet. Gresset kommer og går med varmen fra solen. Gårdene og saueflokkene består, for de er større enn noe enkeltmenneskes liv. Vi blir født, vi lever, arbeider og dør, flyktige som eikeløvet når det blåser over engene våre om vinteren. Vi er alle ørsmå brikker i noe varig, noe som føles rotfast, ekte og virkelig. Bondelivet vårt har røtter som stikker dypere enn fem tusen år i jordsmonnet i dette området. (...) I arbeidet vi gjør, lever fortiden og fremtiden side ved side, overlapper og fletter seg inn, såpass at det noen ganger er vanskelig å vite hvor fortid slutter og fremtid starter. Hver årlige arbeidsoppgave er samtidig et minne om de mange gangene vi har gjort det før og hvem vi gjorde det med. Så lenge arbeidet fortsetter, lever de kvinnene og mennene vi en gang utførte det sammen med, også videre, og er en del av det vi gjør, en del av historiene og minnene, en del av hvorfor og hvordan vi gjør disse tingene.

Sauebønder og urbanister, byråkrater og gründere, akademikere, håndverkere, lasaroner, prester og ateister - over 8000 mennesker mottar vårt ukentlige nyhetsbrev på epost. Klikk her hvis du vil abonnere - helt gratis.

SLUTT